«Et reisebrev fra Cuba»

 

Mandag 23.januar-2017
Avreisedagen….

Som en forvirret sommerfugl, virret jeg rundt min egen akse denne grytidlige morgenen.Klokken var 05:15. Jeg hadde visstnok forsovet meg, og hadde bare et beskjedent kvarter på å få unnagjort morgenritualet.

Arr etter tidligere skade,- pakket jeg fornuftig kofferten kvelden før. Og viktige eiendeler som passet,visum og kontanter etc var også lagt nennsomt i håndbagasjen.

Jeg hastet meg over dørstokken så vidt det bar, og landet heseblesende i bilstolen til Helge.

Anne og Lene plukket vi opp på veien, før vi endte opp på Sola flyplass og nye utfordringer skulle så oppstå.

Ettersom det lå en gråseig og tykk tåke over himmelvelvet, og av sikkerhetslignende grunnlag, kunne derfor ikke flyet ta av og fly oss avsted til deilige og spennende turmål. Jovel, en forsinkelse på 1 time kunne vi alltids finne oss i, så vi fant oss en sittegruppe og nøt hver vår frokost med rykende varm kaffe til- inntil booking og påstigning fant sted..

Dagen forløp seg videre med uvisse hendelser. Da vi endelig ankom Amsterdam (Schiphol,- hovedflyplassen i Nederland),- pilte vi det vi kunne til gaten til å nå neste fly. Flyet til KLM var klar til avgang, men damen bak skranken stoppet oss med en bestemt mine. Pga av denne forsinkelsen vi hadde fra Norge, hadde KLM ombooket oss til et annet fly- Air France. Og iht sikkerhets grunner, kunne vi ikke bli med uten bagasjen som allerede var booket med på Air France.

Vi var i en mild sjokktilstand, da vi om senn forlot dama og flyavgangen vår.

Derfor ble det mer forsinkelse på oss. Nye bookingkort/billetter,inn og ut av passkontroll. Nå skulle vi altså ta en omvei om Paris før vi endelig skulle ende opp i Havanna. Du store alpakka!

Jeg var hensides trøtt og lei. Jeg følte som jeg hadde blitt tråkket på, drøvtygget og for så å ha blitt spyttet ut igjen.

Etter en dagstur inn og ut av flyplasser og flydroner, var vi endelig i Havanna før midtnatt.

Reiselederen, Reidar tok oss vel i mot på det første hotellet vi hadde den første natten på- i gamlebyen Havanna.

Tirsdag 24.januar-2017

Det ble en særs urolig natt, ettersom jeg ikke fikk til å lade batteriet på mobilen-var jeg redd jeg skulle forsove meg atter igjen…

Jeg var temmelig døgnvill. Alt snurret rundt, men fant meg tilslutt som den første damen ved frokostbordet.

Jeg forsynte meg med skeptisk rynke i pannen. Dette var en mat jeg ikke kjente til. Jada,jeg savnet allerede grovbaksten fra Norge. Her fantes det bare boller i alle farger og varianter. Som et godt tips hjemme i fra, brakte jeg med en pakke med knekkebrød. Den ble min bestevenn på turen.

Etter utsjekk fra Hotell Plaza, reiste vi videre med buss 1,5 time vestover til Soroa,- en nydelig palmekledd dal hvor vi startet sykkelturen vår.

This slideshow requires JavaScript.


Vi fikk hver våres flunkende nye hybridsykkel- transportert over Atlanteren fra Skien i Norge. Og i mens vi syklet gjennom frodige landskap, fulgte sykkelguiden,bussjåfør og mekaniker i følgebussen. Vi fikk alltid tilgang til vann og skulle vi få problemer med syklene, var den kjekke cubanske mekanikeren på pletten.

Vi syklet i et rimelig flatt terreng gjennom små landsbyer og tettsteder i gode temperaturer, og med en lun og sval bris under vingene. Vi fikk mange tilrop og smil fra cubanske frender på vår ferd. Jeg kjente meg veldig velkommen i landet deres. Etter å ha syklet omtrent halveis- fikk vi lunch hos en hyggelig bondefamilie.

Etter å ha syklet totalt 58 km denne dagen, ankom vi San Diego De Los Banos og det andre hotellet ( Hotell Mirador) vi skulle overnatte på.

Vi stimlet oss sammen ved bassengkanten til infomøte og noen drinker. Resterende av reisedeltakerne ankom siden- etter å ha overnattet i Amsterdam. Og det svenske paret savnet dog bagasjen. Vi fra Stavanger kom best ut likevel til syvende og sist.

På kvelden fikk vi salsa undervisning, middag og underholdning av Reidar.

16640615_10155030910381487_7761859758038502554_n

Onsdag 25.januar 2017

Etter en sparsommelig frokost, dro vi videre med bussene 25 km til bestemmelsessted og startpunkt for sykkelturen.

Vi syklet nordvestover på rolige veier til Vinalesområdet.

Veiene her er dårlige,- vaskebrett. Kan sammenlignes med fylkesveier hjemme, ujevn asfalt, traktorveier,hull i veibanen og dårlig veimerking.

I nedoverbakker i hundre og ti kilometer i timen,- måtte jeg ha blikket stivt ned på veidekket for å ikke ende opp som asfaltmat. Denne etappen var nokså kupert med innhold av en djevelsk laaang bratt oppoverbakke med økenavnet «American Hill». Her kunne jeg virkelig kjenne på min helsetilstand. Jeg hadde ikke sjanse på å sykle den opp!

Ellers var paradisområdet henrivende vakkert med dens fargerike ikledde naturperler. Soppformasjoner av fjell,den jernrike og okerfargede jorda sammen med det irrgrønne treverket, fikk lykkehormonene mine til å juble.


Imens vi syklet gjennom frodige landsbyer, fikk vi øye på en skokk med skoleelever med de flotteste skoledrakter. De kom farende og hylende i mot meg og ba om litt godteri. Med brede smil om munn, takket og vinket barna farvel før vi syklet videre.

Som et meteorlignende inntreff,- syklet Helge i meg bakfra og vi datt omkull  med knall og fall,skrubbsår og blåmerker. Slik er det, når man ikke er oppmerksomme nok. Mye fint å se på og øynene kan ei se seg mett på alt det vakre rundt seg.

Etter en stund stoppet vi opp ved en veikro hvor vi konsumerte dagens kortreiste lunch,etterfulgt av valgfritt bad i elven.

Nasjonalretten på Cuba er bønner, ris (enten kokt sammen eller fra hverandre. I den tradisjonelle versjonen av denne kombinasjonen, kalt Moros y Cristianos)

(Noe jeg ble hinsides lei av etterhvert)…. og sammen med bønner og ris, fikk vi kylling.

