Ekstremtur og nyttårsfeiring på Skåpet.

Fredag 30. desember 2016:

I mørkets frembrudd, med yrende og gjennomtrengende regn, med hodelykter og godt mot- gikk 4 damer og 1 mann fra parkeringsplassen ved Espeland og fulgte en elv opp Vinddalen. Felles for dem alle var at de så fram til en trivelig nyttårsfeiring til fjells. Sekkene var tunge med innhold av godsaker og trivielle saker som var kjekt å ha med seg til feiringen.

Kvelden så ut som den ble riktig så våt. Regnet ville ikke avta og stien var overfyllt med overvann.

Jeg rettet på hodelykten under hetten og lot den mange lumen sterke lyskjeglen vise vei hvor jeg skulle tråkke mine føtter på.

Jeg hørte den brusende elven like ved og forsikret oss om at vi var på rett spor. Jeg ante fred og ingen farer. Praten i den lille gruppen gikk lystig og lett.

Om litt ble vi tvunget ut av den T oppmerkede stien og gå utenom allfarvei. Det var en sann kamp om å komme seg gjennom skogkrattet. Tusener av grener og røtter hadde fått grodd og vokst seg uhindret i årenes løp.

Terrenget gikk hulter til bulter. Vi klatret opp noen høye koller, for så å åle oss ned igjen. Vi krøp gjennom perleporter av noen krokete grener og vi hoppet på ustødige stener over elven.

Sånn plutselig mistet vi orienteringen. Hvor er stien? Hvor er broen vi må over?

Gpsen ble nøstet frem i regnet. Strømmen på duppedingsen ebbet ut. Etter å ha byttet til nye batterier, fikk vi øye på broen på kartet. Vi var tilbake til det gode motet. Vi fulgte igjen elven et godt stykke. Tempoet i gruppa økte betraktelig.

Det kom et lystig utrop fremme i teten. Vi er på stien igjen! Alle fikk smil om munnen. Så bra!

Jeg hadde mine betenkeligheter. Hvor er broen? Vi har ikke sett snurten av den i de siste 15 minuttene.

Jeg så på klokken- vi skulle strengt tatt snart vært fremme til hytta på det nåværende tidspunkt.

Jeg hørte en urolig summing i bakerste rekke. Spørsmålene kom heller ikke uventet, men som en vond antakelse og mistanke…

Fra Grete: » Jeg føler vi har gått i ring?»
Fra Eirill: » Har vi ikke gått forbi den store bautasteinen der?»
Fra Frøydis: » Bevegelsene og strømmen på elven går nedover og ikke oppover!» .
Fra Hilde: Det er ikke mulig??!!
Fra Helge: Jovisst pokker!

Vi konkluderte samstundes og etter å ha lest litt på GPSen, at hytta lå i en helt annen retning. Broen hadde vi passert for lenge siden og dermed hadde vi altså gått tilbake til start igjen………………..

Fortvilelsen lyste ut av øynene mine.

Fornuften seiret. Vi måtte bare kapitulere og finne seg i sin skjebne. Det var langt i fra klokt og forsvarlig å gå til hytta, da det var mange timer igjen til målet og terrenget var utfordrende..

Som det er skrevet i fjellvettreglene, – vend i tide- det er ingen skam å snu.


De aller fleste var våte til skinnet. Det var godt å komme seg inn i bilen med varmeapparatet på full guffe. Vi var samtlige bekymret på hva resten av reisekameratene våre, som allerede var på Skåpet, ville innbille seg når vi ikke dukket opp.

Vi ringte pliktskyldigst til både hovedredningssentralen og politiet og meldte i fra at vi var i live og i gode hender.

Videre fant vi på å finne et alternativt overnattingssted gjennom natten. Først ut var Preikestolhytta, men der var det ikke en kjeft som svarte på telefonen. Vi googlet på andre alternativer og fant tilslutt frem til et hotell på Jørpeland.

Verkshotellet lå ikke langt i fra sentrum av Jørpeland. Et historisk og hjemmekoselig hotell fra 1912 med flott beliggenhet like i nærheten av Jørpeland båthavn.

Vi ble møtt velkommen av en høflig asiater.

Det viste seg at vi var de eneste gjestene på hotellet og fikk uten problematikk to store soverom.

Vi slengte av oss ryggsekkene og tømte alt av innhold i gangen ved hotellrommene. Vi tok oss riktig til rette.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg skrelte fort av meg de våte og kalde klærne og hoppet i dusjen. Det fantes ikke noe tørkerom på dette hotellet, så vi fant på å henge plaggene på de mest fantasifulle plasser.

Siden gikk vi ned i restauranten og videre fant vi storkjøkkenet hvor vi laget en deilig kyllingsuppe med focaccia brød til.

Kunne ikke hatt det bedre! Hadde ikke i mine villeste fantasier trodd vi skulle ende opp her på lille nyttårsaften.

Vi nøt kvelden sammen og planla neste morgen…

Lørdag 31.desember 2016,- Nyttårsaften:

Jeg våknet lett til at døren til badet gikk igjen, men fant snart slumresøvnen igjen. Hotellsengen var så deilig og god. Det hadde blitt sent kvelden før og videre hadde jeg ikke hatt mange sovenetter tidligere i uken.

Jeg våknet på nytt til at Grete romsterte ved siden av meg.

«Hvor mye er klokken?», spurte jeg søvnig.
«Den er snart halv ti», svarte Grete.
«Oi! Så mye! Da må vi jaggu komme oss ned å få litt frokost,- vi har en dagsmarsj å gå til og et nyttår som skal feires på ei viss hytte.», svarte jeg.

Vi fortet oss ned hotelltrappene og møtte resten av den smilende og opplagte gjengen i den godt oppvarmede restauranten.

«God morgen!, kom det lurt fra Helge.

Flere folk hadde ankommet skulle det vise seg. Jeg fant ei smilende resepsjonist dame bak skranken. Og asiateren dukket snart opp og tilbydde meg kaffe.

Videre var det ei dame av utenlandsk opprinnelse som stod å laget skrål og spetakkel i vestibylen. Hun var ikke velkommen på hotellet. Hun kranglet seg til å få viljen sin. Hva grunnen var, skal være uvisst.

Jeg spiste glupsk av brødskivene og pålegget hotellet bydde på, mens jeg iakttok og  lyttet til hurlumheien og heksedansen fra damen og personalet.


Etterhvert pakket vi ned de tørre plaggene i sekkene og ryddet opp etter oss før vi forlot det komfortable hotellet.


Regnet hadde ikke avtatt,- noe som forårsaket enda høyere vannstand i elven. Fordelen var at nå gikk vi i høylys dag og sikten var betraktelig mye bedre.

Vi hadde fullt oversikt på hvor den oppmerkede stien befant seg, selv om vi måtte gå langs den da elven gikk i traseen.

Vi kjempet oss frem over glatte stener. På bildet nedenfor vises det hvor risikabelt det var å krysse. Men endelig fant vi den bortgjemte broen!


Lemmene som turistforeningen hadde lagt ut, var overfylte med vann. Vi vasset i vann.

Så kom vi til et parti det var klin umulig å passere. En dyp og stri elv. Jo høyere vannstand, desto farligere er det å krysse.

Vi stod lenge der i villedelse og saumfarte området hvor det var muligheter å passere.

Grete kom med et godt forslag om å gå lengre opp i høyden, forbi fossen og hvor strømnakken var mulig å krysse.Naturen er nådeløs. Det er hodeløst å ta forhastede sjanser. Å krysse en elv er noe av det mest risikofylte vi kan gjøre under forflytning i villmarka.

Vi travet oppover terrenget. Sekken var tung og fjellstøvlene var blytunge med innhold av vann.

Om litt, fant vi en noenlunde bra passasje- der elven var bredest, grunnest og med mindre strøm i.

For å hjelpe oss over, dannet vi en lang rekke og holdt hverandres hender.

Jeg tviholdt krampaktig rundt både Eirill og Frøydis hender.

Helge i tet og ledet an. Sakte så sakte gikk vi over med vannet til knes. Vannet var isende kaldt. Så ble det brått dypt og vi måtte snu og finne en ny vei over. Jeg holdt på å dø av kulde. Måtte vi bare komme helskinnet over snart! Minuttene sneglet seg frem.

Jeg pustet lettet ut da vi kom over på land igjen. Jeg kjente neste ikke følelsen i beina mine der jeg stokket meg fremover i terrenget. Nå gjaldt det å holde høyt tempo å få varmen og blodsirkulajonen igang.

Vi hadde tatt en mega stor omvei. Og klokken tikket ubarmhjertig avsted. 3 timer hadde snart gått siden vi forlot bilen. Måtte vi bare komme til hytta før skumringen, tenkte jeg frebrilsk.

Der! Endelig fant vi stien igjen. Jeg tok den i mot med gode tanker. Jeg gledet meg å høre at vi ikke hadde lenge igjen, men måtte ta oss gjennom flere hindringer før den tid fant sted.

Jeg kjente en boblende glede da jeg fant den siste biten av traseen inn til hytta. Jeg kjente meg igjen.

«Dette er den «røde løperen» inn til hytta, sa jeg glad i stemmen til turkompisen bak meg.
Wohoooo!
Fantastisk!

Og flere superlativer kom trillende ut av munnen av samtlige fra turfølget mitt.

15871491_1621542118154989_6588115209641432144_n

Jippi!

Natalia kom oss i møte med åpne armer og ga meg en varm velkomst klem. Og var veldig glad vi endelig hadde ankommet bestemmelsestedet. Resten av gjensynskomiteen kom ramlende ut av hytta og ønsket oss velkommen. Jeg var så hinsides sliten, men desto lykkelig over å ha kommet frem.

Vi fant oss lynkjapt til rette. Vi hadde hovedhytta for oss selv. Nyttårs maten putret på kokeplaten, mens vi tok en muskel lindrende stund i badstuen i hytteannekset nedenfor hovedhytta.

På vei inn til hovedhytta, plukket jeg med en pærecider fra depotet mitt og fant en plass sammen med de andre ved vedovnen. Praten gikk løst og fast.

Plutselig dukket Gro Maria og hennes følgesvenn opp i døren. Jeg ble overraskende glad. Dette hadde vi ikke ventet oss.

