«Et reisebrev fra Cuba»

 

Mandag 23.januar-2017
Avreisedagen….

Som en forvirret sommerfugl, virret jeg rundt min egen akse denne grytidlige morgenen.Klokken var 05:15. Jeg hadde visstnok forsovet meg, og hadde bare et beskjedent kvarter på å få unnagjort morgenritualet.

Arr etter tidligere skade,- pakket jeg fornuftig kofferten kvelden før. Og viktige eiendeler som passet,visum og kontanter etc var også lagt nennsomt i håndbagasjen.

Jeg hastet meg over dørstokken så vidt det bar, og landet heseblesende i bilstolen til Helge.

Anne og Lene plukket vi opp på veien, før vi endte opp på Sola flyplass og nye utfordringer skulle så oppstå.

Ettersom det lå en gråseig og tykk tåke over himmelvelvet, og av sikkerhetslignende grunnlag, kunne derfor ikke flyet ta av og fly oss avsted til deilige og spennende turmål. Jovel, en forsinkelse på 1 time kunne vi alltids finne oss i, så vi fant oss en sittegruppe og nøt hver vår frokost med rykende varm kaffe til- inntil booking og påstigning fant sted..

Dagen forløp seg videre med uvisse hendelser. Da vi endelig ankom Amsterdam (Schiphol,- hovedflyplassen i Nederland),- pilte vi det vi kunne til gaten til å nå neste fly. Flyet til KLM var klar til avgang, men damen bak skranken stoppet oss med en bestemt mine. Pga av denne forsinkelsen vi hadde fra Norge, hadde KLM ombooket oss til et annet fly- Air France. Og iht sikkerhets grunner, kunne vi ikke bli med uten bagasjen som allerede var booket med på Air France.

Vi var i en mild sjokktilstand, da vi om senn forlot dama og flyavgangen vår.

Derfor ble det mer forsinkelse på oss. Nye bookingkort/billetter,inn og ut av passkontroll. Nå skulle vi altså ta en omvei om Paris før vi endelig skulle ende opp i Havanna. Du store alpakka!

Jeg var hensides trøtt og lei. Jeg følte som jeg hadde blitt tråkket på, drøvtygget og for så å ha blitt spyttet ut igjen.

Etter en dagstur inn og ut av flyplasser og flydroner, var vi endelig i Havanna før midtnatt.

Reiselederen, Reidar tok oss vel i mot på det første hotellet vi hadde den første natten på- i gamlebyen Havanna.

Tirsdag 24.januar-2017

Det ble en særs urolig natt, ettersom jeg ikke fikk til å lade batteriet på mobilen-var jeg redd jeg skulle forsove meg atter igjen…

Jeg var temmelig døgnvill. Alt snurret rundt, men fant meg tilslutt som den første damen ved frokostbordet.

Jeg forsynte meg med skeptisk rynke i pannen. Dette var en mat jeg ikke kjente til. Jada,jeg savnet allerede grovbaksten fra Norge. Her fantes det bare boller i alle farger og varianter. Som et godt tips hjemme i fra, brakte jeg med en pakke med knekkebrød. Den ble min bestevenn på turen.

Etter utsjekk fra Hotell Plaza, reiste vi videre med buss 1,5 time vestover til Soroa,- en nydelig palmekledd dal hvor vi startet sykkelturen vår.

This slideshow requires JavaScript.


Vi fikk hver våres flunkende nye hybridsykkel- transportert over Atlanteren fra Skien i Norge. Og i mens vi syklet gjennom frodige landskap, fulgte sykkelguiden,bussjåfør og mekaniker i følgebussen. Vi fikk alltid tilgang til vann og skulle vi få problemer med syklene, var den kjekke cubanske mekanikeren på pletten.

Vi syklet i et rimelig flatt terreng gjennom små landsbyer og tettsteder i gode temperaturer, og med en lun og sval bris under vingene. Vi fikk mange tilrop og smil fra cubanske frender på vår ferd. Jeg kjente meg veldig velkommen i landet deres. Etter å ha syklet omtrent halveis- fikk vi lunch hos en hyggelig bondefamilie.

Etter å ha syklet totalt 58 km denne dagen, ankom vi San Diego De Los Banos og det andre hotellet ( Hotell Mirador) vi skulle overnatte på.

Vi stimlet oss sammen ved bassengkanten til infomøte og noen drinker. Resterende av reisedeltakerne ankom siden- etter å ha overnattet i Amsterdam. Og det svenske paret savnet dog bagasjen. Vi fra Stavanger kom best ut likevel til syvende og sist.

På kvelden fikk vi salsa undervisning, middag og underholdning av Reidar.

16640615_10155030910381487_7761859758038502554_n

Onsdag 25.januar 2017

Etter en sparsommelig frokost, dro vi videre med bussene 25 km til bestemmelsessted og startpunkt for sykkelturen.

Vi syklet nordvestover på rolige veier til Vinalesområdet.

Veiene her er dårlige,- vaskebrett. Kan sammenlignes med fylkesveier hjemme, ujevn asfalt, traktorveier,hull i veibanen og dårlig veimerking.

I nedoverbakker i hundre og ti kilometer i timen,- måtte jeg ha blikket stivt ned på veidekket for å ikke ende opp som asfaltmat. Denne etappen var nokså kupert med innhold av en djevelsk laaang bratt oppoverbakke med økenavnet «American Hill». Her kunne jeg virkelig kjenne på min helsetilstand. Jeg hadde ikke sjanse på å sykle den opp!

Ellers var paradisområdet henrivende vakkert med dens fargerike ikledde naturperler. Soppformasjoner av fjell,den jernrike og okerfargede jorda sammen med det irrgrønne treverket, fikk lykkehormonene mine til å juble.


Imens vi syklet gjennom frodige landsbyer, fikk vi øye på en skokk med skoleelever med de flotteste skoledrakter. De kom farende og hylende i mot meg og ba om litt godteri. Med brede smil om munn, takket og vinket barna farvel før vi syklet videre.

Som et meteorlignende inntreff,- syklet Helge i meg bakfra og vi datt omkull  med knall og fall,skrubbsår og blåmerker. Slik er det, når man ikke er oppmerksomme nok. Mye fint å se på og øynene kan ei se seg mett på alt det vakre rundt seg.

Etter en stund stoppet vi opp ved en veikro hvor vi konsumerte dagens kortreiste lunch,etterfulgt av valgfritt bad i elven.

Nasjonalretten på Cuba er bønner, ris (enten kokt sammen eller fra hverandre. I den tradisjonelle versjonen av denne kombinasjonen, kalt Moros y Cristianos)

(Noe jeg ble hinsides lei av etterhvert)…. og sammen med bønner og ris, fikk vi kylling.

Det høres kanskje ikke ut som den mest kulinariske opplevelsen. Og øya Cuba er foreløpig velsignet blottet for Big Mac-menyer. 🙂

Under lunchen bydde våre cubanske venner blant annet dette, sammen med svinekjøtt, frukt, diverse grønnsaker, bananchips (som ble min favoritt) og yucca rot som minner om smaken på poteter, men ligner på en syltet og mutert pære.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ble du fristet?

Noen i mitt reisefølge ble syke av maten her nede.Man må være kritisk til det som er steikt og kokt. Dog være forsiktig med salater som muligens ikke har blitt vasket skikkelig. Jeg hadde ikke de store mage problemene.Jeg kan takke drikkevaksinen som gjorde sin misjon her,- Dukoral. Vaksine mot kolera som er en smittsom mage/tarm-sykdom som i løpet av få dager kan gi voldsom diaré.

Etter 45 km sykling og en liten busstur- var vi i byen Vinales. Her møtte vi et nydelig og flott hotell ( Hotel Horizontes Los Jazmines) med en fremragende frodig natur. Som en oase mitt i fjellet, fant vi oss til rette her på hotellet hvor vi inntok middagsbuffe og drinker i baren.


Å ha et enkeltrom er luksus når en reiser sammen med en hel gruppe,- og hvor man er der for hverandre nesten 24/7. Hotellrommets lås er et annet kapittel. Jeg hadde det stritt med å åpne og låse den. Som et tegn på at andre hotellgjester i frustrasjon også hadde samme oppfatning, fant jeg dørlåsen litt sprukket,lealaus og hengslete. Jeg hadde også mine betenkeligheter med låsen og døren til baderommet- og lot den stå litt på gløtt da jeg oppholdt meg der inne. Slik gikk det ikke til for Lene- hun hadde uheldig klart å låse seg inne på badet. Låsen hadde gått i vranglås. Kan godt tenkes hun var frustrert ja!
*
Heldigvis endte det godt.

Torsdag 26.januar-2017

Det hadde vært en regnfull natt. Klærne som jeg hadde vasket og hengt opp til tørk på balkongen var søkk våte. Jeg hadde god appetitt under frokosten- og fikk fylt opp energilageret mitt.
_
Denne dagen skulle vi ikke sykle, men foreta oss en flott 9 km fottur gjennom et jordbruksområde i Vinales. Vi fikk også besøket en tobakksbonde med en stor tobakkplantasje. Bonden viste og lærte oss å rulle sigarer. På Cuba er sigarer en del av folks identitet. Jeg syntes alle løp rundt med en sigar dinglende i kjeften.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tobakksåkeren.

2

Henger tobakkplantene til tørk…

3

Innlegg først…

4

Utenpå innlegget legger man et såkalt omblad, også kalt «vickelen». Dette er et tynt blad, det gir sigaren form, og det er først nå den ser ut som en sigar. Ombladet påvirker hvordan sigaren brenner.

5

Kronen på verket er det fornemme dekkbladet, som altså legges utenpå ombladet. Dekkbladet er de beste bladene på tobakkplanten, helst «fotbladene», som kommer fra plantens nederste del. I alle dekkblad er det ørsmå hull, som gir sigaren «ventilasjon».

6

7

8

9

10

11

Sigaren er formet med en fin avrunding

12

13

Tenn på sigaren og nyt!

14

15

Denne hjemmelagede brune og tykke sigaren rett fra produsenten, smakte nydelig og ekte. Den luktet fjøs når du stikket nesen i den, men smakte desto bedre. Jeg kjøpte en «tipakning» med sigarer ved en billig penge. 20 konvertible peso(CUC) som tilsvarer ca 200 NK.

2017-02-20-16-46-58

10 pk med den beste Havanna sigaren!!

2017-02-20-16-50-29

-Sigarene er finurlig rullet inn i papp.-

Dernest spiste vi lunch hos grisebonden Alberto. Her bydde bonden frem en langtidssteikt gris med tilbehør, sang og musikk og myyye rom. Og de reserverte nordmennene ble løsere i armer, bein og stemmebånd- etterhvert som rommen fløt ned i halshullet. Det ble rett og slett en veldig festlig ettermiddag etterhvert.

Senere på kvelden dro vi inn til sentrum av Vinales, hvor vi fant en dansebar hvor drinken Mojito ble konsumert og danseføttene ble testet ut. Videre gikk vi på en restaurant hvor vi inntok noe tørt føde til magen.

Fredag 27.januar-2017

Det banket forsiktig på hotellrom døren min. Jeg kunne høre hvisking og yrende tisking bak den store dør..En stor ekstase brøt ut i det jeg åpnet. Der åpenbarte det seg mine 3 gode venner fra Stavanger. I akkompagnert allsang og bursdagssang, ble jeg rørt til tårer. En høytønsket gave med Kari Traa ullundertøy ble overrakt meg. Jeg ble hinsides glad! Tusen takk!