Det høres kanskje ikke ut som den mest kulinariske opplevelsen. Og øya Cuba er foreløpig velsignet blottet for Big Mac-menyer. 🙂

Under lunchen bydde våre cubanske venner blant annet dette, sammen med svinekjøtt, frukt, diverse grønnsaker, bananchips (som ble min favoritt) og yucca rot som minner om smaken på poteter, men ligner på en syltet og mutert pære.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ble du fristet?

Noen i mitt reisefølge ble syke av maten her nede.Man må være kritisk til det som er steikt og kokt. Dog være forsiktig med salater som muligens ikke har blitt vasket skikkelig. Jeg hadde ikke de store mage problemene.Jeg kan takke drikkevaksinen som gjorde sin misjon her,- Dukoral. Vaksine mot kolera som er en smittsom mage/tarm-sykdom som i løpet av få dager kan gi voldsom diaré.

Etter 45 km sykling og en liten busstur- var vi i byen Vinales. Her møtte vi et nydelig og flott hotell ( Hotel Horizontes Los Jazmines) med en fremragende frodig natur. Som en oase mitt i fjellet, fant vi oss til rette her på hotellet hvor vi inntok middagsbuffe og drinker i baren.


Å ha et enkeltrom er luksus når en reiser sammen med en hel gruppe,- og hvor man er der for hverandre nesten 24/7. Hotellrommets lås er et annet kapittel. Jeg hadde det stritt med å åpne og låse den. Som et tegn på at andre hotellgjester i frustrasjon også hadde samme oppfatning, fant jeg dørlåsen litt sprukket,lealaus og hengslete. Jeg hadde også mine betenkeligheter med låsen og døren til baderommet- og lot den stå litt på gløtt da jeg oppholdt meg der inne. Slik gikk det ikke til for Lene- hun hadde uheldig klart å låse seg inne på badet. Låsen hadde gått i vranglås. Kan godt tenkes hun var frustrert ja!
*
Heldigvis endte det godt.

Torsdag 26.januar-2017

Det hadde vært en regnfull natt. Klærne som jeg hadde vasket og hengt opp til tørk på balkongen var søkk våte. Jeg hadde god appetitt under frokosten- og fikk fylt opp energilageret mitt.
_
Denne dagen skulle vi ikke sykle, men foreta oss en flott 9 km fottur gjennom et jordbruksområde i Vinales. Vi fikk også besøket en tobakksbonde med en stor tobakkplantasje. Bonden viste og lærte oss å rulle sigarer. På Cuba er sigarer en del av folks identitet. Jeg syntes alle løp rundt med en sigar dinglende i kjeften.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tobakksåkeren.

2

Henger tobakkplantene til tørk…

3

Innlegg først…

4

Utenpå innlegget legger man et såkalt omblad, også kalt «vickelen». Dette er et tynt blad, det gir sigaren form, og det er først nå den ser ut som en sigar. Ombladet påvirker hvordan sigaren brenner.

5

Kronen på verket er det fornemme dekkbladet, som altså legges utenpå ombladet. Dekkbladet er de beste bladene på tobakkplanten, helst «fotbladene», som kommer fra plantens nederste del. I alle dekkblad er det ørsmå hull, som gir sigaren «ventilasjon».

6

7

8

9

10

11

Sigaren er formet med en fin avrunding

12

13

Tenn på sigaren og nyt!

14

15

Denne hjemmelagede brune og tykke sigaren rett fra produsenten, smakte nydelig og ekte. Den luktet fjøs når du stikket nesen i den, men smakte desto bedre. Jeg kjøpte en «tipakning» med sigarer ved en billig penge. 20 konvertible peso(CUC) som tilsvarer ca 200 NK.

2017-02-20-16-46-58

10 pk med den beste Havanna sigaren!!

2017-02-20-16-50-29

-Sigarene er finurlig rullet inn i papp.-

Dernest spiste vi lunch hos grisebonden Alberto. Her bydde bonden frem en langtidssteikt gris med tilbehør, sang og musikk og myyye rom. Og de reserverte nordmennene ble løsere i armer, bein og stemmebånd- etterhvert som rommen fløt ned i halshullet. Det ble rett og slett en veldig festlig ettermiddag etterhvert.

Senere på kvelden dro vi inn til sentrum av Vinales, hvor vi fant en dansebar hvor drinken Mojito ble konsumert og danseføttene ble testet ut. Videre gikk vi på en restaurant hvor vi inntok noe tørt føde til magen.

Fredag 27.januar-2017

Det banket forsiktig på hotellrom døren min. Jeg kunne høre hvisking og yrende tisking bak den store dør..En stor ekstase brøt ut i det jeg åpnet. Der åpenbarte det seg mine 3 gode venner fra Stavanger. I akkompagnert allsang og bursdagssang, ble jeg rørt til tårer. En høytønsket gave med Kari Traa ullundertøy ble overrakt meg. Jeg ble hinsides glad! Tusen takk!

Etter frokost, stod syklene parat foran hotellet. Morgentåken lå trolsk over landområdet og forduftet da solen fikk tak. Vi syklet i et småkupert og betagende terreng.. Og jeg kunne ikke se meg mett på de gamle klassiske 50 talls amerikanske bilene- noe vi så overalt.Forøvrig så ble trafikken preget av all type fremkomstmiddel: sykkeltaxi, hest og kjerre, gamle amerikanske biler, mopedtaxi, ladaer og noen få nye biler.

Vi måtte holde pusten da de moll gamle bilene suste forbi oss, for det var heller ikke lite svart eksos de spydde ut. Nei, her tror jeg ikke miljøkvoter og reduksjon av eksosutslipp er et tema…

Vi var også innom en lokal barneskole og fikk se hvordan deres skoleundervisning pågikk. Cuba ble erklært fritt for analfabetisme i 1962, og har et generelt høyt utdanningsnivå, med den beste barneskolen i Latin-Amerika i følge FN, og et høyt antall personer som tar høyere utdanning. Nesten 2/3 av de som tar universitetsutdanning er kvinner.


98 % av barna går minst ett år i førskole. Skolen er obligatorisk i 9 år. Grunnskolen er delt i to trinn (4 + 2), den videregående skole er også delt i to (3 + 3) med akademisk eller yrkesrettet studieretning. Over 95 % fullfører 12 års utdanning.

Ca. 25 % av de unge tar høyere utdanning. Høyere utdanning er gratis og tilbys i universiteter, høyskoler, institutter og polytekniske institusjoner.

Været var varmt og det var deilig og svalende å få i seg forfriskninger i fruktboden underveis på sykkelturen.


