Sauesanking,hyttesanking og topptur.

2.-4.september-2016

 

For noen sanker sauer, for andre sanker hytter.

Heldig som vi var, klarte vi å komme igjennom nåløyet på Suleskardveien hvor disse firbente ulldottene skulle innhøstes for vinteren. Samtlige fryktet at vi måtte stå å stagge i bilen i et par timer, før vi kunne suse avgårde.Men du verden,- det gikk jo som en drøm!
–
På null koma svisj, fikk vi feiet over 3 hytter denne våte fredagen,-
–
Først ut var Håheller. Vi fant parkeringsplassen nord ved Håhellervatnet som utgangspunktet for turen.Etter å ha fulgt parallelt med vannet, småjogget vi på en god traktorvei, før stien ble dominerende. Tror det tok oss ca 15 minutter, før hytta kom til kjenne. En spøkelseshytte.En betydelig godt brukt, slitt og gammel hytte fra 1950 hvor det kunne vært behov for et par malingstrøk på . Ellers så står Håheller på en del av de gamle husmurene like nedenfor helleren med samme navn. Hytta ligger fint til på gressvollene under helleren med utsyn mot en stille utviding av vassdraget nedenfor. Den ble gitt i gave fra Vegvesenet i anledning DNT Sør 100-årsjubileum i 1987.
–

 

Håheller (894 m.o.h i Valle i Aust Agder)

–
Vi tittet inn i hytta og fant en sparsommelig plass for 9 overnattingsgjester og med et bittelite oppholdsrom med kjøkken.Den firbente hunden er også hjertelig velkommen her,- for på baksiden er det tilrettelagt for både hund og folk..
Utdoen lå noen meter bortenfor hytta.
–
Vi småtrippet samme veien tilbake til bilen. Hytte nr 2 ventet tålmodig på oss.
–
Bilvinduene dugget for sikten til Helge. Vi var temmelig våte i tøyet. Regnet ville ikke avta, men vi lot oss ikke pille på nesen og stoppe å jakte på hyttene av den grunn.
Vi fant sporenstreks parkeringsplassen like vest for Ivlungsvatni. I et småkupert terreng i sørover rettning, beinfløy vi mot målet. Det tok oss ikke mer enn 15-20 minutter før vi var ved porten ved Øyvussbu.
–

Hytta ble bygget i 1948 (ombygget 1971) og opprustet i 1995 og 2012. Tilrettelagt for både skoleklasser og hund.
–
Den store hytta med plass for 34 overnattingsgjester, lå idyllisk på en gressbevokst odde som stikker ut i Øyvusvatnet.Den som er på vandretur i dette området,har både Svartenut,Håheller,Gaukhei og Tjønndalen innen rekkevidde fra Øyvussbu.
–

Sammen med kaffen, fortærte vi den hjemmelagede eplekaka som jeg hadde bakt dagen før, mens vi småpratet med overnattingsgjestene som allerede hadde ankommet hytta.
–
Ikke før vi hadde slukt i oss maten, bar det ut igjen i det fri. De tunge skyene hadde løst seg opp og det vakre landskapet åpenbarte seg. Vi suget inn alle lukter og lyder. Høsten var i fremmarsj. Jeg gledet meg stort hvor godt det var å bevege seg i naturen.

Øyvusbu (933 m.o.h i Valle i Aust-Agder)

Om litt var vi i bilen igjen. Vi rullet videre mot neste og siste turistforeningshytte denne dagen. Bjørnvasshytta lå like ved veien (R45) og hadde flott utsikt over Store Bjørnevatn. Vi gikk ca 50 meter opp en motbakke, før vi kunne innta synet og herligheten.Et stillas som stod klin inn til hytta, røpet at hytta var under restituering. Døren var åpen og vi kikket nysgjerrig inn i et oppvarmet lite oppholdsrom.Vi fant hytta forlatt av noen jegere. Her hang jaktklær og provianten lå etterlatt og eiendeler lett til skue.
Vandrerdelen for «hytte-til-hytte»-gjestene har totalt 12 sengeplasser og er avlåst med DNT-nøkkel. Dette er en såkalt «ubetjent DNT-hytte», dvs. den har ikke proviantlager.
Når det er grupper på utleiedelen, hender det at en kan låne ut 6 av de 12 sengeplassene til gruppen. Kommer det flere enn 6 enkeltvandrere samtidig med full utleiehytte, legges det tilrette for madrasser osv. slik at alle kan sove.

Utleiedelen har totalt 26 sengeplasser, er avlåst med egen nøkkel som fåes av grupper, minimum 10 personer som reserverer denne delen av hytta.