Etter frokost, stod syklene parat foran hotellet. Morgentåken lå trolsk over landområdet og forduftet da solen fikk tak. Vi syklet i et småkupert og betagende terreng.. Og jeg kunne ikke se meg mett på de gamle klassiske 50 talls amerikanske bilene- noe vi så overalt.Forøvrig så ble trafikken preget av all type fremkomstmiddel: sykkeltaxi, hest og kjerre, gamle amerikanske biler, mopedtaxi, ladaer og noen få nye biler.

Vi måtte holde pusten da de moll gamle bilene suste forbi oss, for det var heller ikke lite svart eksos de spydde ut. Nei, her tror jeg ikke miljøkvoter og reduksjon av eksosutslipp er et tema…

Vi var også innom en lokal barneskole og fikk se hvordan deres skoleundervisning pågikk. Cuba ble erklært fritt for analfabetisme i 1962, og har et generelt høyt utdanningsnivå, med den beste barneskolen i Latin-Amerika i følge FN, og et høyt antall personer som tar høyere utdanning. Nesten 2/3 av de som tar universitetsutdanning er kvinner.


98 % av barna går minst ett år i førskole. Skolen er obligatorisk i 9 år. Grunnskolen er delt i to trinn (4 + 2), den videregående skole er også delt i to (3 + 3) med akademisk eller yrkesrettet studieretning. Over 95 % fullfører 12 års utdanning.

Ca. 25 % av de unge tar høyere utdanning. Høyere utdanning er gratis og tilbys i universiteter, høyskoler, institutter og polytekniske institusjoner.

Været var varmt og det var deilig og svalende å få i seg forfriskninger i fruktboden underveis på sykkelturen.


Denne dagen er en stor dag for meg og også for en kjent og viktig person her nede,-
José Julián Martí y Perez (født 28. januar 1853 i Havanna på Cuba, død 19. mai 1895 i Dos Ríos ved Jiguaní i Oriente på Cuba) var en cubansk filosof, tenker, inspirator og president. Han var den store pådriveren for cubansk uavhengighet fra kolonimakten Spania. Han anses også som den intellektuelle inspiratoren i den cubanske uavhengighetskrigen.

Vi fikk oppleve et stort opptog av barn og voksne som patruljerte gjennom byen for å feire ham. Og som følger,- stanset det opp hele trafikken. Vi syklet 3 mil denne dagen.

Siden ble vi fraktet med båt til den vakre koralløya Cayo Levisa. Her fikk jeg nyte dagen min med god mat, paraplydrinker og en saftig Havanna sigar på en solrik og mange kilometer lang sukkerhvit strand.

Livet var et luftslott hvor alt var bekymringsløst og fylt med fornøyelige tanker og gjerninger. Friheten og gleden som jeg følte når jeg plasket i det turkise,karibiske havet- ja jeg følte at jeg var som en fri sjel som kunne gjøre og være hva som helst.
Dette var landskapet hvor jeg kunne høre meg selv tenke. Greit å legge igjen den travle hverdagen helt til side og bare kjenne på freden og roen med alle 5 sansene mine. Joda,-livet er herlig! 🙂


Siden dro vi tilbake til fastlandet og kjørte senere på kvelden til grisebonden Alberto for videre feiring. Jeg gledet meg stort av et nydelig akustisk gitarspill og sang fra duoen,- den søteste unge gringoen og hans senorita.

Vi fikk en smakfull og spennende mat som grønnsakssuppe og geit til middag, og jeg fikk den beste rom fra Cuba av Reidar som gave. Bursdagssangen ble avspilt på gitar og sunget på både engelsk og cubansk.
Kvelden endte med en medbrakt Thor Heyerdahl akevitt utenfor hotellet, Horizontes Los Jazmines.

Ganske ør av gode opplevelser fra denne dagen, landet jeg tungt på hodeputen.
Beste bursdag på lenge!

Lørdag 28.januar-2017

Frokosten ble fortært for siste gang på dette flotte hotellet. Denne dagen gikk stort sett å kjøre med buss fra Vinales til Santa Spiritus. Ja, det kan være «sjynt å kjøra buss», men ca 8 timer (60 mil) i et buss sete er vel mektig lenge!

Etter 2,5 time med en bismak av stoffsete, fikk vi et lite pitstop ved en liten snackbar. Jeg kjøpte meg en forfriskende cola sammen med en pose med baconchips. Videre bestilte jeg en cubansk espresso. De noterte hva jeg skulle ha på en liten lapp,- hvor jeg igjen måtte stille meg i en ny og seigpinen lang kø.

Ja, for er det noe du må ha her nede i Cuba, er en stor dose tålmodighet. Jeg hadde ikke forhånd finslipt den hjemme før jeg dro- det kjente jeg på da jeg ventet på å få denne hersens espressoen som hadde til hensikt å få meg til å våkne litt etter en kjedelig busstur.

Det hadde ankommet et nytt busslass med flere turister som kom ramlende inn i snackbaren. Jeg kunne se at kaffemannen bak kaffemaskinen tuslet rundt sin egen akse. Jeg kunne se at pølsefingrene hans ikke fulgte helt med ham. Plutselig fant han det riktig å gå ut fra skanken og rydde og vaske noen cafebord…..

Jeg kjente at det boblet over irritasjon og tålmodigheten min forlot likeså ut av meg. Jeg skulte olmt på ham og trakk meg motvillig ut av køen -vel og merke uten noen espresso denne gangen.

Etterhvert kjørte vi inn på en plass langs Australia sukkermølle, ikke langt i fra Zapata sumpområdet.Her inntok vi en god lunch som kviknet meg opp. Mye mat å velge mellom- varmtretter og som desserter. Reidar fortalte litt innside stoff, imens vi forflyttet oss videre med buss til målet vårt denne dagen. Vi stoppet også ved tettstedet Santa Clara og Che Guevara museet- med innhold av minnestedet og et imponerende skulpturellt kompleks.

Det huser restene av revolusjonære Ernesto «Che» Guevara og tjueni av hans andre stridende drept i 1967 under Guevaras forsøk på å anspore et væpnet opprør i Bolivia . Hele området som inneholder en bronse 22-fots statue av Guevara er referert til som Ernesto Guevara Skulpturelle Complex.Santa Clara ble valgt som sted for å minnes Guevara tropper tar byen den 31. desember 1958, under slaget ved Santa Clara . Resultatet av denne siste kampen av cubanske revolusjonen var cubanske diktatoren Fulgencio Batista flyktet i eksil.

Etterhvert busset vi videre til Sancti Spiritus og til det autentiske Cuba. Det gikk slag i slag- etter dusj og middag på hotellet Rijo og Hotell Plaza ( de enslige ble losjert på det sistnevnte hotellet), ble det byvandring og dans på et lokalt diskotek. Vi var de eneste utlendingene på diskoteket «La Trova». Jeg har ikke hatt det så moro på lenge. Jeg danset meg svett i salsatrinn og eggende toner fra lokale band som spilte opp langt over midnatt.

Søndag 29.januar-2017

Etter en sparsommelig og beskjeden frokost- (hvor jeg var redd at energien i etterkant ville svinne hen temmelig kjapt), dro vi med bussen ut av byen (ca 10 min) og fant karbonhingstene, salet dem opp og syklet til Valle De Los Ingenios.

Spiste så lunch av det lille jeg fikk i meg… (temmelig lei av maten nå).Etterpå fikk vi spasere og gå på oppdagelsesferd i området. Her var det marked hvor en kunne få kjøpt seg bl.a håndlagede, broderte, heklede duker og ellers mye krimskrams. Veldig uinteressant.Det som stod i mitt fokus, var å gå opp i kirketårnet. Her gikk det bratt opp i mange og ørten trappetrinn, inntil vi var til topps og fikk et nydelig og sugende utsyn fra klokketårnet.

kollasjer

Vi fikk også hilse på denne pip pippen. Se så søt!

mer-cuba

Videre ble det transfer til neste sted (Ancon Peninsula) og hotell (Brisas Trinidad DelMar Hotel) som vi skulle få bo i 2 netter. Et luxus hotell der alt var all inclusive. Vi kunne spise og drikke så mye vi ønsket og behaget.

Vi fant fort frem til stranden like nedenfor hotellet, og bestilte en gratis paraplydrink og fem i strandbaren. Her ble vi liggende strandet som hvalrosser på solsengene, timene gikk og den brennende solen lekte etterhvert gjemsel bak skyene. Jeg duppet nærmest av der jeg lå,- jeg var på minusen når det handlet om søvn, og det hadde vært en forholdsvis lang sykkeletappe denne dagen også (53km).

picmonkey-collageq

Det var et stort omfang av matretter i matsalen på hotellet. Jeg tok meg en runde og fem og fant ikke så mye som fristet meg likevel. Synd og si, men…appetitten var fraværende. Jeg savnet den norske maten- La meg bare få to grove skiver med brunost og et stort glass med melk, så skal jeg male så fornøyd som en pusekatt! 🙂

Mandag 30. januar-2017

Etter en sparsommelig frokost,- på flatt terreng, humpete asfaltvei og på 15 km strekning,-syklet vi denne gangen mot byen Trinidad.Trinidad er en gammel by og på UNESCOs Verdensarvliste.

Her kom vi tilbake i tid,- rundt 200 år tilbake. Den vakre kolonibyen datert tilbake til 1514, står like praktfull i dag som den gang. Et vitne på rikdom tuftet på det hvite gullet og slaveriet.

Vi tittet innom museumet » Museo de Arquitectura Colonial» og fant godt bevarte klenodier og kunstverk fra den tid.

Videre var vi innom de høytidelige og majestetiske kirkene her i denne gamle byen. Et fremragende arkitektur som kunne ta pusten fra deg.

Vi gikk rundt på måfå den ledige tiden vi hadde til disposisjon. Fant et et lite kafebord og nøt en mojito, en sigar og utsikten på den travle turismen blant oss, mens et cubansk live band spilte ørene våre frie for ørevoks like ved.

Vi ruslet blant de fargerike og pastellfargede kulissene og bygninger med marked hvor mer krimskrams ble bydd frem til kjøpeglade turister. Vi fant flere herreløse hunder som tuslet rundt og håpet på litt oppmerksomhet og mat, imens en flokk med uniformerte skoleelever kom kvitrende forbi oss i det vi rundet hjørnet fra en gammel hestevogn.


Samme kveld fant vi tilbake til solsengene og fant atter igjen frem paraplydrinkene,- inntil jeg kunne se hvordan de skjellformede skyene hadde spredt seg utover himmelvelvet, med en solnedgang som en brennende fakkel. Joda,-livet var herlig!

Tirsdag 31.januar-2017

Etter den siste all inclusive frokosten, ble vi transportert med buss ut av Trinidad. Vi fikk sykle langs havet denne dagen og med fine slakke motbakker og nedoverbakker,- gikk alle de 5 milene temmelig kjapt unna.Det var deilig å kjenne på den svale og deilige brisen som kjærtegnet de bare armene og beina mine imens vi syklet.

Vi fikk en lunch på halveien, -på en hyggelig uterestaurant, før vi fikk skyss resterende til vi kom til byen Cienfuegos.Cienfuegos er en havneby på sørkysten av Cuba.