Denne dagen er en stor dag for meg og også for en kjent og viktig person her nede,-
José Julián Martí y Perez (født 28. januar 1853 i Havanna på Cuba, død 19. mai 1895 i Dos Ríos ved Jiguaní i Oriente på Cuba) var en cubansk filosof, tenker, inspirator og president. Han var den store pådriveren for cubansk uavhengighet fra kolonimakten Spania. Han anses også som den intellektuelle inspiratoren i den cubanske uavhengighetskrigen.

Vi fikk oppleve et stort opptog av barn og voksne som patruljerte gjennom byen for å feire ham. Og som følger,- stanset det opp hele trafikken. Vi syklet 3 mil denne dagen.

Siden ble vi fraktet med båt til den vakre koralløya Cayo Levisa. Her fikk jeg nyte dagen min med god mat, paraplydrinker og en saftig Havanna sigar på en solrik og mange kilometer lang sukkerhvit strand.

Livet var et luftslott hvor alt var bekymringsløst og fylt med fornøyelige tanker og gjerninger. Friheten og gleden som jeg følte når jeg plasket i det turkise,karibiske havet- ja jeg følte at jeg var som en fri sjel som kunne gjøre og være hva som helst.
Dette var landskapet hvor jeg kunne høre meg selv tenke. Greit å legge igjen den travle hverdagen helt til side og bare kjenne på freden og roen med alle 5 sansene mine. Joda,-livet er herlig! 🙂


Siden dro vi tilbake til fastlandet og kjørte senere på kvelden til grisebonden Alberto for videre feiring. Jeg gledet meg stort av et nydelig akustisk gitarspill og sang fra duoen,- den søteste unge gringoen og hans senorita.

Vi fikk en smakfull og spennende mat som grønnsakssuppe og geit til middag, og jeg fikk den beste rom fra Cuba av Reidar som gave. Bursdagssangen ble avspilt på gitar og sunget på både engelsk og cubansk.
Kvelden endte med en medbrakt Thor Heyerdahl akevitt utenfor hotellet, Horizontes Los Jazmines.

Ganske ør av gode opplevelser fra denne dagen, landet jeg tungt på hodeputen.
Beste bursdag på lenge!

Lørdag 28.januar-2017

Frokosten ble fortært for siste gang på dette flotte hotellet. Denne dagen gikk stort sett å kjøre med buss fra Vinales til Santa Spiritus. Ja, det kan være «sjynt å kjøra buss», men ca 8 timer (60 mil) i et buss sete er vel mektig lenge!

Etter 2,5 time med en bismak av stoffsete, fikk vi et lite pitstop ved en liten snackbar. Jeg kjøpte meg en forfriskende cola sammen med en pose med baconchips. Videre bestilte jeg en cubansk espresso. De noterte hva jeg skulle ha på en liten lapp,- hvor jeg igjen måtte stille meg i en ny og seigpinen lang kø.

Ja, for er det noe du må ha her nede i Cuba, er en stor dose tålmodighet. Jeg hadde ikke forhånd finslipt den hjemme før jeg dro- det kjente jeg på da jeg ventet på å få denne hersens espressoen som hadde til hensikt å få meg til å våkne litt etter en kjedelig busstur.

Det hadde ankommet et nytt busslass med flere turister som kom ramlende inn i snackbaren. Jeg kunne se at kaffemannen bak kaffemaskinen tuslet rundt sin egen akse. Jeg kunne se at pølsefingrene hans ikke fulgte helt med ham. Plutselig fant han det riktig å gå ut fra skanken og rydde og vaske noen cafebord…..

Jeg kjente at det boblet over irritasjon og tålmodigheten min forlot likeså ut av meg. Jeg skulte olmt på ham og trakk meg motvillig ut av køen -vel og merke uten noen espresso denne gangen.

Etterhvert kjørte vi inn på en plass langs Australia sukkermølle, ikke langt i fra Zapata sumpområdet.Her inntok vi en god lunch som kviknet meg opp. Mye mat å velge mellom- varmtretter og som desserter. Reidar fortalte litt innside stoff, imens vi forflyttet oss videre med buss til målet vårt denne dagen. Vi stoppet også ved tettstedet Santa Clara og Che Guevara museet- med innhold av minnestedet og et imponerende skulpturellt kompleks.

Det huser restene av revolusjonære Ernesto «Che» Guevara og tjueni av hans andre stridende drept i 1967 under Guevaras forsøk på å anspore et væpnet opprør i Bolivia . Hele området som inneholder en bronse 22-fots statue av Guevara er referert til som Ernesto Guevara Skulpturelle Complex.Santa Clara ble valgt som sted for å minnes Guevara tropper tar byen den 31. desember 1958, under slaget ved Santa Clara . Resultatet av denne siste kampen av cubanske revolusjonen var cubanske diktatoren Fulgencio Batista flyktet i eksil.

Etterhvert busset vi videre til Sancti Spiritus og til det autentiske Cuba. Det gikk slag i slag- etter dusj og middag på hotellet Rijo og Hotell Plaza ( de enslige ble losjert på det sistnevnte hotellet), ble det byvandring og dans på et lokalt diskotek. Vi var de eneste utlendingene på diskoteket «La Trova». Jeg har ikke hatt det så moro på lenge. Jeg danset meg svett i salsatrinn og eggende toner fra lokale band som spilte opp langt over midnatt.

Søndag 29.januar-2017

Etter en sparsommelig og beskjeden frokost- (hvor jeg var redd at energien i etterkant ville svinne hen temmelig kjapt), dro vi med bussen ut av byen (ca 10 min) og fant karbonhingstene, salet dem opp og syklet til Valle De Los Ingenios.

Spiste så lunch av det lille jeg fikk i meg… (temmelig lei av maten nå).Etterpå fikk vi spasere og gå på oppdagelsesferd i området. Her var det marked hvor en kunne få kjøpt seg bl.a håndlagede, broderte, heklede duker og ellers mye krimskrams. Veldig uinteressant.Det som stod i mitt fokus, var å gå opp i kirketårnet. Her gikk det bratt opp i mange og ørten trappetrinn, inntil vi var til topps og fikk et nydelig og sugende utsyn fra klokketårnet.

kollasjer

Vi fikk også hilse på denne pip pippen. Se så søt!

mer-cuba

Videre ble det transfer til neste sted (Ancon Peninsula) og hotell (Brisas Trinidad DelMar Hotel) som vi skulle få bo i 2 netter. Et luxus hotell der alt var all inclusive. Vi kunne spise og drikke så mye vi ønsket og behaget.