Vi satte oss alle til bords i pent antrukket nyttår kjoler og dresser, og tok grådig for oss av pinnekjøttet og det som hører til og la det i en stor haug på tallerkenen. Glassene ble etterhvert påfylte med akevitt,vin og andre alkoholholdige godsaker. Et rungende skål ble avbrutt av lyden av klirrende bestikk.



Nyttårsfesten var godt igang. Det gledet meg stort å ha alle de som betyr mye for meg i min tur omgangskrets rundt meg. Vi var en flott gjeng der vi satt rundt bordet og delte festlige og personlige historier med hverandre.

Desserten i regi av Geir, kom til bords. En nydelig riskrem med en deilig hjemmelaget bringebærsaus til. Mandelen ble funnet av heldige Frøydis. Hva premien var, er meg uvisst.

Videre forløp kvelden seg med pakkelek. Vi ble som barn igjen der vi kastet oss over pakkene som gikk på rundgang.

Popanlegget ble slått på og de som ville prøve seg på en sving, fikk sjansen til det da. Tiden går fort når man har det kjekt i hyggelig selskap- sånn plutselig var klokken slagen tolv.

Vi hastet ut i det fri,- fant frem sigarer, stjerneskudd, bomber og raketter.

På null komma bang, var det hele over.

Vi ga hverandre klemmer og ønsker om et godt nyttår.

Nyttårsdagen forløp seg videre. Jeg hadde ikke planer om å legge meg med det første. Jeg drakk mer vin og svingte meg svett og ør.Sus og dus. Landet omsider tungt på puten med stigende rus.

Søndag 01.januar 2017

1.nyttårsdag:

Dagen åpenbarte seg med et hvitt dekke med snø på fjell og trær. Jeg hadde ingen grunn til å grue meg lengre for å dra hjemover,- tanke på guffen vading over strie elver. Vannet hadde trukket seg godt tilbake.

Etter god frokost og utvask av hytta, gikk vi på lang rekke nedover stien i strålende solskinn. Det var som å komme til en annen verden. Allting var hvitt. Det ble desto mer lystbetont å gå. Sekken var dog lettere å bære, ettersom jeg hadde fått tømt mye av drikke og mat.

På en time var vi nede på parkeringsplassen igjen.

En veldig innholdsrik helg har passert. Jeg sitter igjen med bare gode minner.

Tusen takk!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

15820800_1621738601468674_697473109_o

Advertisements

Førjulsturen i ekte turm@gi * 3.-4.12.16

Before the words start flowing……

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilder sier mer enn tusen ord, sies det.

Ja, hvordan skal jeg begynne? Ok, jeg starter fra begynnelsen…

Førjulsturen begynte som seg hør og bør med å samle inn gode turvenner til ekte turglede.Vi har blitt en finfin gjeng nå, etter mange år i friluftslivet. Jeg er en lykkens pamfilius som kan oppleve turmagi sammen med dem.

Samtlige av oss hadde en stor lengsel til å dra opp til fjells og besøke Kong Vinter. Jeg med! Bare tanken på alt det hvite, ga meg gode vibrasjoner langs ryggraden. Spenne skiplankene på føttene og suse avgårde i mange kilometer i timen nedover fjellskrenten. Og som en stor sannsynlighet snuble i sine egne skistaver å tumle nedover, nedover og nedover….. For så tilslutt å begrave hele hodet dypt ned i snøen….

Å, for en fantastisk tanke!
—-

Jeg pakket Kari Traa baggen min på null komma svisj. Er det noe jeg synes er gørr kjedelig, er det å pakke. Så jeg utsetter dette til siste stund. Jeg satte alarmen på vekkerklokken 06:08 kvelden før den store turdagen. Etter morgenritualet, satte jeg meg ned i sofaen og klorte ned min egen….
» Check-liste» :

Klær:

a)  Turjakke
b)  Turbukse
c)  Tursko
d)  Ullundertøy (ullstilongs og ulltrøye)
f)  Fleecegenser
g)  Tykk genser
h)  Lett dunjakke
i)  Et par ullsokker
j)  Et par undertøyskift
k)  Lue
l)  Votter
m)  Joggebukse
n)  Fin genser

Mat:

a)  Et halvt brød i skiver
b)  En tube nugatti
c)   En påleggepk med kalkunfilet
d)   1 pose med klementiner
f)   En påsmurt nistepakke
g)   1 flaske med Pepsi
h)   1 flaske vann
i)   1  to liters dunk rødvin fra Chile (Canepa Classico)
j)    2 bokser med øl
k)     Nødmat ( 1 pose peanøtter, 1 pose nøttemix, 1 pose rosiner overtrukket i sjokolade)

Diverse tilbehør:
a)  Kamera
b)  Mobil ( med lader)
c)  Sovepose
d)   1 håndkle
e)  Sminke
f)   Tannkrem
g)  Tannkost
h)  Endagslinser
i)   Div toalettsaker
j)  Førstehjelp (smertestillende,sportstape,plaster etc)
k)  Brodder
l)  Solbriller

Stort sett fikk jeg brukt det meste av det medbrakte pikkpakket. Når det er sagt, så slapp vi heldigvis å drasse med dette til fots, da vi var så priviligerte å bli kjørt nesten helt til dørs.

Anne tilbydde seg og var så gjestfri å låne oss familiehytta si. Den lå flott og strategisk til – på pynten av hyttefeltet ved Ådneram/Suleskar. Og et langt steinkast fra Fjellbutikken.

Hytta var enorm. Manglet ikke på noe. Vi følte oss som 6 luksusdyr der vi spankulerte i den romslige hytteatmosfæren.

Vi kom oss fort på plass, fant hver vår seng, pakket ut, spiste noen brødblingser, skravlet, smakte på noen klementin båter, kledde oss om og vips var vi ute i det blå igjen.

Jeg undret meg der vi gikk i rekke på sommerløypen inn mot Taumevatn. Hvor ble snøen av? Kong Vinter hadde skuffet oss denne gangen og gitt oss noen smuler av det hvite tilbake til oss. Med monsterpigger og brodder på fottøyet, labbet vi langs isglasserte berg og over isbelagte vann. Snøen som var tilbake lå hist og pist. Stener og gresstuster fant sitt snitt å titte frem.

This slideshow requires JavaScript.


Under en times tid, fant vi Taumevatn hytta så ensom og forlatt. Vinden var ikke tilstede, bare en øredøvende stillhet. Vi pillet frem nistepakken, kaffepulver og termosen med varmt vann og nøt freden og roen.


Etter en stakket stund, vendte vi nesen og resten av kroppen og gikk samme vei tilbake. Solnedgangen sprutet frem sine uendelig fine fargespill på himmelvelvet. Det begynte å skumre. Snart ville solen forsvinne helt. Vi småløp og gapte mot himmelen. Det var så et nydelig skue.

picmonkey-image

Ca 6 km tur- retur ble tilbakelagt på denne lørdagen..


Vel tilbake i den lunkne hytta, fant vi frem ventematen,- den røykte elgpølsesnabben. Ølboksen med sitt deilige og kaldt oppfriskende innhold ble skylt nedpå, mens Elisabeth, Lene og Anne kokkelerte på kjøkkenet.

Helge la inn mer ved i ovnen, mens Tom tok sin etterlengtende dusj.

Lukten av mat bredde seg gjennom hele hytta.

«Maten er servert! Vel bekomme!, gaulte Elisabeth og Anne i kor.

Vi andre var ikke vanskelig å be. Med så mye fjellluft og tur under føttene, blir en og enhver fjellfant sulten.

Maten var helt nydelig. Ytrefilet av okse med fløtegratinerte poteter, asparges,brokkoli og soppsaus… Jeg spiste glupsk og skyllet ned med den nyoppdagede rødvinen fra Chile.

pizap-com148138134741812016-12-02-14-42-05
Siden lekte vi en pakkelek hvor jeg tilslutt vant en hjemmelaget konfekt i regi av Elisabeth og en trenings dvd hvor en lover å få fast rumpe og flotte lår. Det skal være usagt om konfekten gir ekstra utrustninger eller magi……

picmonkey-image

Nu vel. Så om det.

Kvelden rullet videre til nesten morgen. Slik er det med meg, jeg vil ikke gå glipp av noe. Tror uret viste noe sånt som halv fire, før hodet mitt landet tungt på puten.

Luften var kompakt på soverommet og det klødde i halsen. Blæren var sprekkferdig. Og jeg fikk ei sove mer.

I blinde fomlet jeg frem bekledning og tasset meg ut på gangen i håp om å ikke vekke romvenninnen Lene.

Etter å ha gjort det fornødne, fant jeg frem et glass og fylte det med vann. Tungen var limt fast i ganen. Å jeg var så tørst!  Joda, temmelig dehydrert….

Jeg kjente videre etter. Hodet dunket og ga indikasjoner og signaler på at jeg hadde drukket vel mye alkoholenheter forrige døgn og natt.

Og uret hvisket meg i øret at jeg dog hadde fått altfor lite søvn på øyet. Klokken var ikke mer enn halv syv. O boy!
Etterhvert hørte jeg noen romstere på høyloftet. Og ikke som en bombe akkurat, var det Helge som kom til kjenne nedover trappen.

Etter en grytidlig frokost og etter å ha ventet på resten av gjengen våknet til liv, etter enda litt påfyll, etter å ha pakket litt klær og sånt i en liten tursekk og etter å ha kledd seg om til turklær,- var vi plutselig ute i det blå igjen.

Hvor i verden er vi på vei nå da? Jo, nå skal jeg fortelle deg!

Vi kjørte videre innover den kjedsommelige og lange Flatstøldalen. Ca 20 minutter forbi der hvor vi stoppet sist.

Vi labbet først over tre broer. Over en rumlende og stri elv med innhold av iskrystaller.Elven var en av armene til Litle Holmevatnet. Det gikk opp og det gikk ned i topografien….Blant klamrende og krokete bjørketrær hvor snøen hadde ligget og trøkket dem flate i terrenget. Jeg var varm under bekledningen. Vi gikk langs det store og lange Grauthellervatnet. Mildværet hadde tatt fullstendig brodden på minusgradene og vannet var flytende.

picmonkey-collagk

Det var ørlite friksjon i luften. Jeg måtte skrelle av vottene og luen fant sin plass i tursekken. Jeg stolte ikke fullt på broddene, og tok noen forsiktige steg på de mest utsatte plassene hvor isen fremdeles klamret seg fast. Vi kom over en bakkekam- og som troll av eske,- tittet den svarte og igjenkjennelige Grautheller hytta så stille og forlatt frem i det overskyet dagslyset.