Cienfuegos – Cubas Paris.Alle land har et Paris med brede gater, stilren, nyklassisk arkitektur og åpne plasser, og dette er Cubas. Franske innvandrere hadde lenge befolket stedet før spanjolene bestemte seg for å grunnlegge en by i 1819, som snart ble en viktig handelssted for sukkerrør, tobakk og kaffe. Perla del Sur (Perlen i sør) og Ciudad del Mar (Byen ved havet) er andre kallenavn på den forholdsvis unge byen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tomas Terry Theatre i Cienfuegos er et luksus teater dekorert med kjente artister. Tilsvarer deres type til Colosseum på den italienske måten, som er satt i en hesteskoformet hall, der publikum står på fire nivåer, men alltid i forhold til foran showet tilbys på scenen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den velkjente og anerkjente statuen av José Martí.

Det første vi møtte på da vi kløv ut av bussen, var en skokk med fattige, gamle og søte damer som ba om å få såper,shampoer, tannkrem eller andre hygieneartikler. Egentlig er det ikke lov å medbringe gaver tilfeldig på gaten, da det ikke aksepteres av myndighetene, men noen av oss kunne likevel ikke dy seg å gi disse sjarmerende damene noe som vi hadde for hånden. Og da vi kunne se hvordan ansiktene deres sprakk i et kjempestort smil, kunne vi ikke annet en å kjenne på hvor godt det var å gi dem fra våre rikdommelig luksusgaver.

Vi ankom hotellet Jagua på et fint tidspunkt. Vi gikk opp på en takterrasse og fikk nyte musikk,mojito og en praktfull solnedgang, før vi gikk ned i matsalen og fikk den desidert beste maten på denne turen. Appetitten min var tilbake. Hurra!

Onsdag 01. februar-2017

Idag fikk vi bli med inn i kjernen til sigarfabrikken. Med guide, ble vi vist rundt og fortalt hvordan disse tørkede tobakkbladene ble tryllet frem til tykke håndrullet Havanna sigarer. Alle sigarer som er produsert i Cuba blir kontrollert av den cubanske regjering, både de håndlagede og de fabrikk produserte sigarene. Alle kasser og etiketter blir merket med Hecho en Cuba (laget i Cuba).

Det var som å komme inn i hulen til Fredriksson fabrikk- den svensk/norske komiserien som gikk på Nrk for en stund tilbake, men her var antakeligvis de ansatte ikke fullt så late og streikelystne som i serien…

Dette er en sigarfabrikk hvor det utføres imponerende håndarbeid i beskjedne og strenge kår.Etter innhøsting tørkes bladene omtrent som vi henger tørrfisk, bare at dette foregår innendørs i mørke.Videre blir tobakkbladene pakket hardt sammen i store baller som surres og rulles sammen og legges i press (longfillers).Videre blir dem sortert etter farge og størrelse. En god sortering kan gi inntil 75 forskjellige blader. Dette danner grunnlaget for forskjellige størrelser og typer sigarer.Bladene tilføres fuktighet for å bli smidige å arbeide med , presses og snittes til ulike størrelser av sigarer. Den flittigeste av arbeiderne, som forøvrig bare bestod av en skokk med damer,- kunne lage 200 sigarer bare på en arbeidsdag! Håndlagede sigarer er mest eksklusive og dyrest, og som regel også best.

Senere syklet vi til den innbydende Faro Luna stranden- like ved Karibien. Jeg nøt å kjenne den kritthvite, myke og varme sanden mellom tærne igjen, den milde brisen og havets blågrønne klarhet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En klassisk mojito ved sjøkanten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sukkerhvit sandstrand.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Palmesus

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Cubansk trubadur

Litt bedugga og godt solbrent, syklet vi tilbake samme vei og tilbake til hotellet Jagua hvor vi inntok en ny middag og videre til sosiale aktiviteter. Totalt hadde vi fått syklet 40km denne dagen. .

Torsdag 02. februar-2017

Siste dagen vi sykler på. (32km)

I dag var vi i Grisebukta (Playa Giron) på et krigsmuseum og videre til Cueva de los Peces hvor vi hadde muligheter for å bade i det azurblå havet..

Etterhvert ankom vi Havanna sen ettermiddag. Jeg fikk bryllupssuiten og en etterlengtet dusj. Inntil vi igjen dro ut på nye oppdagelser i Cuba eventyret. Ruslet opp og ned i Havannas gater og ellers hadde vi en deilig italiensk pizza og pasta til middag på kvelden. Tro meg,- til en forandring var det helt greit å få noe annet enn Cubansk mat.

Fredag 3. februar-2017

Vanligvis våknet jeg opp til hundeglammer og haner (som det er flust av på Cuba)som gol i tide og utide, men denne morgenen våknet jeg opp til bilhorn og sirener. Trafikkbildet var like utenfor hotellveggen og soveromsvinduet mitt.

Reidar tok oss med i by terrenget – hjertet av det gamle Havanna.Vi trålet oss gjennom fra den moderne bydelen,og videre gjennom den gamle,slitte og utrangerte delen av byen, hvor bygningene og de tydelig kummerlige boforholdene stod som ruiner og var nærmest falleferdige.Som en spøkelsesby. Her ville ikke jeg ha satt mine føtter på nattestid- ifrykt av å bli ranet og slått ned.

Vi besøkte også Cabana festningsverk hvor vi fikk iaktta hele Havanna i fugleperspektiv. Cruiseskipet fra Star Tour lå fortøyd ved havnen og vi kunne se en fabrikkpipe hvor det spydde ut tykk svart røyk av.


Vi var også innom hjemmet av den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway i utkanten av Havanna.. Han bodde på Cuba i en periode over 20 år fra 1939. Cuba inspirerte Hemingway både kunstnerisk og menneskelig. Cubanerne er et folk fylt med historie, mystisk og stor livsglede. I timevis og dagevis kunne han bli stående foran den vesle skrivemaskinen sin og gjenfortelle sine opplevelser og historiens sus fra den tiden han var i Cuba.

This slideshow requires JavaScript.


Vi ble omsider geleidet og eskortert inn i en romantisk og vakker hage,-ved hjemmet blant våre vennlige og gjestfrie cubanske venner. De bydde oss matretter på deres vis og rommen fløt fritt, mens et cubansk liveband spilte opp lystige cubanske sanger (som vi etterhvert kjente godt til nå) og amerikanske hits som vi kunne synge med sitt hjertes fulle lyst. Nordlendingen og spilloppmakeren Andre Kristoffer som var med oss i reisegruppen,- fylte året og ble ordentlig feiret.En riktig fin avslutningsmåltid hvor vi fikk en autentisk cubansk og laid back opplevelse.

This slideshow requires JavaScript.


Det må innrømmes,- det jeg kommer til å fortelle deg nå- er og blir den aller beste opplevelsen her nede! Jeg hadde under hele Cubaturen siklet på disse tøffe 40- 50 -talls amerikanske ærverdige doningene og håpet på en kjøretur i dem. Nettopp det vi fikk på den uforglemmelige returen inn til byen Havanna!

3 ganger HIPP HiPP HURRA!
Som et frydefullt lite barn, satte jeg meg ærefullt inn på passasjersiden ved siden av den aldrende cubanske mannen som sjåfør. Setene var overtrukket med gjennomsiktig plastikk og bilen skinte som den var nybonet. Bilen, en rosa panter farget 1940 modell Cadillac. Vi rullet forsiktig ut i Havannas stemningsfulle og travle gater- og jeg kunne kjenne at det boblet over av lykke endorfiner hos meg. Vi satt 5 i denne bilen, mens de andre hadde det adskillig mer sammenklemt og trangere. Som et kappløp kjørte vi forbi hverandre, med kjøretøyenes ulike og karakteristiske lyd av bilhorn,lekte vi Flåklypa Grand Prix på det glade 50 -tallet. Å, som jeg elsket det!


Etter en liten pustepause på min bryllupssuite, møttes vi atter igjen i foajeen ved hotellets resepsjon. Mange hadde falt i fra, da det meldte seg sykdommer av alle ulike mønster. Selv kjente jeg noe grums i maskineriet mitt, som jeg lot midlertidig affisere av.Vi resterende som var fremmøtte, dro ut i bylivet igjen og til en takterrasse med byens beste utsikt. Det var kveld på det nåværende tidspunkt,- så utsikten uteble, men maten var desto bedre!

Lørdag 4.februar og søndag 5. februar-2017

Jeg kom meg sent ned til frokostbordet, og jeg ble meldt savnet! Vi hadde god tid til avreise, så jeg fant det like så greit å somle og drøse lengst mulig i hotellsengen. Jeg hadde allerede pakket den proppfulle kofferten og etter å ha lukket den siste hotelldøren i Cuba, tok jeg heisen ned til resepsjonen, sjekket ut og leverte fra meg nøkkelkortet med den påskrevne lille folderen til hotellrommet til resepsjonisten med et ekte og trist smil.

Alltid vemodig når det tar sin ende. Reisens eventyr går mot slutten.Jeg ventet tålmodig i foajeen på at de andre reisekompisene mine skulle dukke opp. På den lille tiden vi hadde igjen,inntil bussen plukket oss opp,- kunne vi gjøre som vi ville.

Noen av oss gikk nedover den lange og travle handlegaten, tittet nysgjerrig i butikkvinduene og på dets innhold, hvor blant annet gamlefar puffet på sin sigar, vi kunne lukte fersk bakverk fra det lokale bakeriutsalget, gikk forbi en gammel og furet værbitt mann som solgte dagens lokale avis, en parade med livlig salsarytmer hørtes i det fjerne, og tilslutt fant vi oss et lite rundt kafebord i krysset av handlegaten. Her kjøpte vi hver våres cubanske øl og skuet over massen av turister og innfødte. Suget inn de siste dråpene av Cubansk kulturliv.Cuba er som en film fra 50-tallet spilt på lav hastighet.

Jeg er heldig! Jeg har fått oppleve det vakre, det eksotiske og særegne Cuba!

Fra buss til flyplass, lang ventetid til innsjekking, sparsommelig med mat, et KLM fly i rute, god flymat, satt i en hermetikkboks med hostende medpassasjerer, fikk ikke sove, så begynnelsen på 3 filmer, kjente meg rastløs, fant ikke roen,halsen klødde noe infernalsk, hadde luft i magen, ååh hvor jeg higet til å komme hjem!!

Endelig ankomst i Amsterdam- Schiphol flyplass. Vi sa farvel til reisekompisene som skulle på fly til Oslo- og vi fra Stavanger gjengen skulle på videre fly til Stavanger, men tåken skulle atter igjen komme sigende og legge en stopper i planene våre. Etter en bitteliten forsinkelse, var vi i luften i igjen mot Norge, brunosten og melken!

Tusen takk for en sabla fin reise!

cuba

cuba-2017

sss

denne

picmonkey-collagelo

picmonkey-collage

Ekstremtur og nyttårsfeiring på Skåpet.

Fredag 30. desember 2016:

I mørkets frembrudd, med yrende og gjennomtrengende regn, med hodelykter og godt mot- gikk 4 damer og 1 mann fra parkeringsplassen ved Espeland og fulgte en elv opp Vinddalen. Felles for dem alle var at de så fram til en trivelig nyttårsfeiring til fjells. Sekkene var tunge med innhold av godsaker og trivielle saker som var kjekt å ha med seg til feiringen.

Kvelden så ut som den ble riktig så våt. Regnet ville ikke avta og stien var overfyllt med overvann.

Jeg rettet på hodelykten under hetten og lot den mange lumen sterke lyskjeglen vise vei hvor jeg skulle tråkke mine føtter på.

Jeg hørte den brusende elven like ved og forsikret oss om at vi var på rett spor. Jeg ante fred og ingen farer. Praten i den lille gruppen gikk lystig og lett.