Vi fant fort frem til stranden like nedenfor hotellet, og bestilte en gratis paraplydrink og fem i strandbaren. Her ble vi liggende strandet som hvalrosser på solsengene, timene gikk og den brennende solen lekte etterhvert gjemsel bak skyene. Jeg duppet nærmest av der jeg lå,- jeg var på minusen når det handlet om søvn, og det hadde vært en forholdsvis lang sykkeletappe denne dagen også (53km).

picmonkey-collageq

Det var et stort omfang av matretter i matsalen på hotellet. Jeg tok meg en runde og fem og fant ikke så mye som fristet meg likevel. Synd og si, men…appetitten var fraværende. Jeg savnet den norske maten- La meg bare få to grove skiver med brunost og et stort glass med melk, så skal jeg male så fornøyd som en pusekatt! 🙂

Mandag 30. januar-2017

Etter en sparsommelig frokost,- på flatt terreng, humpete asfaltvei og på 15 km strekning,-syklet vi denne gangen mot byen Trinidad.Trinidad er en gammel by og på UNESCOs Verdensarvliste.

Her kom vi tilbake i tid,- rundt 200 år tilbake. Den vakre kolonibyen datert tilbake til 1514, står like praktfull i dag som den gang. Et vitne på rikdom tuftet på det hvite gullet og slaveriet.

Vi tittet innom museumet » Museo de Arquitectura Colonial» og fant godt bevarte klenodier og kunstverk fra den tid.

Videre var vi innom de høytidelige og majestetiske kirkene her i denne gamle byen. Et fremragende arkitektur som kunne ta pusten fra deg.

Vi gikk rundt på måfå den ledige tiden vi hadde til disposisjon. Fant et et lite kafebord og nøt en mojito, en sigar og utsikten på den travle turismen blant oss, mens et cubansk live band spilte ørene våre frie for ørevoks like ved.

Vi ruslet blant de fargerike og pastellfargede kulissene og bygninger med marked hvor mer krimskrams ble bydd frem til kjøpeglade turister. Vi fant flere herreløse hunder som tuslet rundt og håpet på litt oppmerksomhet og mat, imens en flokk med uniformerte skoleelever kom kvitrende forbi oss i det vi rundet hjørnet fra en gammel hestevogn.


Samme kveld fant vi tilbake til solsengene og fant atter igjen frem paraplydrinkene,- inntil jeg kunne se hvordan de skjellformede skyene hadde spredt seg utover himmelvelvet, med en solnedgang som en brennende fakkel. Joda,-livet var herlig!

Tirsdag 31.januar-2017

Etter den siste all inclusive frokosten, ble vi transportert med buss ut av Trinidad. Vi fikk sykle langs havet denne dagen og med fine slakke motbakker og nedoverbakker,- gikk alle de 5 milene temmelig kjapt unna.Det var deilig å kjenne på den svale og deilige brisen som kjærtegnet de bare armene og beina mine imens vi syklet.

Vi fikk en lunch på halveien, -på en hyggelig uterestaurant, før vi fikk skyss resterende til vi kom til byen Cienfuegos.Cienfuegos er en havneby på sørkysten av Cuba.

Cienfuegos – Cubas Paris.Alle land har et Paris med brede gater, stilren, nyklassisk arkitektur og åpne plasser, og dette er Cubas. Franske innvandrere hadde lenge befolket stedet før spanjolene bestemte seg for å grunnlegge en by i 1819, som snart ble en viktig handelssted for sukkerrør, tobakk og kaffe. Perla del Sur (Perlen i sør) og Ciudad del Mar (Byen ved havet) er andre kallenavn på den forholdsvis unge byen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tomas Terry Theatre i Cienfuegos er et luksus teater dekorert med kjente artister. Tilsvarer deres type til Colosseum på den italienske måten, som er satt i en hesteskoformet hall, der publikum står på fire nivåer, men alltid i forhold til foran showet tilbys på scenen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den velkjente og anerkjente statuen av José Martí.

Det første vi møtte på da vi kløv ut av bussen, var en skokk med fattige, gamle og søte damer som ba om å få såper,shampoer, tannkrem eller andre hygieneartikler. Egentlig er det ikke lov å medbringe gaver tilfeldig på gaten, da det ikke aksepteres av myndighetene, men noen av oss kunne likevel ikke dy seg å gi disse sjarmerende damene noe som vi hadde for hånden. Og da vi kunne se hvordan ansiktene deres sprakk i et kjempestort smil, kunne vi ikke annet en å kjenne på hvor godt det var å gi dem fra våre rikdommelig luksusgaver.

Vi ankom hotellet Jagua på et fint tidspunkt. Vi gikk opp på en takterrasse og fikk nyte musikk,mojito og en praktfull solnedgang, før vi gikk ned i matsalen og fikk den desidert beste maten på denne turen. Appetitten min var tilbake. Hurra!

Onsdag 01. februar-2017

Idag fikk vi bli med inn i kjernen til sigarfabrikken. Med guide, ble vi vist rundt og fortalt hvordan disse tørkede tobakkbladene ble tryllet frem til tykke håndrullet Havanna sigarer. Alle sigarer som er produsert i Cuba blir kontrollert av den cubanske regjering, både de håndlagede og de fabrikk produserte sigarene. Alle kasser og etiketter blir merket med Hecho en Cuba (laget i Cuba).

Det var som å komme inn i hulen til Fredriksson fabrikk- den svensk/norske komiserien som gikk på Nrk for en stund tilbake, men her var antakeligvis de ansatte ikke fullt så late og streikelystne som i serien…

Dette er en sigarfabrikk hvor det utføres imponerende håndarbeid i beskjedne og strenge kår.Etter innhøsting tørkes bladene omtrent som vi henger tørrfisk, bare at dette foregår innendørs i mørke.Videre blir tobakkbladene pakket hardt sammen i store baller som surres og rulles sammen og legges i press (longfillers).Videre blir dem sortert etter farge og størrelse. En god sortering kan gi inntil 75 forskjellige blader. Dette danner grunnlaget for forskjellige størrelser og typer sigarer.Bladene tilføres fuktighet for å bli smidige å arbeide med , presses og snittes til ulike størrelser av sigarer. Den flittigeste av arbeiderne, som forøvrig bare bestod av en skokk med damer,- kunne lage 200 sigarer bare på en arbeidsdag! Håndlagede sigarer er mest eksklusive og dyrest, og som regel også best.

Senere syklet vi til den innbydende Faro Luna stranden- like ved Karibien. Jeg nøt å kjenne den kritthvite, myke og varme sanden mellom tærne igjen, den milde brisen og havets blågrønne klarhet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En klassisk mojito ved sjøkanten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sukkerhvit sandstrand.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Palmesus

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Cubansk trubadur

Litt bedugga og godt solbrent, syklet vi tilbake samme vei og tilbake til hotellet Jagua hvor vi inntok en ny middag og videre til sosiale aktiviteter. Totalt hadde vi fått syklet 40km denne dagen. .