Når var jeg her sist? Mulig det var en dugnadstur i fjor, da vi skulle få robåten til turistforeningen inn til land? Den gang og flere ganger har jeg fått besøket Grauteheller. Jeg liker meg veldig godt her i dette området. Hytta ligger så beleilig til og er et fint utgangspunkt til å besøke flere nærliggende turistforeningshytter.

Etter å ha fortært nistematen, labbet vi en halv kilometer videre mot den private utleiehytta Grautheller som ligger  i vestenden av Grauthellervatnet i Forsand og Njardarheim. Og videre til Heiberg Statskog hytta.Begge noe mindre i omfang enn STF Grautheller hytta. Vi hadde forutsett å kunne ta en rundtur, men måtte komme til kort da det viste seg at broen over elven fra Grauthellervatnet var tatt inn til land for vinteren.

Noen dristige tok sjansen på å gå prøvende over den frostbitte elven med lite hell. Med et høylytt brak og utrop, gikk Tom igjennom. Nokså våt til bens, men humøret like muntert- trasket han og vi andre samme vei tilbake. 1-0 til naturen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Totalt gange denne søndagen: 5,28 km tur/retur. Herlig tur.

Vel hjemme i hytta- fant vi frem middagen og klargjorde den, imens folk fiffet seg opp.

En nydelig og spicy tacosuppe stod på menyen. Vi ryddet og vasket i hytta før vi tilslutt dro hjem igjen.

Tusen takk for nok en minnerik tur.

Sauesanking,hyttesanking og topptur.

2.-4.september-2016

 

For noen sanker sauer, for andre sanker hytter.

Heldig som vi var, klarte vi å komme igjennom nåløyet på Suleskardveien hvor disse firbente ulldottene skulle innhøstes for vinteren. Samtlige fryktet at vi måtte stå å stagge i bilen i et par timer, før vi kunne suse avgårde.Men du verden,- det gikk jo som en drøm!

På null koma svisj, fikk vi feiet over 3 hytter denne våte fredagen,-

Først ut var Håheller. Vi fant parkeringsplassen nord ved Håhellervatnet som utgangspunktet for turen.Etter å ha fulgt parallelt med vannet, småjogget vi på en god traktorvei, før stien ble dominerende. Tror det tok oss ca 15 minutter, før hytta kom til kjenne. En spøkelseshytte.En betydelig godt brukt, slitt og gammel hytte fra 1950 hvor det kunne vært behov for et par malingstrøk på . Ellers så står Håheller på en del av de gamle husmurene like nedenfor helleren med samme navn. Hytta ligger fint til på gressvollene under helleren med utsyn mot en stille utviding av vassdraget nedenfor. Den ble gitt i gave fra Vegvesenet i anledning DNT Sør 100-årsjubileum i 1987.

 

picmonkey-image

Håheller (894 m.o.h i Valle i Aust Agder)


Vi tittet inn i hytta og fant en sparsommelig plass for 9 overnattingsgjester og med et bittelite oppholdsrom med kjøkken.Den firbente hunden er også hjertelig velkommen her,- for på baksiden er det tilrettelagt for både hund og folk..
Utdoen lå noen meter bortenfor hytta.

Vi småtrippet samme veien tilbake til bilen. Hytte nr 2 ventet tålmodig på oss.

Bilvinduene dugget for sikten til Helge. Vi var temmelig våte i tøyet. Regnet ville ikke avta, men vi lot oss ikke pille på nesen og stoppe å jakte på hyttene av den grunn.
Vi fant sporenstreks parkeringsplassen like vest for Ivlungsvatni. I et småkupert terreng i sørover rettning, beinfløy vi mot målet. Det tok oss ikke mer enn 15-20 minutter før vi var ved porten ved Øyvussbu.

Hytta ble bygget i 1948 (ombygget 1971) og opprustet i 1995 og 2012. Tilrettelagt for både skoleklasser og hund.

Den store hytta med plass for 34 overnattingsgjester, lå idyllisk på en gressbevokst odde som stikker ut i Øyvusvatnet.Den som er på vandretur i dette området,har både Svartenut,Håheller,Gaukhei og Tjønndalen innen rekkevidde fra Øyvussbu.

Sammen med kaffen, fortærte vi den hjemmelagede eplekaka som jeg hadde bakt dagen før, mens vi småpratet med overnattingsgjestene som allerede hadde ankommet hytta.

Ikke før vi hadde slukt i oss maten, bar det ut igjen i det fri. De tunge skyene hadde løst seg opp og det vakre landskapet åpenbarte seg. Vi suget inn alle lukter og lyder. Høsten var i fremmarsj. Jeg gledet meg stort hvor godt det var å bevege seg i naturen.

picmonkey-image2

Øyvusbu (933 m.o.h i Valle i Aust-Agder)

Om litt var vi i bilen igjen. Vi rullet videre mot neste og siste turistforeningshytte denne dagen. Bjørnvasshytta lå like ved veien (R45) og hadde flott utsikt over Store Bjørnevatn. Vi gikk ca 50 meter opp en motbakke, før vi kunne innta synet og herligheten.Et stillas som stod klin inn til hytta, røpet at hytta var under restituering. Døren var åpen og vi kikket nysgjerrig inn i et oppvarmet lite oppholdsrom.Vi fant hytta forlatt av noen jegere. Her hang jaktklær og provianten lå etterlatt og eiendeler lett til skue.
Vandrerdelen for «hytte-til-hytte»-gjestene har totalt 12 sengeplasser og er avlåst med DNT-nøkkel. Dette er en såkalt «ubetjent DNT-hytte», dvs. den har ikke proviantlager.
Når det er grupper på utleiedelen, hender det at en kan låne ut 6 av de 12 sengeplassene til gruppen. Kommer det flere enn 6 enkeltvandrere samtidig med full utleiehytte, legges det tilrette for madrasser osv. slik at alle kan sove.

Utleiedelen har totalt 26 sengeplasser, er avlåst med egen nøkkel som fåes av grupper, minimum 10 personer som reserverer denne delen av hytta.

picmonkey-collage3

Siste hytte og med overnatting var en forhåndsbestillt firmahytte i Tinn kommune på Rauland.
Frøystul automatkioskhytta var koselig og lå like ved veien.. Vi spratt opp vinen og tilberedte den ovnsbakte laksemiddagen.
20160904_122943.jpg

Lørdag:

Etter en deilig frokost og etter å ha smurt en solid matpakke,kjørte vi forbi Vemork. Vi bevitnet minner fra 2.verdenskrig….
20160903_084359nnnnnnn
Vemork er en kraftstasjon som ligger i Vestfjorddalen vest for Rjukan i Telemark. Stasjonen ble tegnet av arkitekt Olaf Nordhagen og bygd av Norsk Hydro, og satt i drift med ti aggregat 11. mai 1911.

Kraftverket leverte 200 000 HK (147 MW) og var i sin tid et av verdens største. Under den andre verdenskrig produserte tyskerene tungtvann som de trodde var nødvendig i utviklingen av atombomben…. Det ble sendt ut et militær styrke også kalt Kompani Linge fra England med to nordmenn. Vinteren 1943 saboterte de tungtvannproduksjonen, men etter kort tid startet tyskerne opp produksjonen igjen.(kilde Wikipedia)


Videre kjørte vi innom sentrum av Rjukan, før vi steg opp i høyden mot Gaustatoppen.
Vi fant den lengste og flotteste ruten for fotturen opp til toppen. Starten gikk fra parkeringsplassen ved Stavsro ca. 1100 m.o.h.

Vi hadde en lett sekk på ryggen og solen smilte over oss. Høydeforskjellen er omtrent 700 meter, men stien opp er bred og tydelig. Underlaget består av stein,- store som små. Vi hadde stien nesten for oss selv. Jeg lå litt bakpå reisefølget mitt og ville ikke jage på og komme raskest til toppen.Jeg brukte god tid på å ta inn alt det vakre, og snudde meg stadig vekk for å nyte utsikten for å avfotograferte til bevaring av gode minner til senere tid. Utsikten ble stadig finere nærmere toppen jeg kom. Jeg kunne se fjellene i Telemark, Buskerud og Oslomarka i det fjerne.

Etter å ha labbet i ca 2,5 time, var vi til topps. Sharparene jobbet iherdisk med å lage gode trapper til oss turister.

picmonkey-collage4

Gaustatoppen (1883 m.o.h.) rager majestetisk over Rjukan, og er av mange omtalt som Norges vakreste fjell. Toppen er lett tilgjengelig og enkel å bestige, men byr likevel på Sør-Norges videste utsikt. Etter sigende kan du fra toppen se omtrent en sjettedel av fastlands Norge i klarvær som på denne dagen vi fikk. Vi hadde utsyn ned til daler og over fjell, forbi bygder og støler.

picmonkey-collage5picmonkey-image

 

Gaustatoppen ruvende og rund og med utsikt ned som gir frysninger langt nedover ryggen.

 

Vi gikk ut på » Gaustaeggen». Her måtte vi buldre over noen gigantiske stener-store som hus og som lå hulter til bulter på fjellet. Utsikten var sugende svimmel og ned til døden på begge sidene. For noen var dette desidert «ut av deg selv opplevelse». Jeg syntes det var vel så spennende, men er heller vant med slike store høyder etterhvert, at det ikke påvirket meg så mye.

På tilbake veien florerte det med folk. Nå ramlet det inn skuelystne turister i alle fasonger og alder. Som maur, marsjerte de målbevist oppover til toppen. Vi var på vei ned igjen, etter å ha tittet hurtig inn i Gaustatoppen turistforeningshytte. Jeg var litt sugen på en vaffel, men ombestemte meg kjappt da jeg så den ville køen forran vaffelrøren.