Om litt ble vi tvunget ut av den T oppmerkede stien og gå utenom allfarvei. Det var en sann kamp om å komme seg gjennom skogkrattet. Tusener av grener og røtter hadde fått grodd og vokst seg uhindret i årenes løp.

Terrenget gikk hulter til bulter. Vi klatret opp noen høye koller, for så å åle oss ned igjen. Vi krøp gjennom perleporter av noen krokete grener og vi hoppet på ustødige stener over elven.

Sånn plutselig mistet vi orienteringen. Hvor er stien? Hvor er broen vi må over?

Gpsen ble nøstet frem i regnet. Strømmen på duppedingsen ebbet ut. Etter å ha byttet til nye batterier, fikk vi øye på broen på kartet. Vi var tilbake til det gode motet. Vi fulgte igjen elven et godt stykke. Tempoet i gruppa økte betraktelig.

Det kom et lystig utrop fremme i teten. Vi er på stien igjen! Alle fikk smil om munnen. Så bra!

Jeg hadde mine betenkeligheter. Hvor er broen? Vi har ikke sett snurten av den i de siste 15 minuttene.

Jeg så på klokken- vi skulle strengt tatt snart vært fremme til hytta på det nåværende tidspunkt.

Jeg hørte en urolig summing i bakerste rekke. Spørsmålene kom heller ikke uventet, men som en vond antakelse og mistanke…

Fra Grete: » Jeg føler vi har gått i ring?»
Fra Eirill: » Har vi ikke gått forbi den store bautasteinen der?»
Fra Frøydis: » Bevegelsene og strømmen på elven går nedover og ikke oppover!» .
Fra Hilde: Det er ikke mulig??!!
Fra Helge: Jovisst pokker!

Vi konkluderte samstundes og etter å ha lest litt på GPSen, at hytta lå i en helt annen retning. Broen hadde vi passert for lenge siden og dermed hadde vi altså gått tilbake til start igjen………………..

Fortvilelsen lyste ut av øynene mine.

Fornuften seiret. Vi måtte bare kapitulere og finne seg i sin skjebne. Det var langt i fra klokt og forsvarlig å gå til hytta, da det var mange timer igjen til målet og terrenget var utfordrende..

Som det er skrevet i fjellvettreglene, – vend i tide- det er ingen skam å snu.


De aller fleste var våte til skinnet. Det var godt å komme seg inn i bilen med varmeapparatet på full guffe. Vi var samtlige bekymret på hva resten av reisekameratene våre, som allerede var på Skåpet, ville innbille seg når vi ikke dukket opp.

Vi ringte pliktskyldigst til både hovedredningssentralen og politiet og meldte i fra at vi var i live og i gode hender.

Videre fant vi på å finne et alternativt overnattingssted gjennom natten. Først ut var Preikestolhytta, men der var det ikke en kjeft som svarte på telefonen. Vi googlet på andre alternativer og fant tilslutt frem til et hotell på Jørpeland.

Verkshotellet lå ikke langt i fra sentrum av Jørpeland. Et historisk og hjemmekoselig hotell fra 1912 med flott beliggenhet like i nærheten av Jørpeland båthavn.

Vi ble møtt velkommen av en høflig asiater.

Det viste seg at vi var de eneste gjestene på hotellet og fikk uten problematikk to store soverom.

Vi slengte av oss ryggsekkene og tømte alt av innhold i gangen ved hotellrommene. Vi tok oss riktig til rette.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg skrelte fort av meg de våte og kalde klærne og hoppet i dusjen. Det fantes ikke noe tørkerom på dette hotellet, så vi fant på å henge plaggene på de mest fantasifulle plasser.

Siden gikk vi ned i restauranten og videre fant vi storkjøkkenet hvor vi laget en deilig kyllingsuppe med focaccia brød til.

Kunne ikke hatt det bedre! Hadde ikke i mine villeste fantasier trodd vi skulle ende opp her på lille nyttårsaften.

Vi nøt kvelden sammen og planla neste morgen…

Lørdag 31.desember 2016,- Nyttårsaften:

Jeg våknet lett til at døren til badet gikk igjen, men fant snart slumresøvnen igjen. Hotellsengen var så deilig og god. Det hadde blitt sent kvelden før og videre hadde jeg ikke hatt mange sovenetter tidligere i uken.

Jeg våknet på nytt til at Grete romsterte ved siden av meg.

«Hvor mye er klokken?», spurte jeg søvnig.
«Den er snart halv ti», svarte Grete.
«Oi! Så mye! Da må vi jaggu komme oss ned å få litt frokost,- vi har en dagsmarsj å gå til og et nyttår som skal feires på ei viss hytte.», svarte jeg.

Vi fortet oss ned hotelltrappene og møtte resten av den smilende og opplagte gjengen i den godt oppvarmede restauranten.

«God morgen!, kom det lurt fra Helge.

Flere folk hadde ankommet skulle det vise seg. Jeg fant ei smilende resepsjonist dame bak skranken. Og asiateren dukket snart opp og tilbydde meg kaffe.

Videre var det ei dame av utenlandsk opprinnelse som stod å laget skrål og spetakkel i vestibylen. Hun var ikke velkommen på hotellet. Hun kranglet seg til å få viljen sin. Hva grunnen var, skal være uvisst.

Jeg spiste glupsk av brødskivene og pålegget hotellet bydde på, mens jeg iakttok og  lyttet til hurlumheien og heksedansen fra damen og personalet.


Etterhvert pakket vi ned de tørre plaggene i sekkene og ryddet opp etter oss før vi forlot det komfortable hotellet.


Regnet hadde ikke avtatt,- noe som forårsaket enda høyere vannstand i elven. Fordelen var at nå gikk vi i høylys dag og sikten var betraktelig mye bedre.

Vi hadde fullt oversikt på hvor den oppmerkede stien befant seg, selv om vi måtte gå langs den da elven gikk i traseen.

Vi kjempet oss frem over glatte stener. På bildet nedenfor vises det hvor risikabelt det var å krysse. Men endelig fant vi den bortgjemte broen!


Lemmene som turistforeningen hadde lagt ut, var overfylte med vann. Vi vasset i vann.

Så kom vi til et parti det var klin umulig å passere. En dyp og stri elv. Jo høyere vannstand, desto farligere er det å krysse.

Vi stod lenge der i villedelse og saumfarte området hvor det var muligheter å passere.

Grete kom med et godt forslag om å gå lengre opp i høyden, forbi fossen og hvor strømnakken var mulig å krysse.Naturen er nådeløs. Det er hodeløst å ta forhastede sjanser. Å krysse en elv er noe av det mest risikofylte vi kan gjøre under forflytning i villmarka.

Vi travet oppover terrenget. Sekken var tung og fjellstøvlene var blytunge med innhold av vann.

Om litt, fant vi en noenlunde bra passasje- der elven var bredest, grunnest og med mindre strøm i.

For å hjelpe oss over, dannet vi en lang rekke og holdt hverandres hender.

Jeg tviholdt krampaktig rundt både Eirill og Frøydis hender.

Helge i tet og ledet an. Sakte så sakte gikk vi over med vannet til knes. Vannet var isende kaldt. Så ble det brått dypt og vi måtte snu og finne en ny vei over. Jeg holdt på å dø av kulde. Måtte vi bare komme helskinnet over snart! Minuttene sneglet seg frem.

Jeg pustet lettet ut da vi kom over på land igjen. Jeg kjente neste ikke følelsen i beina mine der jeg stokket meg fremover i terrenget. Nå gjaldt det å holde høyt tempo å få varmen og blodsirkulajonen igang.

Vi hadde tatt en mega stor omvei. Og klokken tikket ubarmhjertig avsted. 3 timer hadde snart gått siden vi forlot bilen. Måtte vi bare komme til hytta før skumringen, tenkte jeg frebrilsk.

Der! Endelig fant vi stien igjen. Jeg tok den i mot med gode tanker. Jeg gledet meg å høre at vi ikke hadde lenge igjen, men måtte ta oss gjennom flere hindringer før den tid fant sted.

Jeg kjente en boblende glede da jeg fant den siste biten av traseen inn til hytta. Jeg kjente meg igjen.

«Dette er den «røde løperen» inn til hytta, sa jeg glad i stemmen til turkompisen bak meg.
Wohoooo!
Fantastisk!

Og flere superlativer kom trillende ut av munnen av samtlige fra turfølget mitt.

15871491_1621542118154989_6588115209641432144_n

Jippi!

Natalia kom oss i møte med åpne armer og ga meg en varm velkomst klem. Og var veldig glad vi endelig hadde ankommet bestemmelsestedet. Resten av gjensynskomiteen kom ramlende ut av hytta og ønsket oss velkommen. Jeg var så hinsides sliten, men desto lykkelig over å ha kommet frem.

Vi fant oss lynkjapt til rette. Vi hadde hovedhytta for oss selv. Nyttårs maten putret på kokeplaten, mens vi tok en muskel lindrende stund i badstuen i hytteannekset nedenfor hovedhytta.

På vei inn til hovedhytta, plukket jeg med en pærecider fra depotet mitt og fant en plass sammen med de andre ved vedovnen. Praten gikk løst og fast.

Plutselig dukket Gro Maria og hennes følgesvenn opp i døren. Jeg ble overraskende glad. Dette hadde vi ikke ventet oss.

Vi satte oss alle til bords i pent antrukket nyttår kjoler og dresser, og tok grådig for oss av pinnekjøttet og det som hører til og la det i en stor haug på tallerkenen. Glassene ble etterhvert påfylte med akevitt,vin og andre alkoholholdige godsaker. Et rungende skål ble avbrutt av lyden av klirrende bestikk.



Nyttårsfesten var godt igang. Det gledet meg stort å ha alle de som betyr mye for meg i min tur omgangskrets rundt meg. Vi var en flott gjeng der vi satt rundt bordet og delte festlige og personlige historier med hverandre.

Desserten i regi av Geir, kom til bords. En nydelig riskrem med en deilig hjemmelaget bringebærsaus til. Mandelen ble funnet av heldige Frøydis. Hva premien var, er meg uvisst.

Videre forløp kvelden seg med pakkelek. Vi ble som barn igjen der vi kastet oss over pakkene som gikk på rundgang.

Popanlegget ble slått på og de som ville prøve seg på en sving, fikk sjansen til det da. Tiden går fort når man har det kjekt i hyggelig selskap- sånn plutselig var klokken slagen tolv.

Vi hastet ut i det fri,- fant frem sigarer, stjerneskudd, bomber og raketter.

På null komma bang, var det hele over.

Vi ga hverandre klemmer og ønsker om et godt nyttår.

Nyttårsdagen forløp seg videre. Jeg hadde ikke planer om å legge meg med det første. Jeg drakk mer vin og svingte meg svett og ør.Sus og dus. Landet omsider tungt på puten med stigende rus.

Søndag 01.januar 2017

1.nyttårsdag:

Dagen åpenbarte seg med et hvitt dekke med snø på fjell og trær. Jeg hadde ingen grunn til å grue meg lengre for å dra hjemover,- tanke på guffen vading over strie elver. Vannet hadde trukket seg godt tilbake.

Etter god frokost og utvask av hytta, gikk vi på lang rekke nedover stien i strålende solskinn. Det var som å komme til en annen verden. Allting var hvitt. Det ble desto mer lystbetont å gå. Sekken var dog lettere å bære, ettersom jeg hadde fått tømt mye av drikke og mat.