—
Siste hytte og med overnatting var en forhåndsbestillt firmahytte i Tinn kommune på Rauland.
Frøystul automatkioskhytta var koselig og lå like ved veien.. Vi spratt opp vinen og tilberedte den ovnsbakte laksemiddagen.

—

Lørdag:

Etter en deilig frokost og etter å ha smurt en solid matpakke,kjørte vi forbi Vemork. Vi bevitnet minner fra 2.verdenskrig….

Vemork er en kraftstasjon som ligger i Vestfjorddalen vest for Rjukan i Telemark. Stasjonen ble tegnet av arkitekt Olaf Nordhagen og bygd av Norsk Hydro, og satt i drift med ti aggregat 11. mai 1911.
–
Kraftverket leverte 200 000 HK (147 MW) og var i sin tid et av verdens største. Under den andre verdenskrig produserte tyskerene tungtvann som de trodde var nødvendig i utviklingen av atombomben…. Det ble sendt ut et militær styrke også kalt Kompani Linge fra England med to nordmenn. Vinteren 1943 saboterte de tungtvannproduksjonen, men etter kort tid startet tyskerne opp produksjonen igjen.(kilde Wikipedia)

---

Videre kjørte vi innom sentrum av Rjukan, før vi steg opp i høyden mot Gaustatoppen.
Vi fant den lengste og flotteste ruten for fotturen opp til toppen. Starten gikk fra parkeringsplassen ved Stavsro ca. 1100 m.o.h.
–
Vi hadde en lett sekk på ryggen og solen smilte over oss. Høydeforskjellen er omtrent 700 meter, men stien opp er bred og tydelig. Underlaget består av stein,- store som små. Vi hadde stien nesten for oss selv. Jeg lå litt bakpå reisefølget mitt og ville ikke jage på og komme raskest til toppen.Jeg brukte god tid på å ta inn alt det vakre, og snudde meg stadig vekk for å nyte utsikten for å avfotograferte til bevaring av gode minner til senere tid. Utsikten ble stadig finere nærmere toppen jeg kom. Jeg kunne se fjellene i Telemark, Buskerud og Oslomarka i det fjerne.
–
Etter å ha labbet i ca 2,5 time, var vi til topps. Sharparene jobbet iherdisk med å lage gode trapper til oss turister.

Gaustatoppen (1883 m.o.h.) rager majestetisk over Rjukan, og er av mange omtalt som Norges vakreste fjell. Toppen er lett tilgjengelig og enkel å bestige, men byr likevel på Sør-Norges videste utsikt. Etter sigende kan du fra toppen se omtrent en sjettedel av fastlands Norge i klarvær som på denne dagen vi fikk. Vi hadde utsyn ned til daler og over fjell, forbi bygder og støler.

 

Gaustatoppen ruvende og rund og med utsikt ned som gir frysninger langt nedover ryggen.

 

Vi gikk ut på » Gaustaeggen». Her måtte vi buldre over noen gigantiske stener-store som hus og som lå hulter til bulter på fjellet. Utsikten var sugende svimmel og ned til døden på begge sidene. For noen var dette desidert «ut av deg selv opplevelse». Jeg syntes det var vel så spennende, men er heller vant med slike store høyder etterhvert, at det ikke påvirket meg så mye.
–
På tilbake veien florerte det med folk. Nå ramlet det inn skuelystne turister i alle fasonger og alder. Som maur, marsjerte de målbevist oppover til toppen. Vi var på vei ned igjen, etter å ha tittet hurtig inn i Gaustatoppen turistforeningshytte. Jeg var litt sugen på en vaffel, men ombestemte meg kjappt da jeg så den ville køen forran vaffelrøren.
–
Nedturen gikk i fullt firsprang. Vi fant våre egne veier og prøvet helst å unngå folkemengden som sprengte seg på.
–
Etter et lynsnar dobesøk, kastet vi oss i bilen igjen. Nå var det om å gjøre å nå siste avgang med båt fra Synken til Mårbu.
–
Vi hadde mistet en halvtime da vi tok bonusturen ut til eggen.
–
Helge og Anne visste råd og ringte kapteinen på båten om det var muligheter å vente noen minutter på oss?
–
Som forrykte, kjørte vi innover de smaleste grusveier hvor det var syklister som ante fred og ingen fare.Tiden var knapp. Vi hadde en slingringsmonn i underkant av bare 6 minutter. Vi måtte for all del ikke komme for sent! Det var på nød og neppe at vi ikke frontkolliderte med en billist. Jeg hadde hjertet i halsen gjentatte ganger og var små uggen i magen.
–
Vi passerte Kalhovd turistforeningshytte. Jeg tenkte alternativer på overnatting, mens Helge og Co ga gass.
–
Der! Endelig var vi ved havnen og jeg så den vesle båten som lå fortøyd i et urolig vann.
–
Skal vi over med den jolla der?? Virkelig? Jeg var vantro. Jeg hadde sett for meg et atskillig større fartøy som skulle frakte oss trygt over vannet og Mårfjorden.