Nedturen gikk i fullt firsprang. Vi fant våre egne veier og prøvet helst å unngå folkemengden som sprengte seg på.

Etter et lynsnar dobesøk, kastet vi oss i bilen igjen. Nå var det om å gjøre å nå siste avgang med båt fra Synken til Mårbu.

Vi hadde mistet en halvtime da vi tok bonusturen ut til eggen.

Helge og Anne visste råd og ringte kapteinen på båten om det var muligheter å vente noen minutter på oss?

Som forrykte, kjørte vi innover de smaleste grusveier hvor det var syklister som ante fred og ingen fare.Tiden var knapp. Vi hadde en slingringsmonn i underkant av bare 6 minutter. Vi måtte for all del ikke komme for sent! Det var på nød og neppe at vi ikke frontkolliderte med en billist. Jeg hadde hjertet i halsen gjentatte ganger og var små uggen i magen.

Vi passerte Kalhovd turistforeningshytte. Jeg tenkte alternativer på overnatting, mens Helge og Co ga gass.

Der! Endelig var vi ved havnen og jeg så den vesle båten som lå fortøyd i et urolig vann.

Skal vi over med den jolla der?? Virkelig? Jeg var vantro. Jeg hadde sett for meg et atskillig større fartøy som skulle frakte oss trygt over vannet og Mårfjorden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En sprek og livlig firmagjeng på 19 stk hadde allerede ankommet. De hadde syklet flere mil og skulle overnatte på Mårbu. En jentegjeng på 6 stk kom dinglende og vi kunne endelig tøffe avgårde. Båten krenget nesten av den store lasten. Etter 50 minutters nervepirrende spenning, kom vi helskinna til Mårbu kai.

Mårbu Turisthytte ligger i nordenden av Mårvatnet, idyllisk beliggende i den østlige delen av Hardangervidda med varierende, småkupert og vekslende terreng.

Vi innlosjerte oss på sovesalen på sikringshytta, mange ørten meter fra hovedhuset.

Vi spratt opp vinen og ølen og ventet tålmodig i 3 timer til middagen. Vi hadde god tid til å nyte og lande. Jeg tok meg en forfriskende dusj i det mest lugubre dusjrommet jeg noen gang har sett på en turistforeningshytte. Jeg trodde standeren her var mye bedre.

Vi var faktisk like ved Hardangervidda! Her er det flust av fotturer med T-merkede stier i 5 forskjellige retninger: Lågaros, Rauhelleren, Solheimstulen, Imingfjell, Kalhovd.

Hestene stod å beitet like ved. Det er også muligheter å ta seg en ridetur i området.I tillegg er det et fantastisk fiskeområde her og det er også muligheter å leie robåt og ta seg en tur på Mårvann.

20160904_074235

Mårbu

img_20160910_200606

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sikringshytten hvor vi overnattet i.

 

Det ble skumring før vi fikk den 3 retters middagen. Middagen bestod av forrett- en hjemmelaget tomatsuppe med en uttørket foccacia til. Hovedretten var reinsdyrkjøtt med tilbehør og gele i alle fargenyanser til dessert.
Vi la oss med oppblåste mager på de utplasserte madrassene.

Jeg hadde glemt å ha med sov i ro- så det ble heller lite søvn på meg denne natten.Det blir resolutt siste gang jeg sover i en sovesal hvor ulyder av ymsle slag ødelegger nattesøvnen min. Det var da jeg ønsket stort å ha en tykk og varm dunsovepose og ligget ute under stjernehimmelen.

Søndag:

Jeg gnidde søvnen ut av øynene og tittet irritert på han som hadde saget hele natten. Jeg ønsket ham dit hvor pepperen gror.

Vi droppet frokosten til fordel på å få bli med på første tur med båten over Mårvatnet. Vi stod vel over 1,5 time før Bendikt-båtføreren dukket opp med sin lille Askeladd av en båt.

Vi stimlet og tråkket hverandre nesten på tærne på å komme inn i Ms Mårfjord. Ingen skulle snike i køen! Vi hadde en lang vei hjem- ca 7 timer,- så vi bare måtte komme med.

Vannet var stille denne søndagen og tilbaketuren til Synken gikk kjappt.

Vi spiste en deilig frokost på Kalhovd turistforeningshytte som ligger vakkert til ved Kalhovdfjorden sørøst på Hardangervidda og er en naturlig inngangsport til Vidda.

På Kalhovd hytta er det 75 sengeplasser fordelt på 4 bygninger: Stova, Floti, Tuppehuset og Butikken.

Kalhovd er også et populært reisemål for sykkelturister, som tar Krossobanen opp fra Rjukan og derfra 3 mil på sykkelen inn til Kalhovd for overnatting og en bedre middag.Maten på Kalhovd tilbredes så langt som mulig av lokale råvarer og etter tradisjonelle oppskrifter.
Hit vil jeg gjerne tilbake til!

picmonkey-image1

Kalhovd-1100 m.o.h i Tinn i Telemark.

Vi kjørte til Setesdalen og fant oss en fjelltur.Det var på sin plass å strekke på beina. På toppen fikk vi et flott skue over Setesdalen og høsten i all sin prakt. Se bare hvor lyngen spruter ut sine blodrøde intense farger. Luften er klar og myggen er fraværende.

picmonkey-collageee

Spiste wienerpølse på Essoen på Valle, før vi bilte helt hjem.

Tusen takk for nok et storartet eventyr!

Tipp-topp i Rosendal.

 

19.-21.august 2016

 

Fredag …
Campingkos

Rosendal. Mellom fjord,fjell og fonn. Det er ikke så avskrekkende langt å reise hit lell. Vi tok fergen fra Mortavika til Arnsvågen og videre tok vi fergen fra Skånevik til Utåker.
Det var riktig hyggelig å komme tilbake til Skånevik hvor jeg festet i min ungdom. Fergen var en gammel veteran fra 19 pil og bue. Karakteristisk skeiv i skroget og luktet vondt av drivstoffet solar.


Vi sparte noen dyrbare minutter på å ta denne avstikkeren til Utåker. Videre kjørte vi strakade vei til Rosendal og hadde følge med den lange Hardangerfjorden og utsikt til den berykta toppen vi skulle bestige.


Vi fant sporenstreks campingplassen,- «Rosendal Hyttetun og Camping» som vi inlosjerte oss på. Mange hadde allerede ankommet og grillen var varm. Jeg,Anne,Mona og Helge tok fredagskosen sammen med en pizza Grandiosa. Kvelden var nydelig og lun. Vi kunne hvile øynene på solnedgangen i Hardangerfjorden mens vi sippet til vinen. Alle med store forventninger til hva morgendagen hadde å by på.

Lørdag…
«Dronningen blant Hordalandsfjellene”.

Når vi først er i disse mektige og flotte alpetrakter, bør vi jo også få med oss en topptur. Dette sagnomsuste fjellet som rager så høyt som 1426 meter over havet. Ja, det var santen høyt. Det fikk leggene og lårene til undertegnede ærlig bekjenne. Vi startet fra parkeringsplassen på Kletta med usle 160 høydemetre over havet.Videre labbet vi ca 300 meter på en umerket grusvei, før vi åpnet tregrinden til fjelleventyret.

PicMonkey Image


Skålatårnet i Loen i Sogn og Fjordane kan bare gå å legge seg. Det å bestige den toppen er bare barnemat i forhold til denne. Det føltes i det minste slik.Tross at Skålatårnet strutter på rundt 1850 meter over havet. Det er merkelig hvor fort man glemmer.
Bare fra den spede begynnelse, fikk leggene jobbe. Terrenget steg seigt oppover som den seigeste sirup. Jeg måtte stadig riste av meg melkesyren.
Først gikk vi i den tetteste granskogen hvor trerøttene lå hulter til bulter som et blodårenett på bakken. Over tregrensen, ble det desto mer grissent.Vi fulgte stien sine små rygger og daler. Første toppen, Skarshaug, var halvveis til Melderskin. Siste stykket opp hit har sherpaer fra Nepal sikret og gjort det mer komfortabelt med steintrapper. For en durabel god innsats! Dalen mot sørøst er Hattebergsdalen, en viktig innfallsport til Hattebergvassdraget og Folgefonna nasjonalpark. Videre oppover ble underlaget til mer stein og det var lite vegetasjon rundt oss.
Du finner lite til drikkevann her i disse store høyder. Så husk å ha med deg tilstrekkelig med vann.

pizap.com14718800921131

«Det er i motbakker det går oppover»

Ja, det er om å ha pågangsmot.Vi fikk første premien.Etter rundt 3 timer i motbakke, beskuet vi endelig varden.Varden på det flate topp platået er bygget av Norges geografiske oppmåling i 1913. Storslått utsikt mot havet, fjord og fjell og ikke minst Folgefonna.
Fjellet er regnet å være fra før istida. Og toppflaten av Melderskin er rester av et gammelt sletteland, og områdene rundt er utgravet av store og små breer.

This slideshow requires JavaScript.

Melderskin.Navnet stammer fra det norrøne ordet melder, som betyr «korn som blir malt til mel» og skin som betyr glans eller skinn. Betydningen blir da «fjellet med et skinnende snølag på toppen». (kilde: Wikipedia)

Turen til Melderskin har fem støvler og har svart gradering- så turen er ikke for den utrente eller har høydeskrekk.
Vi klarte oss bra, alle som en. For noen av oss var dette jomfruturen i fjellet. Veldig imponerende bragd for dem det gjaldt.
Vi kom oss ned etter å ha fotografert alle kanter og vinkler fra toppen. Det gikk ikke så radig nedover ettersom jeg har et vondt kne jeg må ta hensyn til.
På kvelden ble det fest og baluba på campingplassen. Feiret at vi hadde nådd målet.

Søndag-
En kulturistisk dag.

Etter en deilig frokost i fine omgivelser, vasket vi kjapt ut av hytta og dro så til Baroniet.
Det første som møtte oss da vi svingte opp perleporten til Baroniet, var renessansehagen med et vell av behagelig duftende roser i alle fargenyanser. Hagen ligger i sentrum for slottet som er fra 1665.


Her kan du ta med deg kjæresten på en romantisk piknik og traske hånd i hånd igjennom en labyrint av romantiske stier med store parker og utsyn mot fjord, fjell og fossefall. Jeg trodde jeg hadde kommet til himmelen. Hvor flott! For en naturopplevelse!