På en time var vi nede på parkeringsplassen igjen.

En veldig innholdsrik helg har passert. Jeg sitter igjen med bare gode minner.

Tusen takk!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

15820800_1621738601468674_697473109_o

Årets hyttekavalkade:

Et helt år har snart passert og jeg har fått tauet inn flere kjekke turistforeningshytter i samlingen min:

Hytter 2016:

Jotka fjellstue
Storavassbu
Blomstølen
Grasdalen
Eidavatn
Snøheim
Fanaråken
Olalia fjellstove
Løkjelsvatnhytta
Simlebu
(Nye) Skåpet
Håheller
Øyvusbu
Bjørnvassbu
Gaustatoppen turistforeningshytte
Mårbu
Kalhovd


Jotka Fjellstue— Dette er en oase i villmarka i Finnmark fylke. Fjellstuen besøkte vi under påskeoppholdet hos Gry, ei turvenninne som har bosatt seg der oppe på Sørøya/Hasvik i Finnmark.
Fjellstuen ligger midt på Finnmarksvidda blant flere hytter.


Storavassbu—- I midten av juli i år- hadde vi en hytteinnsamling i Etnefjellene. Storavassbu bydde på deilig natur.En nytt hytteanneks var under påbygging og er trolig ferdig pr dato.Jeg gleder meg til å komme tilbake hit å beskue det nyoppfunnede.

PicMonkey Collage4

Blomstølen—- Videre på turen var vi innom denne flotte hytta og er av nyere modell. Blomstølen bestod av et stort hyttetun hvor mange fjellfanter kunne innkvartere seg.En riktig luksushytte hvor man hadde mange praktiske og velbefinnende utstyr liggende strategisk til.

 

Grasdalen— Dette er en ubetjent hytte som ligger sentralt i Hjelmelandsheiene med merka ruter til Melands Grønahei, Viglesdalen, Stakken, Nilsebu, Eidavatn og Funningsland. Vi besøkte den i slutten av juni i år.

PicMonkey Collage2

Eidavatn— På samme turen som vi besøkte Grasdalen- var vi innom denne hytta. Jeg fikk årets kaldeste bad i Eidavatnet.

PicMonkey Collage4

Inn i Moskusens rike ligger Snøheim (1.474 moh)—– Under Norge rundt turen vi hadde i sommer ( 1 uke i slutten av juli/august), var vi innom denne turistforeningshytta. Snøheim turisthytte ligger ved foten av Snøhetta (2.286 moh)på Dovrefjell som vi selvsagt var på toppen av.


Videre og senere på samme turen…

Fannaråki er et fjell på Sognefjellet i Luster kommune i Sogn og Fjordane. Like ved toppunktet, som ligger 2 068 meter over havet, finner man Fannaråk turisthytte som er Norges høyest beliggende overnattingssted. Vi var en slik stor horde, at vi ikke fant sengeplass til oss samtlige der oppe på toppen. Istedenfor overnattet vi på Turtagrø hotell, mens vi tok oss en dagstur og topptur på  5-8 timer tur/retur til og fra hytta. En kan ha godt i erindringen at det var en temmelig heftig og bratt tur.

PicMonkey Collageeee

Olalia fjellstove —- Så vendte vi tilbake til Etnefjellene tidlig i august. Det er et slik bra hyttenettverk her. Den første hytta vi kom til var fjellstova. Denne er lett tilgjengelig fra god ferdselsvei med sykkel eller til fots. Hytta er betjent og tilbydde oss hjemmelagede godsaker fra kjøkkenet.

PicMonkey Collage

Løkjelsvatnhytta— Etterfølgende på samme dag kjørte/gikk vi inn til Løkjelsvatnhytta. Vi kjørte altså først fra en avkjørsel fra Etne sentrum, blant bondegårder og utmark inntil vi endelig fant en liten parkeringsplass og fotturen kunne endelig starte.På 640 m.o.h og etter 1,5 time gangtid og vest for Lykilsvatnet,fant vi hyttene i tåken.

PicMonkey Collageqq

Simlebu— Neste dag på samme turen, gikk vi tilbake til parkeringsplassen- kjørte så videre på gamleveien mot Rullestad/juvet og inntil en ny parkeringsplass og til neste fotturpunkt. Etter ca 4,5 km og stigning på nesten 600 meter, fant vi det idylliske hyttetunet. Vi innlosjerte oss i den vesle sikringshytta. Som kveldsaktivitet, krøp vi opp på Simlenuten(864 moh) med god utsikt ned til Simlebuhyttene.

PicMonkey Image

(Nye) Skåpet—- Dugnadskomiteen hjelper til.Et stort hytteprosjekt skal gi glede for store og små. Vi var med å forme den til denne helgen i midten av august,-helgen før åpning for publikum.En stor hovedhytte sammen med 5 separerte små hytter spredd som treklosser rundt hovedhytta.Alle har ikledd seg med store panoramavinduer med utsikt til Soddatjørn.Helt nytt er det at man også kan forhånd booke hele hyttene alene. Dette er så klart et helt genialt påfunn hvor en har muligheten å kunne trekke seg tilbake her i det lille bo uten en blir forstyrret av snorking, skrikerunger, avgasser eller morgenfugler. Ah, for en luksus!!

Håheller(894 m.o.h i Valle i Aust Agder)……På en våt og tidlig helg i september, hanket vi tilsammen 6 hytter i et smekk.Først ut var Håheller.Under 15 minutter i rask gange,- fant vi den stille og værbitte hytta. Gammel hytte fra 1950 hvor det kunne vært behov for et par malingstrøk på .. Hytta ligger fint til på gressvollene under helleren med utsyn mot en stille utviding av vassdraget nedenfor.

picmonkey-image

Øyvusbu—Dernest tok vi for oss denne som var i en mye bedre tilstand enn den første vi besøkte.Tilrettelagt for både skoleklasser og hund.Vi fant mange vennligsinnede fjellfanter innomhus.Hytta ligger idyllisk på en gressbevokst odde som stikker ut i Øyvusvatnet.Den som er på vandretur i dette området,har både Svartenut,Håheller,Gaukhei og Tjønndalen innen rekkevidde fra Øyvussbu.

picmonkey-image2

Den enkleste å komme til var Bjørnvassbu. Like ved veien(R45) og opp en bratt bakke.Hytta hadde flott utsikt over Store Bjørnevatn.

picmonkey-collage3

Gaustatoppen turistforeningshytte— På toppturen til Gaustatoppen(1883 m.o.h).

Starten gikk fra parkeringsplassen ved Stavsro ca. 1100 m.o.h.Høydeforskjellen er omtrent 700 meter og i ca 2,5 time gange, var vi til topps.

picmonkey-collage5

Mårbu turisthytte—ytterligere på samme turen fikk vi båtskyss på Mårfjorden til Mårbu hvor vi innlosjerte oss for kvelden. Mårbu Turisthytte ligger i nordenden av Mårvatnet, idyllisk beliggende i den østlige delen av Hardangervidda med varierende, småkupert og vekslende terreng.

20160904_074235

Mårbu

Sist men ikke minst—-Kalhovd turisthytte.Vi spiste en deilig frokost på Kalhovd turistforeningshytte som ligger vakkert til ved Kalhovdfjorden sørøst på Hardangervidda og er en naturlig inngangsport til Vidda.

picmonkey-image1

Takk for gleden av å besøke Dere, vil gjerne komme tilbake i nærmeste fremtid!

Førjulsturen i ekte turm@gi * 3.-4.12.16

Before the words start flowing……

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilder sier mer enn tusen ord, sies det.

Ja, hvordan skal jeg begynne? Ok, jeg starter fra begynnelsen…

Førjulsturen begynte som seg hør og bør med å samle inn gode turvenner til ekte turglede.Vi har blitt en finfin gjeng nå, etter mange år i friluftslivet. Jeg er en lykkens pamfilius som kan oppleve turmagi sammen med dem.

Samtlige av oss hadde en stor lengsel til å dra opp til fjells og besøke Kong Vinter. Jeg med! Bare tanken på alt det hvite, ga meg gode vibrasjoner langs ryggraden. Spenne skiplankene på føttene og suse avgårde i mange kilometer i timen nedover fjellskrenten. Og som en stor sannsynlighet snuble i sine egne skistaver å tumle nedover, nedover og nedover….. For så tilslutt å begrave hele hodet dypt ned i snøen….

Å, for en fantastisk tanke!
—-

Jeg pakket Kari Traa baggen min på null komma svisj. Er det noe jeg synes er gørr kjedelig, er det å pakke. Så jeg utsetter dette til siste stund. Jeg satte alarmen på vekkerklokken 06:08 kvelden før den store turdagen. Etter morgenritualet, satte jeg meg ned i sofaen og klorte ned min egen….
» Check-liste» :

Klær:

a)  Turjakke
b)  Turbukse
c)  Tursko
d)  Ullundertøy (ullstilongs og ulltrøye)
f)  Fleecegenser
g)  Tykk genser
h)  Lett dunjakke
i)  Et par ullsokker
j)  Et par undertøyskift
k)  Lue
l)  Votter
m)  Joggebukse
n)  Fin genser

Mat:

a)  Et halvt brød i skiver
b)  En tube nugatti
c)   En påleggepk med kalkunfilet
d)   1 pose med klementiner
f)   En påsmurt nistepakke
g)   1 flaske med Pepsi
h)   1 flaske vann
i)   1  to liters dunk rødvin fra Chile (Canepa Classico)
j)    2 bokser med øl
k)     Nødmat ( 1 pose peanøtter, 1 pose nøttemix, 1 pose rosiner overtrukket i sjokolade)

Diverse tilbehør:
a)  Kamera
b)  Mobil ( med lader)
c)  Sovepose
d)   1 håndkle
e)  Sminke
f)   Tannkrem
g)  Tannkost
h)  Endagslinser
i)   Div toalettsaker
j)  Førstehjelp (smertestillende,sportstape,plaster etc)
k)  Brodder
l)  Solbriller

Stort sett fikk jeg brukt det meste av det medbrakte pikkpakket. Når det er sagt, så slapp vi heldigvis å drasse med dette til fots, da vi var så priviligerte å bli kjørt nesten helt til dørs.

Anne tilbydde seg og var så gjestfri å låne oss familiehytta si. Den lå flott og strategisk til – på pynten av hyttefeltet ved Ådneram/Suleskar. Og et langt steinkast fra Fjellbutikken.

Hytta var enorm. Manglet ikke på noe. Vi følte oss som 6 luksusdyr der vi spankulerte i den romslige hytteatmosfæren.

Vi kom oss fort på plass, fant hver vår seng, pakket ut, spiste noen brødblingser, skravlet, smakte på noen klementin båter, kledde oss om og vips var vi ute i det blå igjen.

Jeg undret meg der vi gikk i rekke på sommerløypen inn mot Taumevatn. Hvor ble snøen av? Kong Vinter hadde skuffet oss denne gangen og gitt oss noen smuler av det hvite tilbake til oss. Med monsterpigger og brodder på fottøyet, labbet vi langs isglasserte berg og over isbelagte vann. Snøen som var tilbake lå hist og pist. Stener og gresstuster fant sitt snitt å titte frem.

This slideshow requires JavaScript.


Under en times tid, fant vi Taumevatn hytta så ensom og forlatt. Vinden var ikke tilstede, bare en øredøvende stillhet. Vi pillet frem nistepakken, kaffepulver og termosen med varmt vann og nøt freden og roen.