En sprek og livlig firmagjeng på 19 stk hadde allerede ankommet. De hadde syklet flere mil og skulle overnatte på Mårbu. En jentegjeng på 6 stk kom dinglende og vi kunne endelig tøffe avgårde. Båten krenget nesten av den store lasten. Etter 50 minutters nervepirrende spenning, kom vi helskinna til Mårbu kai.
–
Mårbu Turisthytte ligger i nordenden av Mårvatnet, idyllisk beliggende i den østlige delen av Hardangervidda med varierende, småkupert og vekslende terreng.
–
Vi innlosjerte oss på sovesalen på sikringshytta, mange ørten meter fra hovedhuset.
–
Vi spratt opp vinen og ølen og ventet tålmodig i 3 timer til middagen. Vi hadde god tid til å nyte og lande. Jeg tok meg en forfriskende dusj i det mest lugubre dusjrommet jeg noen gang har sett på en turistforeningshytte. Jeg trodde standeren her var mye bedre.
–
Vi var faktisk like ved Hardangervidda! Her er det flust av fotturer med T-merkede stier i 5 forskjellige retninger: Lågaros, Rauhelleren, Solheimstulen, Imingfjell, Kalhovd.
–
Hestene stod å beitet like ved. Det er også muligheter å ta seg en ridetur i området.I tillegg er det et fantastisk fiskeområde her og det er også muligheter å leie robåt og ta seg en tur på Mårvann.
–

Mårbu

Sikringshytten hvor vi overnattet i.

 

Det ble skumring før vi fikk den 3 retters middagen. Middagen bestod av forrett- en hjemmelaget tomatsuppe med en uttørket foccacia til. Hovedretten var reinsdyrkjøtt med tilbehør og gele i alle fargenyanser til dessert.
Vi la oss med oppblåste mager på de utplasserte madrassene.
–
Jeg hadde glemt å ha med sov i ro- så det ble heller lite søvn på meg denne natten.Det blir resolutt siste gang jeg sover i en sovesal hvor ulyder av ymsle slag ødelegger nattesøvnen min. Det var da jeg ønsket stort å ha en tykk og varm dunsovepose og ligget ute under stjernehimmelen.
—

Søndag:

Jeg gnidde søvnen ut av øynene og tittet irritert på han som hadde saget hele natten. Jeg ønsket ham dit hvor pepperen gror.
–
Vi droppet frokosten til fordel på å få bli med på første tur med båten over Mårvatnet. Vi stod vel over 1,5 time før Bendikt-båtføreren dukket opp med sin lille Askeladd av en båt.
–
Vi stimlet og tråkket hverandre nesten på tærne på å komme inn i Ms Mårfjord. Ingen skulle snike i køen! Vi hadde en lang vei hjem- ca 7 timer,- så vi bare måtte komme med.
–
Vannet var stille denne søndagen og tilbaketuren til Synken gikk kjappt.
–
Vi spiste en deilig frokost på Kalhovd turistforeningshytte som ligger vakkert til ved Kalhovdfjorden sørøst på Hardangervidda og er en naturlig inngangsport til Vidda.
–
På Kalhovd hytta er det 75 sengeplasser fordelt på 4 bygninger: Stova, Floti, Tuppehuset og Butikken.
–
Kalhovd er også et populært reisemål for sykkelturister, som tar Krossobanen opp fra Rjukan og derfra 3 mil på sykkelen inn til Kalhovd for overnatting og en bedre middag.Maten på Kalhovd tilbredes så langt som mulig av lokale råvarer og etter tradisjonelle oppskrifter.
Hit vil jeg gjerne tilbake til!

Kalhovd-1100 m.o.h i Tinn i Telemark.

Vi kjørte til Setesdalen og fant oss en fjelltur.Det var på sin plass å strekke på beina. På toppen fikk vi et flott skue over Setesdalen og høsten i all sin prakt. Se bare hvor lyngen spruter ut sine blodrøde intense farger. Luften er klar og myggen er fraværende.

Spiste wienerpølse på Essoen på Valle, før vi bilte helt hjem.
–

Tusen takk for nok et storartet eventyr!