Vi fikk etterhvert omvisning inne i det 351 år gamle og vakre slottet.
Aller først gikk vi inn i en nostalgisk cafe som i tidligere tider var et fengsel.. Den gang de illojale tjuvpakket og blant annet de som unngikk å betale sin andel i skatt,- ble fotlenket og tatt her i forvaring..


Videre ble vi dratt inn til foajeen hvor en mektig, sirkelformet og solid trapp utskåret av en eikestamme stod i sentrum og førte oss opp til en ny tidsepoke.Bare den eiendommelige lukten fortalte meg at dette var fra svunne tider. Mange skjebner tapt i krig. Ulykkelige tjenere. Lykkelige stunder. Fødsler. Giftermål….


Jeg var mektig imponert på hvor mye av den aristokratiske kunstsamlingen som var godt bevart gjennom tidenes tann.. Flere av rommene var utsmykket med norske landskapsmalerier fra nasjonalromantikken– bl.a.
I.C. Dahl, Muller, Hans Gude og Anders Askevold.


Forskjellige eiere har satt sitt preg på rom og saler. Videre var vi inne i det mest eldste rommet i slottet. Vegger var her ikledd med et fransk tekstiltapet fra 1660-årene. Bare et annet sted i Europa har maken.Spisesalen huser noe av det eldste «Meissen porselen» I kammerset står også Axel Rosenkrantz rikt utskårne himmelseng fra slutten 1600-tallet. Sengen var anselig til å romme en voksen mann. Og nei, de var ikke kortvokste på den tiden. Det sies at de satt sovende. Kanskje for å være forberedt om en skulle dra sporenstreks i kamp. Eller mulig de var så fine på det at de ikke ville ødelegge frisyren? Hva vet jeg? 😉


Biblioteket. Her luktet det rått og mugg fra uhyre sjeldne og gamle bøker som stod rad på rad inn til den ene langveggen. Gammel litteratur fra 16 pil og bue. Bak bok-reol-veggen fantes en «hemmelig» dør ut til spisesalen. Mulig Mr Rosenkrantz var titt og ofte småsulten og måtte snike til seg en matbit? Hva vet jeg?


Tilslutt var vi innom en ny tidsepoke og sal. Her fant jeg det tøffeste salongbordet og sofaen jeg noen gang har sett.. Stoffet i møblene var faktisk laget av hestehår. Og stolbena var så flott utskåret i de mest kronglete ornamenter.. Jeg kunne fint hatt den i min eie.
I denne salen hadde hele familien og tjenerne den årlige juletrefesten. Lysekronen ble byttet ut med det største grantreet ikledd med levende lys. Julesangene ble sunget i kretsen av treet samt julemusikken ble tryllet frem fra to mektige flygeler. Stemning.
Dette var bare noe av det vi fikk innblikk av. Det var så mye inntrykk å fordøye.Det var så uendelig mye mer.

Skal du til Rosendalstraktene er Baroniet en reise verdt! Få andre steder kan man finne en så spennende kombinasjon av kultur og natur.

Jeg kjøpte med rose te fra cafeen på Baroniet.De herlig duftende te bladene er fra rosene fra hagen.Teen gleder jeg meg til å nyte i mørke høstkvelder hvor vinden rusker og bladene flyr rundt de nakne trærne.

Vi tok en annen vei hjem til Stavanger. Vi tok fergen fra Halsnøy — Skjærsholmane til Ranavik. Og videre mot Stord. Hadde en pitstop og spiste chinamat i Leirvik, før vi bilte til Boknfergen og videre helt hjem.

Nok en fantastisk helg i minne.

Hyttetur i Etnefjellene * Del to.

 

Fredag 5.august-2016

Så var jeg med glede atter her igjen.Jeg bare måtte tilbake. Jeg hadde en stor dragning til de majestetiske og urokkelige fjellene i Etne. Fremfor alt hyttene jeg så begjærlig higer etter å samle på som mine kjæreste skatter. ❤

-I gjenforent fellesskap med Geir, Leif Inge og Helge tok vi fergen fra Mortavika avgang kl 15.

Første utkårende hytte, var Olalia Fjellstove- Haugesunds største hytte. Vi kjørte fra Ølen opp Olaliveien til den overdimensjonerte parkeringsplassen ved Opheim.

Hytta var enkel «å plukke» ettersom det gikk en «kjedelig» grusvei til den- i et vekselvis lett og kupert terreng blant vidstrakte lyngmark og klukkende elver. En vei tok oss 1 time.

PicMonkey Collage

I hovedhytta som i før i tiden ble mest brukt på vinterstid, er nå tilgjengelig hele året.Den er temmelig ny og har betjening.Vi fikk lokket og kjøpt oss til en eplekake og kaffe som kos.Jeg kunne ha klart meg foruten -for kaken var etter min mening altfor søt og jeg fikk overdose av sukker og ble noe ør og svimmel av den.

PicMonkey Image

Ved siden av hovedhytta er det også en sikringshytte og en liten annekshytte- gamle Olabu. Ja, det var som navnet sier- en bu. Tilnærmet et hundehus. Den inneholder kun 4 sengeplasser.Her hadde visstnok Geir innlosjert seg en gang for en stund tilbake.

PicMonkey Collage6

Etter Gps sine anvisninger, fant vi en avstikker litt utenfor Etne sentrum- Litladalsveien- forbi Etne videregående skole,- langs Etneelven-innover en smal og gammel hovedvei forbi Litladalsvatnet som Etneelven munnet ut i. Vi kjørte mot Hardeland og langs Hårlandsvatnet- veien strakte seg som en lang og krokete orm blant bondegårder og store jordareal. Vi passerte en kraftstasjon og spiste allerede opp mange høydemetre, før vi endelig fant en liten parkeringsplass og fotturen kunne endelig starte.

Stien gikk på en grusvei de første 500 metrene, før en sauegrind og et opplysningsskilt som det stod Løykesvatn på- fortalte oss at vi var på rett spor.

Topografien og terrenget var trolsk og spennende. Som et stigespill klatret vi på flertallige stiger som det hadde blitt satt så behjelpelig ut. Vi buldret, vi slepet oss på kjempesteiner og løftet oss opp på berg og fjell imens vi nøt en sugende utsikt ned til avgrunnen.

PicMonkey Collageqq

På 640 m.o.h og etter 1,5 time gangtid og vest for Lykilsvatnet,fant vi hytta i tåken . Den gamle hytten ble bygget som anleggsbrakke i 1916 og leid av Haugesund Turistforening fra 1980. Turistforeningen ble eier av brakken i 2001. Hytten har 16 senger fordelt på fire rom. Hytta har blitt restaurert i perioden 2007 til 2010.Sikringshytte ble oppført i 2001 og den har 18 sengeplasser (4 i soverom og resten i senger på hems).

Hytta var godt utrustet med utstyr.- Den hadde også et stort tørkerom hvor vi kunne henge de våte turklærne til tørk.

Vi ankom sent, ca 21:30.To fredsommelige menn fra Haugesund og Tromsø, hadde allerede installert seg i hytta. Vi fant et par bokser med bacalao til kveldsmat og noe vått i glasset.

PicMonkey Collage

Lørdag 6.august 2016


Jeg stod opp til lukten av nytrukket kaffe.Etter frokost og etter å ha tatt farvell med mennene, labbet vi avgårde kl 10.
Vi hadde en tredje utkårende hytte å besøke og hilse på.

Nedfarten gikk tregere og var desto mer nervepirrende. Det hadde regnet igjennom natten og ga oss et sleipt og glatt føre. Jeg var livredd for å dette omkull og slå meg gul og blå..

Det tok likevel ikke mer en en time ned til bilen. Vi kjørte deretter tilbake til Etne sentrum og Etnesenteret hvor noen av oss måtte ha noe mer av polvarene. På senteret støtte vi på Anita som skulle være med oss videre på tur. Vi kjørte deretter gamleveien mot Rullestad/juvet. Vi fant starten på stien til Simlebu.Stien var godt merket.Jeg og Helge kjente oss igjen i området da vi var her på en monster skitur til Sandvasshytta for noen vintre tilbake.Det glemmer jeg ei.

Det var nå artig å se Mjølkestølen på «sommertid» hvor alt var så grønt og skjønt.

13987282_10153688446461937_1460818752_o

Praten stillnet rundt meg. Jeg kledde på meg tankehetten og fulgte hakk i hjel føttene til Anita.

Ingen steder er det så god plass til tankene som i fjellet. Tanketråkk. Det var stort sett gode tanker.

Etter to timer med småprat, hundrevis av tanker,sure føtter, støle bein, latter og sang- kunne vi endelig ta i øyensyn på de to rubin rødeste hytter som så vakkert lå beliggende til ved et tjern og omkranset med modige Etnefjell.. Livet måles ikke i antall pust vi tar, men i antall øyeblikk som tar pusten fra oss.Her var det flust av naturperler. Jeg forelsket meg i stedet. Fred og harmoni.

PicMonkey Image

Vi fant oss til rette i den vesle sikringshytta for den mente vi var passe stor for oss 5. En liten kjøkkenkrok og en koselig sofagruppe. Geir la inn noen vedkubber i ovnen og i bakgrunnen spilte den lille reiseradioen toner av ymse hits..Jeg plukket snart frem alkoholen og Fjordland middagen.Jeg var sulten. Jeg ville ha mat. Nå.

Utrolig appetitt man kan få her i fjellheimen.Det var visstnok ikke bunn i magen min. Fjordlandmiddagen som jeg hadde valgt meg ut på Rema 1000 var ikke mettende. Etter en fjert var jeg sulten igjen. Heldig som jeg var, stikket Anita bort noen komlerester til meg som hun selv ikke klarte å fortære. Jeg klappet meg fornøyd på magen. Mett.

Helt på tampen, fikk vi også en kveldstur opp til Simlenuten som rager 864 moh..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Juba juba på Simlenuten.


Kveldslyset var helt henrivende og utsikten var tilfredstillende flott. På veien ned til hyttene,brant fjellets gull-(moltene) mot oss. De ivrigeste bærplukkerne av oss,- tok dem tilbake ned til hytta.