Torsdag 02. februar-2017

Siste dagen vi sykler på. (32km)

I dag var vi i Grisebukta (Playa Giron) på et krigsmuseum og videre til Cueva de los Peces hvor vi hadde muligheter for å bade i det azurblå havet..

Etterhvert ankom vi Havanna sen ettermiddag. Jeg fikk bryllupssuiten og en etterlengtet dusj. Inntil vi igjen dro ut på nye oppdagelser i Cuba eventyret. Ruslet opp og ned i Havannas gater og ellers hadde vi en deilig italiensk pizza og pasta til middag på kvelden. Tro meg,- til en forandring var det helt greit å få noe annet enn Cubansk mat.

Fredag 3. februar-2017

Vanligvis våknet jeg opp til hundeglammer og haner (som det er flust av på Cuba)som gol i tide og utide, men denne morgenen våknet jeg opp til bilhorn og sirener. Trafikkbildet var like utenfor hotellveggen og soveromsvinduet mitt.

Reidar tok oss med i by terrenget – hjertet av det gamle Havanna.Vi trålet oss gjennom fra den moderne bydelen,og videre gjennom den gamle,slitte og utrangerte delen av byen, hvor bygningene og de tydelig kummerlige boforholdene stod som ruiner og var nærmest falleferdige.Som en spøkelsesby. Her ville ikke jeg ha satt mine føtter på nattestid- ifrykt av å bli ranet og slått ned.

Vi besøkte også Cabana festningsverk hvor vi fikk iaktta hele Havanna i fugleperspektiv. Cruiseskipet fra Star Tour lå fortøyd ved havnen og vi kunne se en fabrikkpipe hvor det spydde ut tykk svart røyk av.


Vi var også innom hjemmet av den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway i utkanten av Havanna.. Han bodde på Cuba i en periode over 20 år fra 1939. Cuba inspirerte Hemingway både kunstnerisk og menneskelig. Cubanerne er et folk fylt med historie, mystisk og stor livsglede. I timevis og dagevis kunne han bli stående foran den vesle skrivemaskinen sin og gjenfortelle sine opplevelser og historiens sus fra den tiden han var i Cuba.

This slideshow requires JavaScript.


Vi ble omsider geleidet og eskortert inn i en romantisk og vakker hage,-ved hjemmet blant våre vennlige og gjestfrie cubanske venner. De bydde oss matretter på deres vis og rommen fløt fritt, mens et cubansk liveband spilte opp lystige cubanske sanger (som vi etterhvert kjente godt til nå) og amerikanske hits som vi kunne synge med sitt hjertes fulle lyst. Nordlendingen og spilloppmakeren Andre Kristoffer som var med oss i reisegruppen,- fylte året og ble ordentlig feiret.En riktig fin avslutningsmåltid hvor vi fikk en autentisk cubansk og laid back opplevelse.

This slideshow requires JavaScript.


Det må innrømmes,- det jeg kommer til å fortelle deg nå- er og blir den aller beste opplevelsen her nede! Jeg hadde under hele Cubaturen siklet på disse tøffe 40- 50 -talls amerikanske ærverdige doningene og håpet på en kjøretur i dem. Nettopp det vi fikk på den uforglemmelige returen inn til byen Havanna!

3 ganger HIPP HiPP HURRA!
Som et frydefullt lite barn, satte jeg meg ærefullt inn på passasjersiden ved siden av den aldrende cubanske mannen som sjåfør. Setene var overtrukket med gjennomsiktig plastikk og bilen skinte som den var nybonet. Bilen, en rosa panter farget 1940 modell Cadillac. Vi rullet forsiktig ut i Havannas stemningsfulle og travle gater- og jeg kunne kjenne at det boblet over av lykke endorfiner hos meg. Vi satt 5 i denne bilen, mens de andre hadde det adskillig mer sammenklemt og trangere. Som et kappløp kjørte vi forbi hverandre, med kjøretøyenes ulike og karakteristiske lyd av bilhorn,lekte vi Flåklypa Grand Prix på det glade 50 -tallet. Å, som jeg elsket det!


Etter en liten pustepause på min bryllupssuite, møttes vi atter igjen i foajeen ved hotellets resepsjon. Mange hadde falt i fra, da det meldte seg sykdommer av alle ulike mønster. Selv kjente jeg noe grums i maskineriet mitt, som jeg lot midlertidig affisere av.Vi resterende som var fremmøtte, dro ut i bylivet igjen og til en takterrasse med byens beste utsikt. Det var kveld på det nåværende tidspunkt,- så utsikten uteble, men maten var desto bedre!

Lørdag 4.februar og søndag 5. februar-2017

Jeg kom meg sent ned til frokostbordet, og jeg ble meldt savnet! Vi hadde god tid til avreise, så jeg fant det like så greit å somle og drøse lengst mulig i hotellsengen. Jeg hadde allerede pakket den proppfulle kofferten og etter å ha lukket den siste hotelldøren i Cuba, tok jeg heisen ned til resepsjonen, sjekket ut og leverte fra meg nøkkelkortet med den påskrevne lille folderen til hotellrommet til resepsjonisten med et ekte og trist smil.

Alltid vemodig når det tar sin ende. Reisens eventyr går mot slutten.Jeg ventet tålmodig i foajeen på at de andre reisekompisene mine skulle dukke opp. På den lille tiden vi hadde igjen,inntil bussen plukket oss opp,- kunne vi gjøre som vi ville.

Noen av oss gikk nedover den lange og travle handlegaten, tittet nysgjerrig i butikkvinduene og på dets innhold, hvor blant annet gamlefar puffet på sin sigar, vi kunne lukte fersk bakverk fra det lokale bakeriutsalget, gikk forbi en gammel og furet værbitt mann som solgte dagens lokale avis, en parade med livlig salsarytmer hørtes i det fjerne, og tilslutt fant vi oss et lite rundt kafebord i krysset av handlegaten. Her kjøpte vi hver våres cubanske øl og skuet over massen av turister og innfødte. Suget inn de siste dråpene av Cubansk kulturliv.Cuba er som en film fra 50-tallet spilt på lav hastighet.

Jeg er heldig! Jeg har fått oppleve det vakre, det eksotiske og særegne Cuba!

Fra buss til flyplass, lang ventetid til innsjekking, sparsommelig med mat, et KLM fly i rute, god flymat, satt i en hermetikkboks med hostende medpassasjerer, fikk ikke sove, så begynnelsen på 3 filmer, kjente meg rastløs, fant ikke roen,halsen klødde noe infernalsk, hadde luft i magen, ååh hvor jeg higet til å komme hjem!!