Etter en stakket stund, vendte vi nesen og resten av kroppen og gikk samme vei tilbake. Solnedgangen sprutet frem sine uendelig fine fargespill på himmelvelvet. Det begynte å skumre. Snart ville solen forsvinne helt. Vi småløp og gapte mot himmelen. Det var så et nydelig skue.

picmonkey-image

Ca 6 km tur- retur ble tilbakelagt på denne lørdagen..


Vel tilbake i den lunkne hytta, fant vi frem ventematen,- den røykte elgpølsesnabben. Ølboksen med sitt deilige og kaldt oppfriskende innhold ble skylt nedpå, mens Elisabeth, Lene og Anne kokkelerte på kjøkkenet.

Helge la inn mer ved i ovnen, mens Tom tok sin etterlengtende dusj.

Lukten av mat bredde seg gjennom hele hytta.

«Maten er servert! Vel bekomme!, gaulte Elisabeth og Anne i kor.

Vi andre var ikke vanskelig å be. Med så mye fjellluft og tur under føttene, blir en og enhver fjellfant sulten.

Maten var helt nydelig. Ytrefilet av okse med fløtegratinerte poteter, asparges,brokkoli og soppsaus… Jeg spiste glupsk og skyllet ned med den nyoppdagede rødvinen fra Chile.

pizap-com148138134741812016-12-02-14-42-05
Siden lekte vi en pakkelek hvor jeg tilslutt vant en hjemmelaget konfekt i regi av Elisabeth og en trenings dvd hvor en lover å få fast rumpe og flotte lår. Det skal være usagt om konfekten gir ekstra utrustninger eller magi……

picmonkey-image

Nu vel. Så om det.

Kvelden rullet videre til nesten morgen. Slik er det med meg, jeg vil ikke gå glipp av noe. Tror uret viste noe sånt som halv fire, før hodet mitt landet tungt på puten.

Luften var kompakt på soverommet og det klødde i halsen. Blæren var sprekkferdig. Og jeg fikk ei sove mer.

I blinde fomlet jeg frem bekledning og tasset meg ut på gangen i håp om å ikke vekke romvenninnen Lene.

Etter å ha gjort det fornødne, fant jeg frem et glass og fylte det med vann. Tungen var limt fast i ganen. Å jeg var så tørst!  Joda, temmelig dehydrert….

Jeg kjente videre etter. Hodet dunket og ga indikasjoner og signaler på at jeg hadde drukket vel mye alkoholenheter forrige døgn og natt.

Og uret hvisket meg i øret at jeg dog hadde fått altfor lite søvn på øyet. Klokken var ikke mer enn halv syv. O boy!
Etterhvert hørte jeg noen romstere på høyloftet. Og ikke som en bombe akkurat, var det Helge som kom til kjenne nedover trappen.

Etter en grytidlig frokost og etter å ha ventet på resten av gjengen våknet til liv, etter enda litt påfyll, etter å ha pakket litt klær og sånt i en liten tursekk og etter å ha kledd seg om til turklær,- var vi plutselig ute i det blå igjen.

Hvor i verden er vi på vei nå da? Jo, nå skal jeg fortelle deg!

Vi kjørte videre innover den kjedsommelige og lange Flatstøldalen. Ca 20 minutter forbi der hvor vi stoppet sist.

Vi labbet først over tre broer. Over en rumlende og stri elv med innhold av iskrystaller.Elven var en av armene til Litle Holmevatnet. Det gikk opp og det gikk ned i topografien….Blant klamrende og krokete bjørketrær hvor snøen hadde ligget og trøkket dem flate i terrenget. Jeg var varm under bekledningen. Vi gikk langs det store og lange Grauthellervatnet. Mildværet hadde tatt fullstendig brodden på minusgradene og vannet var flytende.

picmonkey-collagk

Det var ørlite friksjon i luften. Jeg måtte skrelle av vottene og luen fant sin plass i tursekken. Jeg stolte ikke fullt på broddene, og tok noen forsiktige steg på de mest utsatte plassene hvor isen fremdeles klamret seg fast. Vi kom over en bakkekam- og som troll av eske,- tittet den svarte og igjenkjennelige Grautheller hytta så stille og forlatt frem i det overskyet dagslyset.

Når var jeg her sist? Mulig det var en dugnadstur i fjor, da vi skulle få robåten til turistforeningen inn til land? Den gang og flere ganger har jeg fått besøket Grauteheller. Jeg liker meg veldig godt her i dette området. Hytta ligger så beleilig til og er et fint utgangspunkt til å besøke flere nærliggende turistforeningshytter.

Etter å ha fortært nistematen, labbet vi en halv kilometer videre mot den private utleiehytta Grautheller som ligger  i vestenden av Grauthellervatnet i Forsand og Njardarheim. Og videre til Heiberg Statskog hytta.Begge noe mindre i omfang enn STF Grautheller hytta. Vi hadde forutsett å kunne ta en rundtur, men måtte komme til kort da det viste seg at broen over elven fra Grauthellervatnet var tatt inn til land for vinteren.

Noen dristige tok sjansen på å gå prøvende over den frostbitte elven med lite hell. Med et høylytt brak og utrop, gikk Tom igjennom. Nokså våt til bens, men humøret like muntert- trasket han og vi andre samme vei tilbake. 1-0 til naturen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Totalt gange denne søndagen: 5,28 km tur/retur. Herlig tur.

Vel hjemme i hytta- fant vi frem middagen og klargjorde den, imens folk fiffet seg opp.

En nydelig og spicy tacosuppe stod på menyen. Vi ryddet og vasket i hytta før vi tilslutt dro hjem igjen.

Tusen takk for nok en minnerik tur.

Halloweenfeiring ved og på Eiavatnet. 29.-30.11.16

 

Hvis du gleder deg
ved mangt,
gjør du nået
rikt og langt.
Piet Hein

Jeg er i mimremodus. Jeg prøver å fange de gode minnene opp fra minnerommet i hodet- minnene som jeg har godt gjemt hos meg. Jeg fisker frem bildene igjen og alle de gode minnene strømmer enda mer på. Får en utrolig flott Halloween helg vi hadde i naturvennlige omgivelser!
—–
Vi hoppet over fredagen. Fredagen bydde på med mye vær. Og det ville vi jo ikke ha noe av. Vi ville ha det perfekt.

Lørdags formiddag suste vi avgårde til det ukjente eventyret. Samtlige med store forventninger. Jeg spiste en bit av bananen jeg hadde medbrakt, mens jeg lyttet til det yre kvitteret i baksetet. Både Anita og Lene hadde store smil om munnen sin.


Vi kjørte av fra E 39 fra Helleland og tok av til høyre, over broen mrk. Eia 15 km. Kjørte veien (rkv 32) så helt til ende- og i en skarp sving,tok vi av mot høyre igjen (rkv 501) mot Hauge i Dalane. Kjørte så denne strekningen et stykke til skiltet Refsland 4 km dukket opp og tok så av til høyre og kjørte 200 meter til en åpen plass for parkering og start punkt.

Vi lempet av kajakkene fra biltak og tilhengere og fylte kajakkene med mye bagasje. Jeg fikk låne «Tau fergen» av Helge, og ja den kunne romme en hel del utstyr.

Etterhvert kom vi oss samtlige på vannet. Det var noe bevegelse i luften i dag og derfor fikk vi både krumninger på vannet og motvind. Det var like så fint at strekket til leirplassen ikke var så langt.

Jeg lekte at jeg var Robinson Crusoe som fant et nyoppdaget land. I denne sammenheng var det isåfall en øy…. Øylandsøyna så vakkert og frodig med mye kratt. Vi fant på å rigge opp teltene like ved vannkanten. En klynge med bjørketrær stod ranke like ved.

Alle var travelt opptatt med å få opp boet- etter en liten matbit var det ut på vannet igjen. Mye vann som er uoppdaget. Det var flust av skjær og holmer å gjemme seg bort i. Solen var på hell og det gyldne lyset laget en nydelig kveldscene. Med dvelende padletak lot jeg kajakken flyte stille av gårde. Lyttet til stillheten. Bare padleårene som skar i vannet ga gjenlyd mellom oss.

picmonkey-image

Vi padlet forbi undervannsskjær som knapt var synlige og små søte sandstrender. Jeg drømte meg bort til sommer og varme.

Skumringen kom fort sigende, og vi måtte til land igjen. Jeg åpnet min første boks med øl og kjente på tilværelsen. Alle syslet med sitt…

Bålet knitret og varmet, mens Anne og Anne Lise laget gourmetmiddag. Jeg lot meg avvente med min boksemat alla Trondheim brun lapskaus. Jeg var ikke sulten.

Jeg satte meg ned med de andre- Liv,Lene,Sondre,Helge,Tom og Anita og lyttet stille til den livlige diskusjonen deres.

Stjernene hadde også om litt tent seg på og laget et flott lysshow på himmelvelvet over oss.
Jeg kunne finne Karlsvogna og en del av stjernebildet Store bjørn med dens nordstjerne som befant seg på Karlsvognas bakhjul.

Ettersom timene gikk, ble drøs til sang. Tom fant den lille musikkboksen og tonene av kjente sanger trillet ut av høyttalerne. Liv skjenket champagne til oss, mens jeg fingret frem halloween stæsjet som jeg hadde på forhånd laget. Noen «avrevne og blodige» fingre ble vel mottatt.

14610972_10154692644987840_7751798735248158409_njOLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA14581457_10154692648067840_6010562116825175419_n

På vannet vaket ørreten. Jeg kunne se den var oppmerksom på meg da jeg lyste på den med min hodelykt, inntil den sporadisk forsvant innover i Eiavatnet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Plutselig kom det et langtrukket hvin fra Lene.I skyggene hørte jeg en kvist som brakk. En uhyggelig skikkelse ankom listende og luskende til leirstedet i nattens små timer. En fryktinngytende latter..

Mohaaahaa!

OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA
—  —
Etter å ha kommet oss over sjokket og håpet på at skrømtet hadde forduftet, gikk vi stille til hver våres telt. Jeg krøp langt inn i dunsoveposen vel vitende at jeg ikke var alene i denne Halloween stund.

skrekk-og-gru


Søndag:


Jeg våknet lett til lyden av noe eller noen utenfor teltet. Jeg hørte dog lystige fuglelyder. Det var morgen. En nydelig morgen skulle det vise seg da jeg åpnet utgangen av teltet og myset ut.

Lukten av kaffe og bacon kilte i nesen. Helge var godt i gang med å anrette frokosten.

Jeg tuslet ut og satte meg  ved siden av ham.

» Har du lyst på kaffe?, spurte han.
«Ja takk gjerne!, svarte jeg fornøyd.

picmonkey-imagewww

Vi er så heldig som kan sitte slik i fred og fordragelighet. Ingen sult og ingen krig. Hvilken kontrast. Her sitter jeg på den mektige moder jord og iakttar det stille vannet hvor ingen krusning befinner seg. Jeg lever i nuet. Fortiden ligger bak meg- og fremtiden kan la seg vente.

Lene våknet om litt fra sin dvale. Hun hadde sovet ute i natt.

«God morgen, Lene!
«God morgen- dere er tidlig oppe!, svarte hun søvnig.

Klokken var bare 6. Jeg forstod godt hun var forundret.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


Morgenlyset var bare helt bedårende. Tenk å gå glipp av det! Soloppgangen gikk i en marmorert rosa farge som speilet seg i det blikkstille vannet. Luften var frisk og crispy og det hvite rimet var porøst dekorert på gresset.Det hadde kommet kuldegrader igjennom natten.