Vi ville ikke at denne kvelden skulle ende- så vi satte oss tilrette på terassen og slikket i oss den siste timen av dagen – inntil den gufne tåken kom listende og krypende mot oss og ville sluke oss hele.

Søndag 7.august 2016

Enkelte av sov litt lengre frempå idag, mens morgenfuglene Geir og Leif Inge startet morgenritualene og frokosten tidlig.

Etter å ha ryddet ut av hytta, gikk vi samme stien tilbake trodde vi…

Etter å ha gått en times tid oppdaget vi at vi ikke kjente oss igjen. Vi hadde altså funnet den andre stien som dog er lengre inn til Simlebu. Totalt brukte vi ca 2,5 time gange (ca halv time mer enn planen) fra Simlebu til parkeringsplass og bilen. Vi gikk på hovedveien et godt stykke oppover og tilbake til bilen hvor vi også fikk sett litt av Rullestadjuvet.

Tilslutt som prikken over i-en- spiste vi søndagsbufeet på Tommys kjøkken på Sokn på Rennesøy.

Tusen takk for nok et fint eventyr.

Norge rundt på 7 dager.

 

Eventyret som mange hadde ventet på hadde endelig ankommet. Et velskapt eventyr som 13 jenter og gutter kunne ta del i. Eventyret bydde på latter, utfordringer, nervøse spasmer i kroppen, glede, mestring og et sammenknyttet vennskap…..


Lørdag 23/7-2016. Store forventninger

Jeg sammen med Mona og Helge dro opp i en bil på lørdagen, mens Anita og Gro Maria ville tyvstarte med å dra opp dagen før og overnatte i ei hytta på Geilo.. Resten av godgjengen traff vi ved fergeleiet på Mortavika. Fergen gikk kl 09.

Vi hadde først et pitstop på Etne og fikk kjøpt noen praktiske ting til å ha med på turen, før vi så dro videre mot Kinsarvik. Her fikk vi pånytt sjansen til å strekke litt på bein og armer og tømme blæren. Ellers fikk vi et mislykket forsøk på å finne Vøringsfossen, men Gps var ikke i godlynne i dag skulle det vise seg da og etterhvert. Etter å ha mistet en halvtime på avledningen, kjørte vi strakede vei over Hardangervidda og mot Geilo får å møte Kristian som hadde kommet med tog fra Voss hvor han hadde satt sin bil.

Midt i hjertet av Geilo sentrum, i et sjarmerende rødt hus lå restauranten Hallingstuene.Her bydde de på Halling kost av ypperste kvalitet. Tradisjonell mat og stort sett vilt.Jeg fikk smake på deres smakfulle viltkjøttkaker.Restauranten er innredet som 3 gamle Hallingstuer med peisvarme og rosemalte vegger, og har vert i drift i 25 år. Mens vi spiste, kunne vi la øynene hvile på gamle redskaper som hang oppstilt på veggene. Denne saken var visstnok en «kam» som de brukte til å børste hamptau med…

20160723_164850
På vår videre ferd fikk jeg muligheten til å være i førersetet for å avlaste Helge litt. Da vi hadde kjørt en stund mot neste mål som var å finne Telenorhytta Bjørkly ( like ved bygda Bjorli er et lite turiststed i Lesja kommune i Oppland fylke, ikke langt fra fylkesgrensen mot Møre og Romsdal), kom vi plutselig på at det var muligens lurt å plotte inn Gps kordinatene…

Så slo Gps seg helt vrang og drev gjøn med oss igjen. Vi fikk en laang omvei over Golsfjellet mellom skogsveier og humpete allfarveier -luguber grusveier midt inne i gokk.Det var som om innvollene ville løsne og bytte plass. Og videre mellom sauer og irriterende bobilturister.

Vi 3 var samtlige glad og lettet da vi omsider endelig fant hytta.

Hytta lå bortgjemt blant uflidd gress,trær og busker. Myggen og knotten florerte til stor irritasjon når en ønsket å nyte kvelden ute i det fri.

Like ved hytta fant vi et skitrekk som blir populært brukt i vintersesongen. For langrenn har stedet Bjorli et løypenett på 81 kilometer med preparete løyper.

Resten av kvelden slappet vi av med gode drøs og noe godt i glasset, før vi omsider fant ro og la oss til å sove.

Det var trangt om herligheten, men ved hjelp av ekstra madrasser, fikk alle hver sin sengeplass.

Søndag 24/7-2016.

Klatremus og vennene hennes

Jeg våknet med en smertefull skallebank. Det hadde vært varmt og dårlig med oksygen på soverommet. Myggen hadde forsynt seg med blodet mitt og urinblæren min var temmelig fullbooket.

Marie var tidlig oppe i gryningen og rørte i grytene i kjøkkenkroken. Duften av en deilig havregrøt pirret meg i nesen mens jeg gikk forbi det smale tekjøkkenet i hytta.

Etter å ha fortært et par brødblingser og pakket noen nødvendige saker i en dagstursekk, kjørte vi i samlet tropp mot Beitostølen.

Vi fant sporenstraks stedet hvor vi skulle klatre via farrata. Den kyndige guiden Linn Jenny ga oss både instrukser og klatreutstyret som vi skulle ha på oss under klatreturen og guidet oss tryggt opp.

Mange av oss hadde aldri erfart slike sysler og noen kjente godt til spenningen.

Vi fikk en god motbakke til bens, før vi kunne feste oss fast i stålwiren i fjellet. Utsikten var mektig og berusende flott. Været var eksemplarisk god.Sikten var upåklagelig. Nydelig utsikt nord-vestover mot Jotunheimen, østover mot Raslet, Kalvåhøgde og sør-østover mot Heimdalen og Øystre Slidre.Solen strålte om kapp med smilene våre. .

Jeg kunne se at bortimot samtlige storkoste seg i fjellveggen.

Det var til og med utstyrt med komfortsoner eller rasteplasser på veien opp. Her fikk vi glede oss av utsikten, ta bilder og spise litt sjokolade.

Klatreturen gikk beklageligvis så altfor fort over på 2-3 timer. Som hokus pokus var vi over kanten. Vi var til topps på svimlende 1475 meter over havet på Synshorn.

PicMonkey Collage

Dernest gikk vi nedover fjellskrenten på en annen side av Synshorn og tilbake til start. Vi passerte nydelige og innbydende badekulper. Det var så varmt i været at et bad hadde vært på sin plass i denne stund.

Da vi hadde kommet ned til bilene, fant 6 av oss på å ta en topptur til Bitihorn(1609 m.o.h) som er 134 meter høyere enn Synshorn. Resten av følget kjørte fra Grønholen fjellgard/Bygdinstøga tilbake til Geilo for å spise middag.

Siden kom de andre etter en vellykket og kjapp topptur. Vi kjørte deretter tilbake til telenorhytta Bjørkly..

Mandag 25/07.2016 Dagen for den store skjelven

Ny aktivitet stod for tur denne mandagen. Vi tok farvel med hytta og kjørte mot Sjoa. Nå var det min tur til å komme meg ut av komfortsonen. Fra det trygge og forutsigbare. Egentlig er det ironisk, tanke på at det var jeg som hadde foreslått å rafte. Det er jo noe som heter » Face your fears and live your dreams». Akkurat! Det gjorde jeg nemlig…

I mens hun snakkesalige guiden fra Canada (?) brettet ut om hvordan,hva og hvilket alt skulle foregå på en slike sceanse for rafting,- fikk jeg nesten spasmer. Jeg kjente kvalmen komme frem fra et mørkt sted inne i meg. Hva er det jeg skal til å gjøre? Skal jeg virkelig sette meg ut i slike forhold? Tenk om jeg ramler ut fra flåten? Tenk om jeg også da treffer en stein som kolliderer meg på kroppen? Jeg ristet fortvilet på hodet. Nei og nei. Jeg vil ikke utsette meg for dette. Jeg er redd jeg vil drukne. Jeg vil ikke dø. Ikke nå.

Alle så engstelsen i øynene mine og ga meg beroligende ord at dette ville gå så bra så.

Ikke før jeg hadde gitt et dobbeltsukk, ble jeg revet ned til den brusende og villfarne elven.

Resterende gruppe appluderte og skrålte og laget et vilt leven. Dette blir så GØY, sa John- med gnistrende flammer i øynene. Yeah right, sa jeg med tårer i øynene.

Jeg holdt padleårene så hardt at hendene mine hvitnet.

«Padle forward», roper gorillaen Tussi av en guide vi fikk på våres flåte. En musklelbunt fra Zimbabwe. Jeg satt i midten og nistirret vekslevis på ryggen og padleåren til Tom. Vi måtte padle i takt skulle vi få fremdrift. Hei og hå! Vannsprøyten slo over meg og jeg klarte tidsnok å snu meg vekk.

Før jeg visste ordet av det,- måtte vi dukke ned i flåten. Vannet strømmet inn og vi fikk vannet brusende opp til brystet. Shit pomfritt! Nå synker vi!

Jeg var glad jeg hadde på meg våtdrakt, for vannet var kjølig.

Omsider padlet vi bort fra boblebadet.

Vi nådde snart bort til den andre flåten med resterende 6 deltakere. Samtlige hadde ramlet ut av flåten! Nei og nei!

» Power Padle forward,- gjentok gorillaen Tussi med et høyt rungende brøl.

Ok, nå blir det redningsaksjon, tenkte jeg.

Jeg som såvidt kan redde meg selv, hvordan skal dette foregå mon tro?

Han sa «power». Så vi padlet så fort og hardt vi maktet.

Så hørte jeg latter og skrål fra de havarerte deltakerne, mens de svømte rundt omkring flåten.

Hva skjer? Jeg hadde vært livredd! Hva er så morsomt?

Vel, det viste seg slik at dette var bare en lek.

Raftingen ble unnagjort på et par timer. Jeg hadde overlevet. Jeg var lettet og glad.

Så kom spørsmålet jeg hadde ventet på: Ga det mersmak- vil du gjøre dette igjen??
Ingen kommentarPicMonkey Collage2.


Etter raftingen dro vi mot Hjertkinn og Hjertkinnhus togstasjon. Her skulle vi få riktig så god tid. Vi ventet på Narin- datteren til Marie skulle dukke opp med toget.