Endelig ankomst i Amsterdam- Schiphol flyplass. Vi sa farvel til reisekompisene som skulle på fly til Oslo- og vi fra Stavanger gjengen skulle på videre fly til Stavanger, men tåken skulle atter igjen komme sigende og legge en stopper i planene våre. Etter en bitteliten forsinkelse, var vi i luften i igjen mot Norge, brunosten og melken!

Tusen takk for en sabla fin reise!

cuba

cuba-2017

sss

denne

picmonkey-collagelo

picmonkey-collage

Reklamer

Den eventyrlige sykkelturen på rallarvegen…..

Rallerveien 11.-13.09

Før det hele renner ut i sanden, må jeg fortelle litt om forrige helgens eskapade. (11.-13.09.15)
Vi reiste 9 jenter og gutter i to biler opp til Voss. Tok så toget videre fra Voss inn til Finse hvor vi fikk leie rallarsyklene. Fredagen gikk stort sett med til å bare roe helt av og lade opp. Vi koste oss med det lokale og berømte ølet fra microbryggeriet her. Finse 1222 turistforening er en meget populær plass. Siden det ligger midt i smørøyet og er betjent, var det flust med folk denne helgen. Dessuten skulle de fleste sykle rallarvegen som også er veldig poppis.Sesongen er kort – ikke før i slutten av juli er nesten hele veien farbar.Turen følger anleggsveien som ble laget da Bergensbanen ble anlagt rundt forrige århundreskifte. Her er mye flott høyfjellsnatur og kulturminner fra et av Norges største anlegg. Terrenget skifter mellom rolige Østlandsfjell øst for vannskillet og bratte vestlandsdaler på vestsida. I nord ruver det mektige Hallingskarvet med sine 1900 meter og i sør ligger Hardangerjøkulen med blåis og bresprekker.

DSCN3360
Vi fikk god mat på kvelden.En 3 retters hjemmelaget middag. Lene var yr av glede av å ha fått gleden av å besøke sin aller første turistforeningshytte. Hun storkoste seg. Jeg tipper hun har fått blod på tann og vil besøke flere hytter i nærmeste fremtid. Det er noe med atmosfæren og folkene rundt. Du føler deg alltid velkommen i ei turistforeningshytte.
Videre på kvelden kom det ramlende inn flere sjeler, men de måtte plent finne seg i å ligge på madrasser i vestibylen. Vi hadde bestillt lenge i forveien, så vi fikk plass på en av sovesalene. Det ble lite søvn på meg denne fredagen.En ny og fremmed plass og med mange sovende, snorkende og tissetrengte mennesker. Selvsagt hadde jeg glemt å ta med sov i ro proppene(!).
—–

En liten foto-kollasj:

2015-09-21

 

Ut på tur, aldri sur…

Lørdag 12.september 2015:

Neste dag, lørdag- fikk vi en nydelig og solid frokost i oss. Vi fikk også smurt nistepakke til sykkelturen. Det var ikke mye matro å få,- for det var et høyt leven og kakofoni rundt spisebordene. Jeg var glad da vi kom oss ut i frisk luft og fikk nyte stillheten i naturen.
Det var en bitende vind -og med bare 6 pluss grader, var jeg glad jeg hadde polstret meg inn med varme klær. Været var ellers for det meste overskyet og med et lett duskregn. Solen glimtet innom etterhvert. Jeg fikk en følelse på at jeg igjen var i Longyearbyen på Svalbard da vi la bak oss hyttebyen Finse. Finse er ikke store plassen,- og jeg vet neimen om det bor så mange fastboere her. Vi syklet i et bedagelig tempo. Stoppet opp en del for å ta noen minnerike bilder. Vi syklet først i kø med mange andre eventyrere. Etterhvert ble det spredning i gruppa.

Rallar1

Veidekket var humpete, noe samtlige kjente godt i bakenden. Jeg hadde store vondter i håndleddene etterhvert- noe som indikerte på at dempingen på sykkelen var defekt. Det var til tider veldig smertefullt. Jeg lengtet etter min egen sykkel, men tror den hadde fått stor pryl under den herjede traseen, så det var like så greit å leie en sykkel.
Med tiden banket sulten på min appetittvekkende mage-dør. De sammenklemte og skrante brødblingsene fikk et rask innhugg da vi fant en fin høyde for en bitteliten rast. Vi hadde kommet halvveis, og det var ennå mange km igjen til Flåm. Det var bare å trø på- for det finnes ikke alltid et tog.Men det viste seg at vi hadde god margin likevel…..

DSC_9160-Rallarvegen
Det var riktig hyggelig og kjekt å kjenne seg igjen i terrenget etter å ha vært her når Kong vinter regjerte i påsketider. Ja, det var tider. Da vi gikk og tuslet her på ski.


Vi fant en vaffelstasjon eller vaktboligen Fagernut hvor vi fikk komme innomhus og søke ly for en heftig regnbyge. Det var nære på nippet at jeg ble blåst overende av stien inn mot vaktboligen av den opprørske vinden. Inne i det lille krypinnet, tygget jeg i meg et par vaffelhjerter med jordbærsyltetøy og rømme på. Smakte helt ypperlig.

rallar

DSCN3354
Fagernut som ligger 1310 moh er den høystliggende vokterboligen i Norge. Her bodde det banevoktere fra 1904 til 1964. Et lite museum inne i vokterboligen kunne både fortelle og vise oss hvordan de hadde det fra denne tidsepoken.

12036471_10153653409497840_6040069636531087545_n

  • – – – – ^^

Sånn sporadisk forsvant regnet og solen blunket og flørtet igjen med oss.
Vi kunne sykle den siste etappen helt tørrskodde. Det var mange partier hvor snøen ennå ikke hadde gitt slipp- og vi måtte gå av karbonhingsten og leie den ved siden av oss.

22

Uten noen form for andre utfordringer, gikk det lekende lett over fjellet helt inn til Vatnehalsen-hvor vi lot alt av unødvendig ballast ligge igjen. Like etter og med en adskillig lettere ryggsekk, rullet vi ned til Flåm i en aldeles nydelig og tiltrekkende natur med fossefall og med guddommelige fjell innrammet rundt.

Mange innbydende badekulper suste vi også forbi. Og badenymfen Lene hadde et stort ønske om å bade.

rallar2
Fra Vatnahalsen snor Rallarvegen seg i 21 krappe slynger til Kårdal som er øverste gården i Flåmsdalen.
Disse hårnålssvingene var rimelig bratte, og mange kjente på frykten over om bremsene holdt stand. Undertegnede hadde ingen frykt, men lekte og sladdet seg lett nedover.