Timene gikk og morgengryet gikk over til dagslys. Syvsoverne våknet etterhvert til liv. Jeg hadde pakket- og alt av bagasje var parat i de vanntette skottene foran og bak i kajakken. Undertegnede bare trippet på å komme seg ut på vannet igjen. Det er så mange uoppdagede plasser og skatter av øy perler.


Eiavatnet som er regulert som magasin for Lindland kraftverk, er en innsjø i kommunene Eigersund og Sokndal i Rogaland. Jeg har ikke hørt om dette vannet før nå nylig.

På kartet ser du hvilken trase` vi foretok oss både på lørdag og søndag.Alt tatt i betraktning er det ikke overdrevent langt å padle. Total lengde fram og tilbake er ca. 15-16 km. Det er en gunstig lengde til både nybegynnere og erfarne padlere.

padlekart-eiavatnet


Vi padlet inn til et nytt paradis av en øy hvor vi inntok lunchen, før vi padlet inn til start og mål punktet igjen.

14900550_10153900958536937_7777426818652639830_n
Enda et eventyr kom til veis ende. Og ja,jeg lengter allerede tilbake. ❤

Høstidyll i Korshamn. 10.-11.september-2016.

Lørdag:

Som en årlig tradisjon, reiser jeg, mor, Henrik,Hilde, Henning og Astrid til denne sørlandske perlen i Norge,-Korshamn.

Denne gangen kunne ikke Astrid og Hilde bli med, men Henrik hadde med seg en koselig skolekamerat(Helge) i plassen.

Vi hadde nærmest E39 for oss selv denne lørdags formiddag. Henrik som fersk innehaver av sertfikatet, var i førersetet.

Hadde en pitstop i Lyngdal for å handle inn masse av mat for to dager. Det var tilbud på smågodt, så jeg og ungdommene tok grådig av herligheten.

Da vi ankom Korshamn og hadde innlosjert oss i leiligheten, og etter at guttene og Henning hadde dratt til Rossfjord får å få med seg de tre fotballkampene som skulle vises på storskjermen,- fikk jeg lyst til å ta en rusle og oppdagelsestur rundt på øya.

Stedet er like pittoresk, vennlig og koselig som alltid.En tur langs brygga i Korshamn tok meg med fra sørligeste fiskemottak og Norges sydligste fiskevær, fra rorbuene til enden av tettstedet, rundt husveggene, gjennom hager, ned til vannet og opp på kampesteiner. Langs veien fant jeg også et kunstgalleri og et bibliotek, begge i hyperlokalt format.

Var også innom den koselige puben. Ingen folk. Tyst som graven.Ingen som ville nyte en brun og kald øl i høstregnet? Merkelig! Her pleier det å være fullt av liv- med lokale band og andre gøyale arrangementer.Stillheten rådet.


Været var ekstremt trykkende og fuktig, som om lynet ville slå til når som helst. Det duskregnet litt.

Jeg fant en uferdig murtrapp som gikk opp i høyden- og fikk meg en flott utsikt over vågen i Korshamn.

Gamle fiskebåter og skjøtter lå fortøyd langs slitte kaier. Mye fisk i sjøen. Måkene i hopetall kretset rundt og gikk helt berserk.Jeg kunne lukte tang og tare. En sløv og daffen veps surret rundt hodet mitt, mens jeg tuslet videre på en privat vei langs hus og lekende barn. Trampolinen ble flittig brukt. Jeg registrerte en gammel mann som kikket nysgjerrig i postkassen sin, mens jeg gikk nedover mot hovedveien.Det var ingen biler og jeg kunne krysse veien ned mot friluftsområdet og strandpromenaden.

En mosebekledd stein lyste neongult mot meg. Jeg fanget opp lukten av frisk sjøluft og lydene av måkeskrik og bølgeskvulp mot baugen av robåten som lå fortøyd i moloen.

Det gledet meg stort å gå slik alene og bare nyte stedets ro og med en salig natur i høstens milde grep.

Så mye inntrykk. For et deilig sted. ❤ Jeg har blitt veldig glad i Korshamn. Navnet Korshamn er antagelig etter et kors som har vært satt opp som seilmerke eller vern.

Korshamn, strandsted på vestsiden av Revøy i Lyngdal kommune,Vest Agder fylke.
Korshamn byr på en gammel historie.Ja helt tilbake til år. 400 e.kr.
Tenke seg til-Konger, hertuger, jarler, sjørøvere og en dansk prinsesse gikk på et skjær rett utenfor øyene her. Og det skjæret heter den dag i dag Danskeskjæret.

Jeg gikk tilbake til de røde rorbuene langs havnen, i det jeg fant et artig og underlig åsyn på et par tyskere som fisket med fiskestengene fra terassen fra rorbuen som de leiet seg for sesongen.

Jeg stoppet opp og så forundret på dem. Da han ene tyskeren smilte brett og forklarte seg på tysk:

«Haben Sie keine Angst!
Gehen Sie einfach unter!»

Som betydde noe som:
«Ikke vær redd- det er bare å gå under.»

Da mente han at jeg skulle leke limbo og gå under fiskesnøret deres.

Vel hjemme i vår egen «rorbu-leilighet», laget vi en deilig kyllingrett til kveldsmat. Henning og guttene kom ramlende inn etterhvert og var i ekstase på at fotballaget deres hadde vunnet.

Jeg har lite greie på- eller rettere sagt liten interesse for hele fotball hurlumheien, så jeg slo på tv og fant underholdningskanalen.

«Skal vi danse» ble ihvertfall en stor suksess for både meg og mor.

Søndag:

Henning er ingen syvsover. Jeg hørte han skramlet på kjøkkenet og lukten av nytrukket kaffe snek seg helt opp til loftet hvor jeg hadde funnet plassen for søvn.

Jeg tuslet meg ned etterhvert, men fant ikke min bror der. Han hadde tydeligvis fått kløe i føttene og kommet seg ut på en liten morgentur.

Noe som jeg også aktet å gjøre noe senere på dagen etter en god og lang frokost.


Henrik og Helge ble ikke med på tur og ville heller sitte inne å lese lekser. Mens jeg, Henning og mor tok på oss joggesko og klær til en spasertur i området.

Etter en liten stund skillte vi lag og jeg fant en skogssti til det høyste platået for Korshamn og Revøy.

På nytt kunne jeg nyte stillheten rundt meg. Skogstien gikk et stykke innover inntil den krysset seg med flere stier. Her var det valgets kvaler. Henning hadde tipset meg om å følge stømlinjen som gikk tvers over skogsholtet. Så jeg gjorde.

Langs skogkanten fant jeg en sopp art jeg ikke hadde sett maken til før. Et søtt fuglehus var spikret i et tre. Noen hjemme?

picmonkey-collage

Nå begynte stigningen. Stien var fuktig og sleip etter et regnskyll natten før. Jeg holdt og klamret meg i de mosebelagte greinene som sprikte seg ut av grantrærne.

Solstrålene snek og snodde seg imellom nettverket av greiner og lyste opp alle mørke skygger.

Jeg klatret stadig oppover og fant plutselig enden på stien. En blindvei. Jeg snudde meg 180 grader og gikk tilbake et lite stykke og fant en annen trase`.

Der! Jeg kunne se åpningen og solskinnet som sprengte seg på.. Jeg klyvte meg opp på berget og myste på en liten hvit hytte på størrelsen som en lekehytte.

Utsikten rundt var sugene flott. Jeg kunne bivåne hele herligheten av Korshamn og enda til.

Det var utsikt til omkringliggende områder og øyer – utsikt mot sør-øst over Sæli og Markøy,Kjøpsøy, Sælør og Sutnøy.

Jeg gikk inn i den vesle hytta og fant en oppslagsbok hengende på veggen og en stol å hvile rumpa på. Dette viste seg å være en vaktbu eller vekterbolig.

Vakthytta/loshytta (kjært barn har mange navn) brant ned i forbindelse med en skogbrann, men er bygget opp igjen i senere tid.

En liten avisnotis gir meg flere opplysninger om bl.a brannen og gjenreisningen av vakthytta:

20160911_12425520160911_124301

 

Ved hytta er det også 2 kompassroser, en 32 streks, datert til tidlig på 1700 tallet. Kompassroser finnes også på andre øyer på utsiden av Korshamn.



Jeg tuslet ned samme vei og ned til sentrum av Korshamn, hvor jeg gikk ned kirkebakken og passerte kapellet. På et bord like ved kapellet, prydet det med høstens frukter . Videre gikk jeg til nærbutikken- Norges sydligste butikk . Det har vært butikk på brygga i over 100 år.Nå stod den stengt. Ja, det var jo søndag.

Jeg tittet ned på armbåndsuret. Frøken Ur tikket meg i øret og fortalte meg at det snart var middagstid. Vel «hjemme», fant jeg de andre i stor kakofoni rundt sofagruppen.

Lukten av ovnsbakt laks bredde seg ut i rommet. Magen min knurret, vel vitende at det var en stund siden den hadde fått seg noe tørt og vått.

Med et ringte det på døren.

To høye herremenner steg inn dørterskelen. En amerikaner og en nordmann.

De inviterte gjestene og vi andre satte oss til dekket bord.

Jeg forsynte meg av laksen og sendte den videre til mor, mens vi smilte til hverandre. Så heldig vi er.

Enda en helg hvor jeg kunne fylle krukken min med flotte opplevelser i.

Takk!

Sauesanking,hyttesanking og topptur.

2.-4.september-2016

 

For noen sanker sauer, for andre sanker hytter.

Heldig som vi var, klarte vi å komme igjennom nåløyet på Suleskardveien hvor disse firbente ulldottene skulle innhøstes for vinteren. Samtlige fryktet at vi måtte stå å stagge i bilen i et par timer, før vi kunne suse avgårde.Men du verden,- det gikk jo som en drøm!

På null koma svisj, fikk vi feiet over 3 hytter denne våte fredagen,-

Først ut var Håheller. Vi fant parkeringsplassen nord ved Håhellervatnet som utgangspunktet for turen.Etter å ha fulgt parallelt med vannet, småjogget vi på en god traktorvei, før stien ble dominerende. Tror det tok oss ca 15 minutter, før hytta kom til kjenne. En spøkelseshytte.En betydelig godt brukt, slitt og gammel hytte fra 1950 hvor det kunne vært behov for et par malingstrøk på . Ellers så står Håheller på en del av de gamle husmurene like nedenfor helleren med samme navn. Hytta ligger fint til på gressvollene under helleren med utsyn mot en stille utviding av vassdraget nedenfor. Den ble gitt i gave fra Vegvesenet i anledning DNT Sør 100-årsjubileum i 1987.

 

picmonkey-image

Håheller (894 m.o.h i Valle i Aust Agder)


Vi tittet inn i hytta og fant en sparsommelig plass for 9 overnattingsgjester og med et bittelite oppholdsrom med kjøkken.Den firbente hunden er også hjertelig velkommen her,- for på baksiden er det tilrettelagt for både hund og folk..
Utdoen lå noen meter bortenfor hytta.

Vi småtrippet samme veien tilbake til bilen. Hytte nr 2 ventet tålmodig på oss.

Bilvinduene dugget for sikten til Helge. Vi var temmelig våte i tøyet. Regnet ville ikke avta, men vi lot oss ikke pille på nesen og stoppe å jakte på hyttene av den grunn.
Vi fant sporenstreks parkeringsplassen like vest for Ivlungsvatni. I et småkupert terreng i sørover rettning, beinfløy vi mot målet. Det tok oss ikke mer enn 15-20 minutter før vi var ved porten ved Øyvussbu.