Siden dro vi alle med skyttelbuss der i fra til Snøheim.Her i området pågår det ryddingen i skytefeltet.
Det betyr at ingen, verken med kjøretøy, sykkel eller til fots, kan passere gjennom skytefeltet uten tillatelse. Veien inn til hytta er stengt for biler.Veien til Snøheim og Snøhetta går rett gjennom et viktig beiteområde til villreinen på Dovrefjell. Hvis reinen blir forstyrret for mye, vil de til sist slutte å bruke beiteområdet helt. Da vil dyrene
vokse mindre, de vil få færre kalver, og færre dyr vil overleve den beintøffe vinteren i fjellet. For å forstyrre reinen minst mulig har de derfor satt opp busser til og
fra Snøheim fem ganger om dagen.

Vi så en moskus på 500 meter lang og betryggende avstand gjennom vinduet på bussen imens vi rullet gjennom månelandskap til den betjente turistforeningshytta på Dovrefjellet.

Etter en halv time busstur, var vi vel fremme. Vi strømmet mot hytta og inn i varmen. Innlosjerte oss med et stort felles soverom, før vi satte oss til bords og ventet på en 3 retters middag som vertskapet skulle overbringe oss.

Forretten var en motbydelig og usmakelig blomkålsuppe uten blomkål.

Hovedretten var en tradisjonell sosekjøttrett med grønnsaker. Her fant blomkålene sin rette plass som tilbehør.

Desserten var en «oppgulpet» sviskekompott.

Var ikke heldig med den 3 rettersen altså.

Resten av denne aftenen tilbringte vi inne i peisestuen med drøs og rødvin i glasset.

Tirsdag 26/7-2016 Topptur til kongen av Dovre.

Jeg våknet av høylytte romsteringer i rommet. Noen var visstnok tissetrengte og måtte ut på et do besøk. Jeg gløttet ut av vindusposten og så med min ergrelse at solen hadde gjemmeleken bak et tykt og grått lag med tåke. Fare for regn? Mon det.

Jeg pakket meg inn med både ullstilongs og regnbukse, ulltrøye og regnjakke.

Regnet uteble og varmen var på. Neida,jeg kunne ikke si jeg frøys akkurat.Jeg skrelte fort av meg regnjakken.

Vi startet å gå på en flat og finere sti, før høydemetrene skulle dominere.

Så ble den fine stien byttet ut til en ur av stein. Hulter til bulter av en steinrøys. Steinene var glatte og sleipe av mose. Jeg kjente jeg måtte konsentrere meg for å ikke skli og falle.

Slik gikk vi. Mange høydemeter opp og tåke. For en utsikt vi kommer til å få. Hurra!

Men så med et trylleslag lot vinden blåse bort noe av tåken og vi fikk se mer av landskapet under oss. Vi så Isfjorden så blå og vakker. Vi så fjell. Vi så mer stein og vi så hverandre.

Vi knipset på bilder helt panisk rundt oss og av oss- fanget opp denne åpenbaringen av en stund.

PicMonkey Collage77

Etterhvert kjente jeg som om noe eller noen hadde en fot på brystet mitt. Jeg kjente at det var vanskeligere å puste. Er jeg i så dårlig form? Drakk jeg for mange enheter med rødvin kvelden før?

Neida. Det skulle vise seg at høyden hadde gjort sin innvirkning på meg. Det var en adskillig tynnere luft.

Etter en liten pitstop hvor vi fikk inntatt noe tørt og vått i magen, var det ikke mange høydemetrene til vi var på toppen- Snøhetta (2286 m.o.h) på Dovrefjell.

En solid og lang skorsteinpipe kunne jeg skimte mellom tåkehavet. Vi knipset på bilder i alle vinkler og varianter, før vi tuslet ned igjen.

Elite laget av gruppen vår løp først, mens de gjenværende 4- på mosjonistlaget og resterende gruppe sneglet seg nedover steinuret og fulgte slavisk stavene som skulle være til god hjelp under tåken.

Vet ikke hvor lenge vi hadde gått, da Mona lurte fælt og var litt engstlig på hvor hytten vi hadde passert opp hadde tatt ferden. Jeg så meg tilbake og fant et skilt hvor det stod «Reinheim» med en pil i den retningen stedet skulle befinne seg.Kunne ikke minnes å ha sett dette opplysningsskiltet på vei opp til Snøhetta. Hvor er vi?

Helge klødde seg på haken og plukket frem Gps sin. Den var avslått skulle det vise seg. Så flott, tenkte jeg med en bevrende fortvilelse i øynene. Bare det som skulle mangle. En redningsaksjon….

Tom pekte nedover skråningen. Ser dere elven der nede? Det var den vi krysset på vei opp. Ja! Så riktig. Vi snudde på hælen og pløyde oss nedover skråningen og peilet inn elven frem i mot. Etter en halv times villedning, fant vi altså tilbake til stien og kom oss berget frem til Snøheim.Totalt hadde vi gått i 6 timer og 40 min.

PicMonkey Collage3

Vi var dryppende våte til skinnet. En varm dusj var på sin plass.

Etter en snau time stod skyttelbussen klar til siste avgang fra Snøheim og tilbake til Hjertkinnhus.

Vi fant tilbake til bilene og kjørte deretter til Dombås hvor vi fikk en deilig Italiensk aften på Napoli restauranten.

Så kjørte vi bånngass til neste overnattingsplass og til den idylliske og bonderomantiske telenorhytta på Bjorli.

Vi fyrte opp i utepeisen. Det ble mer rødt i glasset sammen med allsang og gitarklimbring mens vi nøt siste solstråler og stemningsfulle naturbilder på himmelen.

 

Onsdag 27/7-2016
En fantastisk naturopplevelse med luftige partier


Vi dro tidlig avgårde idag for å måtte nå en buss fra Åndalsnes. Vi snurret oss rundt og fikk ryddet litt i hytta, spist frokost og pakket sekkene på rekord tid.
Skyttelbussen gikk altså fra Åndalsnes jernbanestasjon til parkeringsplassen ved Venjesdalssetra, der hvor rundturen til Romsdalseggen startet.


Vi valgte å ta Romsdalseggen normalrute og er mer krevende enn Romsdalseggen familie om Høgnosa, og tar 7 timer etter vanlig DNT-standard.
De første mange og hundre av høydemetrene spiste vi opp temmelig kjappt der vi svettet og pustet i en lang lang rekke.
Men den lange rekken ble etterhvert spaltet og splittet opp. De sprekeste valgte å ta en avstikker til Blånebba. Det ga dem ca 2 timer ekstra lang fottur.

Mye stein-det er helt sikkert!

Uren, Luren, Himmelturen, Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vi andre hadde dog flott utsikt der hvor vi balanserte på eggen.Noen meget bratte partier var også sikret med kjetting.Været var upåklagelig bra.Med orkesterplass kunne vi skue bl.a Trollveggen, Trolltindan,Romsdalshorn og Vengjetind.
Det høyeste partiet var Mjølvafjellet på 1208 m.o.h. Deretter gikk det radig nedover igjen.Måtte også oppom Rampestreken (715 m.o.h)- en luftig planke med utsikt over Åndalsnes.
Vi tok det i et rolig tempo og fikk nyte turen i all sin prakt. På ca 6 timer og 40 min var vi tilbake til bilene.

PicMonkey Collage4PicMonkey Image

 

Siden ikke hytta hadde tilgang til en eksklusiv dusj, tok vi et bad i den iskalde Raumaelven som renner ut i Romsdalsfjorden- og ble sånn noenlunde rene og pene etter den svette og klamme fotturen.


Vi spiste kinamat på China Town midt i Åndalsnes, før vi dro tilbake til hytta på stedet Brøstet.

 

Torsdag 28/7-2016 Ny topptur

Etter frokost på idylliske Krinskjå, kjørte vi over Sognefjellet mot Turtagrø hotell. Vi hadde en liten pitstop på Lom bakeri og nøt fersk bakst og brakte med oss kanelknuter til dagens fottur.

Å dra opp til Fanaråken har vært en stor drøm for meg lenge. Ifjor måtte vi kansallere p.g.a for mye snø. Noe tåke og regn skulle ikke gi en stopper denne gangen.

Vi sparte oss for noen km da vi parkerte og gikk fra den private veien inn til Helgedalen rett ved innkjørselen fra hovedveien.
Vi gikk først ca 3 km inn på en grusvei, før fjellstien og det kuperte terrenget møtte oss.

Også her ble gruppa splittet. Noen ville ta en rundtur via Fanaråken og Keiserstien, mens vi resterende gikk tur retur opp til Fanaråken og ned.

Jeg kjente at jeg ikke var helt i toppform. Mulig en ringvirkning på mye fotturer og lite søvn i de siste par døgnene. Føttene kjentes ut som bly imens jeg langsom gikk oppover fjellet. Temperaturen var lun nede i lia, men så snart vi kom opp på 1800 meters høyde, kjente vi godt til kulden. Noen småflekker med snø lå hist og pist.Tåken hang over oss og slukte sikten.

Små tegn som hvor mange høydemetre og hvor langt vi hadde igjen til toppen, motiverte meg. Og jeg gledet meg til å se og besøke hytta. Vi brukte ca 3,5 time opp.

I hytta var det folksomt. Noen skulle overnatte, mens de fleste skulle bare ta et dagsbesøk i den.

Vi fikk skiftet til tørre klær og varmet oss imens vi nøt den medbrakte nisten.Ikke før det hadde gått 1 time, fortet vi oss ned igjen fra fjellet. Denne gangen gikk det kjappere. Brukte 2,5 time til vi var ved bilene igjen.

PicMonkey Collageeee

Vi hadde et tidspress å nå den 3 -retters middagen til siste bordsetting til klokken 20 som vi hadde forhåndsbestillt hos Turtagrø Hotell.En deilig 3-retters meny ut i fra hva slags råvarer som er tilgjengelig og hva sesongen tilbyr.

Etter å ha dusjet og kledd oss i finstasen på en snau halvtime, satte vi oss til bords. Vi fikk først en nydelig champinjong suppe til forrett, etterfulgt av grillspyd med okse og svinekjøtt. til dessert fikk vi en deilig appelsin/mandelfromage med sjokoladebunn….