DSC_9184-Rallarvegen
Geitesafari underveis:

Geitesafari
Videre bar det unna gjennom Flåmsdalen og helt ned til Flåm.
I Flåm var vi innom Coopen- hvor vi fikk kjøpt inn taco middagen til lørdags kvelden og ellers var vi på en restaurant hvor noen fikk i seg noe mat. Tilslutt gikk vi inn på Ægir Pub og fikk smakt mer på India Pale Ale. Verdens beste øl. Den mørke puben hadde en vikingstil med vegger preget av drivved, dragehode og en 9 meter høy peis fra gulv til tak.

22DSCN3387

Jotnen Ægir himself:

12038480_10153653392067840_973157034306368008_n
Med Flåmsbanen tøffet vi inn til Vatnehalsen..Omtrent halvveis stoppet toget ved den kjente Kjosfossen. Her fikk vi mulighet til å gå ut av toget for å nyte synet og lytte til «huldre»-musikk! Utrolig morsomt syn å se oppspilte gamle japper med selfiestang.

PicMonkey Collage
Bakdekket mitt ble punktert på turen, men heldig for meg, fikk jeg låne en ny sykkel når vi kom frem til Vatnehalsen igjen.

Tid for hjemreise….

Søndag 13.september 2015:

Etter å ha spist en deilig frokost og pakket og vasket ut av Vatnehalsen hytta, syklet vi ned til Myrdal stasjon.
Her gikk vi inn på cafeen og fant oss et bord hvor vi fikk smake på den nydelige svelen de hadde å by på med en rykende fersk kaffe ved siden av. Vi hadde god tid til drøs og nytelse av god dessert. Plutselig ble det oppstyr og oppstandelse ved bordet. Helge og Atle fikk rakett i baken og skjøt ut gjennom døren fra den koselige cafeen. Vi andre satt igjen som levende spørsmåltegn.

Hva skjer???

Det viste seg nemlig at betjeningen av toget hadde tatt inn våres sykler i vognen som skulle til gud vet hvor. Godt oppfattet av disse to karene altså. Vi andre fikk også farten opp og fikk trillet dem raskt ut av vognen igjen og på perrongen på andre siden av stasjonen.
Yes. Der fikk vi pulsen opp gitt. Etterhvert kom toget vårt tøffende inn til perrongen, toget som skulle frakte oss til Upsete. Pga av at vi ikke kunne sykle gjennom tunnelen, måtte vi altså ta toget. Det tok oss vel 5 minutter.

Fra Upsete ned til Voss syklet vi først på grusdekke og videre på asfalt. Det gikk radig nedover og vi hadde stor fart.
Vi syklet samlet en god stund (et par mil), men etterhvert ble det stort sprik i gruppen.Jeg valgte å holde meg til de fremste for en stakket stund, men etterhvert klarte jeg ikke å holde følge. Cathrine og Sondre var uslåelige.

Jeg mistet leder følget og måtte sykle 2-3 mil mutt-putt alene. Det var både trist og greit.Den andre puljen var laaangt bak og jeg ville ikke vente på dem.For det var det for kaldt til..

Jeg fikk sannelig kjørt meg for hva jeg var god for. Og da vannkranene fra himmelen åpnet seg, ble det ikke fullt så oppmuntrende. Heldigvis hadde jeg ull innenfor, men skoene ble fylt opp til et svømmebasseng,- og føttene ble derfor fort kalde og numne. Med noen seige bakker kjente jeg også på sure og irritabel melkesyre i lårene, men bet tennene sammen og tenkte at jeg måtte bare fortsette jevnt og trutt.


Endelig fant jeg et skilt hvor det stod at Voss sentrum ikke var så bort i natta langt borte. Jeg cruiset inn og fant de andre i venterommet like ved Voss stasjonen. Her fikk jeg skrelt hastig av meg de søkkvåte klærne og byttet på med tørre og varme klær. Jeg var så sulten som en binne og fikk både matpakke, sjokolade og eple nærmest i et jaffs.
Etterhvert kom resten av kompaniet vårt. Alle litt slitne og såre i stumpene sine, men alt i alt lykkelig for et bra gjennomført sykkelritt.

Totalt har vi tilbakelagt ca 110 km gjennom hele sykkelaffæren. Det står det respekt av, synes jeg!
Rallarvegen er til å anbefales. Husk for Guds skyld sykkelbukse med god padding! 😉

20150921_162042(1)

 

Stairway to heaven?

 Fredag 7. aug:

Vi dro 5 mann og damer i en fullastet bil med pikk pakk på fredagen.Bortsett fra Lene som ble noe bilsyk, var vi ved frisk mot til nye eventyr.


Det tok vel 4 timer i reis inntil vi var fremme ved Odda. Vi fikk bo i 2 leiligheter i Apoteker gaarden gjestehus. Et enkelt, men trivelig pensjonat. Jeg og Lene fikk den minste, men dog den koseligste leiligheten. Så vi brukte den alle når vi hadde sosiale sammenkomster.
På fredagen hadde vi reker og hvitvin til kveldskos. Ellers ingen aktiviteter. Vi ladet opp til morgendagen.

received_10153557283172840

Lørdag 8.aug.:

Vi stod opp til solskinn i hjertene våre og skyhøye forventninger. Etter en deilig frokost sammen, pakket vi ned nødmat, nisten, drikke og klær til eventyret.


Det var allerede fullt på parkeringsplassen på Trolltunga klokka halv ni på morningen. Vi var heldig å finne en ledig plass, ellers var det muligheter å parkere nede og ta bussen opp dit.
Vi fikk utdelt klatreutstyr og hver våres terreng sykkel fra aktørene fra Active Trolltunga.

jajdjdjdaff


Etter en kjapp gjennomgang på hvor traseen vår skulle gå, syklet vi første del av turen langs Ringedalsvatnet med turkis brevann.- en god halv time og 7 km.
Traseen var blanding av asfalt og grus. Veien hadde store hull og mye stein lå sprett hulter til bulter på veidekket. En måtte stadig passe på hvor en syklet og at en syklet varsomt. Bremsene mine hylte konstant. Redd de ikke ville holde.. Noen ganger ble syklingen avbrutt og vi måtte gå av sykkelen og bære sykkelen over elver og steinrøyser.


Vel fremme til startpunktet for fjellvandringen, satte vi ifra oss syklene og spiste litt og fikk blodsukkeret opp til normalen igjen.
Deretter ble vi delt opp i 4 lag på 10 i en gruppe.
Fem stigetrinn markerer starten på stien, og vi fikk en bekreftelse på at vi var på riktig vei mot via ferrataen. Stigningen begynte pang på og de hvite joggeskoene bar preg på hvor sørpete partier stien hadde mens vi vandret. Heldigvis var berg og fjell tørre etter noen solskinnsdager- så vi slapp å skli og dette omkull i bakken. Noen steder lå det ut tau, så man kunne lettere kommer opp de bratteste partiene. Vi måtte opp 500 høydemeter før klatreruta startet.