Hytta ble bygget i 1948 (ombygget 1971) og opprustet i 1995 og 2012. Tilrettelagt for både skoleklasser og hund.

Den store hytta med plass for 34 overnattingsgjester, lå idyllisk på en gressbevokst odde som stikker ut i Øyvusvatnet.Den som er på vandretur i dette området,har både Svartenut,Håheller,Gaukhei og Tjønndalen innen rekkevidde fra Øyvussbu.

Sammen med kaffen, fortærte vi den hjemmelagede eplekaka som jeg hadde bakt dagen før, mens vi småpratet med overnattingsgjestene som allerede hadde ankommet hytta.

Ikke før vi hadde slukt i oss maten, bar det ut igjen i det fri. De tunge skyene hadde løst seg opp og det vakre landskapet åpenbarte seg. Vi suget inn alle lukter og lyder. Høsten var i fremmarsj. Jeg gledet meg stort hvor godt det var å bevege seg i naturen.

picmonkey-image2

Øyvusbu (933 m.o.h i Valle i Aust-Agder)

Om litt var vi i bilen igjen. Vi rullet videre mot neste og siste turistforeningshytte denne dagen. Bjørnvasshytta lå like ved veien (R45) og hadde flott utsikt over Store Bjørnevatn. Vi gikk ca 50 meter opp en motbakke, før vi kunne innta synet og herligheten.Et stillas som stod klin inn til hytta, røpet at hytta var under restituering. Døren var åpen og vi kikket nysgjerrig inn i et oppvarmet lite oppholdsrom.Vi fant hytta forlatt av noen jegere. Her hang jaktklær og provianten lå etterlatt og eiendeler lett til skue.
Vandrerdelen for «hytte-til-hytte»-gjestene har totalt 12 sengeplasser og er avlåst med DNT-nøkkel. Dette er en såkalt «ubetjent DNT-hytte», dvs. den har ikke proviantlager.
Når det er grupper på utleiedelen, hender det at en kan låne ut 6 av de 12 sengeplassene til gruppen. Kommer det flere enn 6 enkeltvandrere samtidig med full utleiehytte, legges det tilrette for madrasser osv. slik at alle kan sove.

Utleiedelen har totalt 26 sengeplasser, er avlåst med egen nøkkel som fåes av grupper, minimum 10 personer som reserverer denne delen av hytta.

picmonkey-collage3

Siste hytte og med overnatting var en forhåndsbestillt firmahytte i Tinn kommune på Rauland.
Frøystul automatkioskhytta var koselig og lå like ved veien.. Vi spratt opp vinen og tilberedte den ovnsbakte laksemiddagen.
20160904_122943.jpg

Lørdag:

Etter en deilig frokost og etter å ha smurt en solid matpakke,kjørte vi forbi Vemork. Vi bevitnet minner fra 2.verdenskrig….
20160903_084359nnnnnnn
Vemork er en kraftstasjon som ligger i Vestfjorddalen vest for Rjukan i Telemark. Stasjonen ble tegnet av arkitekt Olaf Nordhagen og bygd av Norsk Hydro, og satt i drift med ti aggregat 11. mai 1911.

Kraftverket leverte 200 000 HK (147 MW) og var i sin tid et av verdens største. Under den andre verdenskrig produserte tyskerene tungtvann som de trodde var nødvendig i utviklingen av atombomben…. Det ble sendt ut et militær styrke også kalt Kompani Linge fra England med to nordmenn. Vinteren 1943 saboterte de tungtvannproduksjonen, men etter kort tid startet tyskerne opp produksjonen igjen.(kilde Wikipedia)


Videre kjørte vi innom sentrum av Rjukan, før vi steg opp i høyden mot Gaustatoppen.
Vi fant den lengste og flotteste ruten for fotturen opp til toppen. Starten gikk fra parkeringsplassen ved Stavsro ca. 1100 m.o.h.

Vi hadde en lett sekk på ryggen og solen smilte over oss. Høydeforskjellen er omtrent 700 meter, men stien opp er bred og tydelig. Underlaget består av stein,- store som små. Vi hadde stien nesten for oss selv. Jeg lå litt bakpå reisefølget mitt og ville ikke jage på og komme raskest til toppen.Jeg brukte god tid på å ta inn alt det vakre, og snudde meg stadig vekk for å nyte utsikten for å avfotograferte til bevaring av gode minner til senere tid. Utsikten ble stadig finere nærmere toppen jeg kom. Jeg kunne se fjellene i Telemark, Buskerud og Oslomarka i det fjerne.

Etter å ha labbet i ca 2,5 time, var vi til topps. Sharparene jobbet iherdisk med å lage gode trapper til oss turister.

picmonkey-collage4

Gaustatoppen (1883 m.o.h.) rager majestetisk over Rjukan, og er av mange omtalt som Norges vakreste fjell. Toppen er lett tilgjengelig og enkel å bestige, men byr likevel på Sør-Norges videste utsikt. Etter sigende kan du fra toppen se omtrent en sjettedel av fastlands Norge i klarvær som på denne dagen vi fikk. Vi hadde utsyn ned til daler og over fjell, forbi bygder og støler.

picmonkey-collage5picmonkey-image

 

Gaustatoppen ruvende og rund og med utsikt ned som gir frysninger langt nedover ryggen.

 

Vi gikk ut på » Gaustaeggen». Her måtte vi buldre over noen gigantiske stener-store som hus og som lå hulter til bulter på fjellet. Utsikten var sugende svimmel og ned til døden på begge sidene. For noen var dette desidert «ut av deg selv opplevelse». Jeg syntes det var vel så spennende, men er heller vant med slike store høyder etterhvert, at det ikke påvirket meg så mye.

På tilbake veien florerte det med folk. Nå ramlet det inn skuelystne turister i alle fasonger og alder. Som maur, marsjerte de målbevist oppover til toppen. Vi var på vei ned igjen, etter å ha tittet hurtig inn i Gaustatoppen turistforeningshytte. Jeg var litt sugen på en vaffel, men ombestemte meg kjappt da jeg så den ville køen forran vaffelrøren.

Nedturen gikk i fullt firsprang. Vi fant våre egne veier og prøvet helst å unngå folkemengden som sprengte seg på.

Etter et lynsnar dobesøk, kastet vi oss i bilen igjen. Nå var det om å gjøre å nå siste avgang med båt fra Synken til Mårbu.

Vi hadde mistet en halvtime da vi tok bonusturen ut til eggen.

Helge og Anne visste råd og ringte kapteinen på båten om det var muligheter å vente noen minutter på oss?

Som forrykte, kjørte vi innover de smaleste grusveier hvor det var syklister som ante fred og ingen fare.Tiden var knapp. Vi hadde en slingringsmonn i underkant av bare 6 minutter. Vi måtte for all del ikke komme for sent! Det var på nød og neppe at vi ikke frontkolliderte med en billist. Jeg hadde hjertet i halsen gjentatte ganger og var små uggen i magen.

Vi passerte Kalhovd turistforeningshytte. Jeg tenkte alternativer på overnatting, mens Helge og Co ga gass.

Der! Endelig var vi ved havnen og jeg så den vesle båten som lå fortøyd i et urolig vann.

Skal vi over med den jolla der?? Virkelig? Jeg var vantro. Jeg hadde sett for meg et atskillig større fartøy som skulle frakte oss trygt over vannet og Mårfjorden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En sprek og livlig firmagjeng på 19 stk hadde allerede ankommet. De hadde syklet flere mil og skulle overnatte på Mårbu. En jentegjeng på 6 stk kom dinglende og vi kunne endelig tøffe avgårde. Båten krenget nesten av den store lasten. Etter 50 minutters nervepirrende spenning, kom vi helskinna til Mårbu kai.

Mårbu Turisthytte ligger i nordenden av Mårvatnet, idyllisk beliggende i den østlige delen av Hardangervidda med varierende, småkupert og vekslende terreng.

Vi innlosjerte oss på sovesalen på sikringshytta, mange ørten meter fra hovedhuset.

Vi spratt opp vinen og ølen og ventet tålmodig i 3 timer til middagen. Vi hadde god tid til å nyte og lande. Jeg tok meg en forfriskende dusj i det mest lugubre dusjrommet jeg noen gang har sett på en turistforeningshytte. Jeg trodde standeren her var mye bedre.

Vi var faktisk like ved Hardangervidda! Her er det flust av fotturer med T-merkede stier i 5 forskjellige retninger: Lågaros, Rauhelleren, Solheimstulen, Imingfjell, Kalhovd.

Hestene stod å beitet like ved. Det er også muligheter å ta seg en ridetur i området.I tillegg er det et fantastisk fiskeområde her og det er også muligheter å leie robåt og ta seg en tur på Mårvann.

20160904_074235

Mårbu

img_20160910_200606

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sikringshytten hvor vi overnattet i.

 

Det ble skumring før vi fikk den 3 retters middagen. Middagen bestod av forrett- en hjemmelaget tomatsuppe med en uttørket foccacia til. Hovedretten var reinsdyrkjøtt med tilbehør og gele i alle fargenyanser til dessert.
Vi la oss med oppblåste mager på de utplasserte madrassene.

Jeg hadde glemt å ha med sov i ro- så det ble heller lite søvn på meg denne natten.Det blir resolutt siste gang jeg sover i en sovesal hvor ulyder av ymsle slag ødelegger nattesøvnen min. Det var da jeg ønsket stort å ha en tykk og varm dunsovepose og ligget ute under stjernehimmelen.

Søndag:

Jeg gnidde søvnen ut av øynene og tittet irritert på han som hadde saget hele natten. Jeg ønsket ham dit hvor pepperen gror.

Vi droppet frokosten til fordel på å få bli med på første tur med båten over Mårvatnet. Vi stod vel over 1,5 time før Bendikt-båtføreren dukket opp med sin lille Askeladd av en båt.

Vi stimlet og tråkket hverandre nesten på tærne på å komme inn i Ms Mårfjord. Ingen skulle snike i køen! Vi hadde en lang vei hjem- ca 7 timer,- så vi bare måtte komme med.

Vannet var stille denne søndagen og tilbaketuren til Synken gikk kjappt.

Vi spiste en deilig frokost på Kalhovd turistforeningshytte som ligger vakkert til ved Kalhovdfjorden sørøst på Hardangervidda og er en naturlig inngangsport til Vidda.

På Kalhovd hytta er det 75 sengeplasser fordelt på 4 bygninger: Stova, Floti, Tuppehuset og Butikken.

Kalhovd er også et populært reisemål for sykkelturister, som tar Krossobanen opp fra Rjukan og derfra 3 mil på sykkelen inn til Kalhovd for overnatting og en bedre middag.Maten på Kalhovd tilbredes så langt som mulig av lokale råvarer og etter tradisjonelle oppskrifter.
Hit vil jeg gjerne tilbake til!

picmonkey-image1

Kalhovd-1100 m.o.h i Tinn i Telemark.

Vi kjørte til Setesdalen og fant oss en fjelltur.Det var på sin plass å strekke på beina. På toppen fikk vi et flott skue over Setesdalen og høsten i all sin prakt. Se bare hvor lyngen spruter ut sine blodrøde intense farger. Luften er klar og myggen er fraværende.

picmonkey-collageee

Spiste wienerpølse på Essoen på Valle, før vi bilte helt hjem.

Tusen takk for nok et storartet eventyr!