PicMonkey Collagea

Turtagrø er viden kjent for gourmetmaten sin. Det var så himmelsk godt at jeg trodde jeg kunne svelge tungen min.

Etterhvert fant vi kaffekoppen og drøste rundt salongbordet på hotellets fjellbibliotek.

Fredag 29/7-2016 «Ve te Bergen»

Turtagrø Hotell frokosten smakte helt nydelig. Vi forsynte oss grådig og smurte en solid nistepakke til videre ferd mot Bergen..

Tidligere i uken (tirsdag 26/7, ettermiddag) hadde store steinblokker rast ned på E16 i Sogn og Fjordane. Steinraset skjedde om lag 1 kilometer fra Gudvangen i retning mot Voss. Enkelte steinblokker var på størrelse med en personbil. To parkerte biler fikk en real støt, men heldigvis ingen personlige skader.

E16 mellom Aurland og Gudvangen ble derfor stengt for gjennomkjøring i flere dager etter raset på grunn av sikring og opprydning.Derfor måtte vi kjøre over Sognefjellet.

Kristian droppet vi av på Voss hvor han hadde bilen sin parkert, før vi rullet inn til regnfyllte Bergen. Vi fant hotellet Radison Blue temmelig fort. Etter ankomst dro vi ut i byen og kikket litt på livet. Tok et par pils på Zakariasbryggen og spiste tilslutt på Harbour Cafe`.

Lørdag 30/7-2016  Vi henger i en tynn stålwire.

Stod opp tidlig for å ta en morgen joggetur sammen med Marie, Narin, Helge og Kariann, før vi inntok en durabel god frokost.

13886862_1738849749734118_3786716420108409257_n

Siden tok vi Ulriksbanen opp til toppen av Ulrikken for å teste ut Norges kjappeste zipline, vår aller siste aktivitet på denne gøyale ukes ferien.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ziplinen på Bergens høyeste byfjell som ble nylig åpnet i sommer, ga oss et luftig svev med fantastisk utsikt over byen og dens fjord og fjell. Ja vi var heldig å få utsikt og oversikt i mellom gråværskyene og tåken som hang over byen. Det var virkelig nervepirrende de få sekundene denne affæren ga oss. Vi svevte i retning mot Fløyfjellet.

Etterpå dro vi hjemover igjen til hverdagen….


 

Livet er så rikt. Vi er så rikt utrustet. Mulighetene er så mange. Jeg har allerede nye turplaner i jakkeermet.
Ja, vi bør drikke av livets livsgoder før tiden er ute.

Hyttetur i Etnefjellene 15.-17.07.16.

Fredag:

Frøken ur viste kl 10:15, og Helge sammen med Knut stod parat og ventet på meg på felles parkeringsplassen hvor jeg bor.
Vi kjørte mot Sørbø og plukket opp Anita og samtlige var da kjempe gira til et nytt eventyr. Denne gangen satte vi snuten mot Etne og til de mektige fjell perlene som Haugalandet har å by på.
PicMonkey Collage

Fotturens spede begynnelse startet fra en liten parkeringsplass ( ca 85 m.o.h) ved Frette rett øst for broen over Hellhaugelva. Med en riktig så tung sekk, startet vi med en durabel monsterbakke hvor jeg fikk nærmest melkesyre i leggene av. Stigningen hadde vi opp til Hellhaugvatnet og deretter derfra og opp til Fitavatnet (276 m.o.h), før det flatet seg ut. Vi gikk blant ur og mark….Ja et veldig varierende terreng. Vi gikk forbi gamle tufter og husmannsplasser fra pil og bue. Vi tok en real rast og kaffepause ved enden av Hellaugsvatnet før en ny heftig stigning opp til Kvite Fjella skulle til. .Været var sånn noenlunde med oss idag. Noe sol og noen få regnbyger.

Dette var en privat hytte som hadde tilbehør med badestamp, en mini zipline, bålpanne….

PicMonkey Collage2
Så passerte vi Litlavatnet og terrenget steg stadig. Ja, her finnes det flotte fjellvann hvor fjellauren har stor bestand i. Vi så den vaket godt mens vi passerte på vår fottur gjennom frodige daler……

PicMonkey Collage3

….og steinrøys hvor vi fikk buldre litt….

PicMonkey Collage44

Enkelte plasser var det dårlig merket med røde T-er at vi mistet kurs for en stakket stund, men fant tilbake til stien etterhvert. Vi var fremme ved Storavassbu hytta ca kl 19:00 og vi hadde gått i et moderat tempo i ca 4,5 time og 7 km..

Hyttene i Etnefjellene klargjøres for sesongen, og i den forbindelsen møtte vi på flere folk som var på dugnad på denne hytta. Det hadde allerede blitt påbegynt å bygge en solid grunnmur til et nytt anneks som kommer til å overta som hovedhytte og som skal være ferdigstilt til høsten.

Den gamle hytta (selvbetjent) ble bygget i 1989 og inventaret bar preg av 80-tallets moter. Hytta ligger på neset på en høyde på nesten 600 m.o.h. . like ved Storavatnet.
Hytta har 3 soverom og stor hems. Sikringshytta ble bygd året etter og har to sengeplasser.

PicMonkey Collage4

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Auren her i dette vannet var liten og ikke noe å tilstrebe seg på, så på kvelden fant vi noe å spise fra matlageret-noe så enkelt og greit som pasta carbonara med skinkebiter i.

Lørdag:

Det var adskillig våtere vær i dag. Vi ventet på at det verste regnskyllet hadde gitt seg, før vi tok farvel med både det hyggelige dugnad paret og hytta,- og labbet avgårde tilbake til veiskillet. Får å kunne spare oss for en del høydemeter, fant vi på å ta en avstikker fra den ordinere stien fra sørenden av Storavatnet . Den var stiplet på kartet og hadde som en veiviser kun noen beskjedne nødlinger (en liten steinrøys) og ikke røde T er til å gi oss en pekepinn på at vi var på rett spor..

Vi klatret og klorte oss fast så godt vi bare kunne, for dette var en avstikker som i starten ba om utfordringer.

Etter å ha gått i et par timer fant vi et passende sted i løypen for en kort rast, før vi så kom til det høyeste punktet av turen-ca 1077 m.o.h. Her rusket og fanget vinden oss. Vi var på et området som kaller seg Naglene. Vi var på snaufjellet og jeg gledet meg over at det var lettere å gå utenom urenluren og kuperte skråninger. Her kunne vi santen øke på farten.

Vi nøt utsikten og oversikten utover de magiske spisse fjell og de vakre dalene, utsikten til de utallige brusende fossene og de klare og kalde fjellvannene . Solen hadde gitt oss en nydelig oppvisning på landskapet rundt.

PicMonkey Collage33PicMonkey Collage222

Disse fjellene oppvartet med ekstreme, irrgrønne lier. Med innhold av gress, bregner og blåbærlyng som fargesettet det grå fjellet. Ja,- med en så stor mengde med nedbør i disse trakter, kan en ikke tro noe annet at det kan gi næring til plantene her. Det var også god vannføring i elvene hvor vi vadet over ettersom vannkranen der oppe hadde stått på ei stund.

Vi hadde gått i over 5 timer og 10 km og så på tid,kart og gps at vi var nær dagens mål.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mange som jeg kjenner fra fjellfolket har sagt seg varm på Blomstølen. Og med god grunn. I det tykkeste tåkehavet, dukket hyttetunet frem oss i møte. Tre funksjonelle hytter, hvor en av dem, «Gamle stølen» er tilrettelagt for hund..Hyttene på Blomstølen ligger fint til på en liten odde – gamlehytta fra 1939, nyehytta fra 1992 og den aller nyeste og flotte hytta fra 2005.

PicMonkey Collage11PicMonkey Collage111111

På de flate områdene på sørøstsiden av Blomstølsvatnet har det i tidligere tider vært beiteland, og rester etter gamle stølstufter finnes fremdeles. Her kan du også finne grunnmurer fra omkring år 1900 etter noe som var ment som et sanatorium for tuberkuløse, men som det aldri ble noe av.

På den nyeste «funkis hytta» er det mange komforter. Blant annet var det veldig flott å kunne tørke de søkkvåte turklærne i tørkerommet. Kjøkkenet var stort og var grei å kunne lage maten i uten å dulte til noen .. Hytta hadde en vedovn midt i stuen som kunne gi god og lun varme til trivsel og glede, koselige sittegrupper og store panoramavinduer hvor en kunne nyte utsikten til vannet og fjellene rundt.

PicMonkey Collage333PicMonkey Collage2222

Hytta bydde også på med mange sengeplasser. Vi fire hadde hytta for oss selv, mens en småbarns familie og to venne par fant seg tilrette på gamlehytta.

Ved siden av hytta lå Blomstølvatnet. Her tok både Anita,Helge og Knut sitt kveldsbad. Jeg lot meg ikke friste denne gangen.

Senere på kvelden tømte vi lageret av godsaker av drikkevarer vi hadde medbrakt i sekkene og spiste en heller lettvint middag bestående av spaghetti og joikaboller. Skal ikke så mye til får å tilfredsstille og stilne den sultne fjellfant.

Søndag:

I dag regnet det hele dagen. Jeg hadde håpet om å få et lite solglimt, men……den gang ei.Vi startet å gå kl 11. Vi gikk fra Blomstølen nedover mange høydemeter til Øyno ( 4km) og resten på asfalt fra Øyno til Frette tilbake til bilen. (3 km).

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

PicMonkey Collagewww

Avsluttet turen med å spise en heller dårligere middag på Biografen Cafe på Aksdal.


Da fikk jeg sanket ytterlige to hytter i samlingen min.
Jeg har en lang vei å gå før jeg har sett og utforsket alt her i disse trakter. Etnefjellene har masse å by på og det er kanskje det som gjør de så unike i mine øyne. Det er rett og slett et paradis for frilufts interesserte. Det er dog mange topper og fjell å klatre til topps på. Jeg nøyer meg først og fremst om å benytte meg av de mange turistforeningshyttene i området. . Haugesund turistforening har hytter som strekker seg helt fra Olalia til Seljestad, så her er det mange muligheter.