Det var en nydelig topografi. Fra skog til åpnere landskap. Store steinur, fosser og flotte badekulper.En riktig så spektakulær natur.En nynnende fred og med en omsorgsfull vind.
Endelig kunne vi se den karakteristiske tunga som stakk rett ut av fjellveggen. 1150 meter over havet, 700 meter over Ringedalsvatnet. Vi kunne også se Oddas sin versjon av Preikestolen like ved, men med ca en 20 min trasking fra tunga.

æ
Vi fikk høy puls og adrenalin i blodet da vi klatret sakte men sikkert oppover fjellet. Ansiktsuttrykket hos enkelte var ubetalelige.Mr Melkesyre kom også krypende inn i armene på meg.
Jeg kunne igjen sprenge grenser for meg selv.En ny seier da vi nådde toppen. Mange flotte synsinntrykk fra utsiktsposten.

jojo
Vel oppe til topps, var det ikke lange biten å gå til Trolltunga.
Køen var kilometer lang for dem som absolutt ville forevige minnet av seg selv med Trolltunga. Godt over 1,5 time stod Lene og Kay i kø for å ta et bilde av dem- som tok de unnselige 2 minutter før hele affæren var overstått. Gud hjelpe det meg.
Ellers var det et homofilt par som sa sitt ja til hverandre på tunga og et brudepar som ville vise seg frem i sin nydelige brudepar-klesdrakt.

2015-08-08 15.57.28


Så snart Lene og Kay hadde tatt bildet, trasket vi tilbake til der vi kom opp fra klatreturen. Vi kunne gjerne ta turstien ned igjen, men siden jeg har tatt den et par ganger fra før, syntes jeg det var på sin plass å klatre ned. Noe som var mye mer underholdende!
Det hadde hopet seg opp med folk- og det tok veldig laaang tid før vi var igang med nedklatringen. Det gikk veldig bra å klatre ned. Jeg tok det med ro og hadde hodet kaldt. Måtte være nøye med sikringen. Et skritt omgangen. 200 meter ned til bakken. Vi måtte ha tålmodighet. Sakte så sakte sneglet det seg nedover. Alltid påpasselig på å holde god avstand fra de andre.

Etter å puttet i seg sjokolade for energi, småsprang vi samme vei til syklene igjen. Noen tok seg et svalt bad i kulpene, men jeg syntes dusjen fristet mer.
Vel hjemme, dro vi innom Odda Grill og fikk i oss noen saftig store hamburgere. Vi var underernært på energi.Det hadde vært en lang dag med sine 12 timer opp og ned i terrenget. Ikke ofte jeg konsumere slik mat, men den gang smakte det himmelsk godt.

På kvelden spratt vi opp champagnen og feiret enda en fin dag.Himmelstigen i Odda er også blitt beseiret. Det ble sene kvelden, før vi fant sengen. Vel vitende at vi hadde god tid på å sove ut på søndagen som var hjemreisen vår.

Det er utrolig kjekt å gjøre sånne positive opplevelser i fellesskap med likesinnende mennesker. Det gjør noe med meg.
Gleder meg til nye utfordringer.

Tureventyret i Jotunheimen. (04.-14.juli-15)

yoga jippi ferie

Ferie! Endelig tid for rolige dager. Eller?? Jeg har sett frem til denne aktive uken langt om lenge nå. Dette er livsglede på høyt plan. Gode opplevelser gjennom stillhet og god atmosfære. Naturattraksjoner i storslåtte rammer.

Lørdag 4.juli:

Vi reiser på selveste Usas Nasjonaldag og Dronning Sonjas fødselsdag. Det begynner magisk med nydelig vær og lune temperaturer.Vi var en liten gruppe på fire som bestemte oss for å ta en liten bonustur til Turtagrø. Det ble en lang kjøretur med sine 8-9 timer,men vi fikk ha oss mange pitstop på veien. Helge hadde fått i stand en deilig lunch til oss hvor vi fikk inntatt i nydelige omgivelser i Kinsarvik.

Vi suste forbi flotte landskap- mange mektige fosser, stavkirker,steinkirker,fjorder og fjell.

Vi stoppet opp på Vangsnes hvor vi spiste is imens vi ventet på fergen som skulle komme og frakte oss over til Hella. På Gaupne fikk vi kjøpt inn engangsgrill og grillmat til kajakkturen.

På Turtagrø Hotell (884 m.o.h) fikk vi en deilig 3 retters middag.Med aspergers/sopp suppe til forrett,hovedrett med en saftig entrecote og kylling- og til dessert,- en sjokoladepudding.

MAt

Vi nøt middagen med en feiende flott utsikt like utenfor vinduet. Vi hadde planer om å ta en topp-tur til Fanaråken og overnatte i Norges høytbeliggende turistforeningshytte, men siden vi kunne risikere å gå til livs med snø, var det ikke noe poeng. Så vi endte altså opp på Turtagrø Hotell (som i 2001 brant ned) og hadde en overnatting der istedet.Turtagrø ligger helt nordvest i Jotunheimen ved foten av Sognefjellet rett ved Hurrungane helt inntil Sognefjellsevegen-med bussforbindelse til Lom, Otta, Sogndal og Øvre Årdal.Turtagrø og Hurrungane er kjent som fjellsportens vugge i Norge.

Søndag 5.juli:

 

2015-07-04 23.17.52

2015-07-05 07.57.42

2015-07-04 22.38.49
Nok en fremragende dag kom oss i møte. Etter en kaffeslaberas utenfor den sjarmerende Sveitservillaen fra 1889 (som var intakt etter brannen) og god frokost i hovedhuset,- dro vi ned til Skjolden hvor vi lånte hver våres kajakk. En kajakk som ikke så ut som en vanlig hav kajakk. Jeg var noe skeptisk på fartøyet i første omgang. Det var uvant å ikke sitte ned i den.
2015-07-05 11.29.25
SOTkajakk–For de som ikke føler seg komfortabel med å sette seg ned i en vanlig kajakk .
Sit on top kajakker er en variant av rekreasjonskajakker hvor man sitter åpent på toppen av kajakken.Den var faktisk meget stødig, og meget komfortabel.

Vi padlet forsiktig innover i fjorden.Turen langs sørsida av Lustrafjorden, 10 minutters kjøring fra Turtagrø hotell, kalles “Den Romantiske vegen”.

2015-07-05 11.03.31

Målet var å komme inn til Feigumfossen, men da vi hadde padlet sånn ca 1/3 av turen og fant ut at det var et godt stykke igjen til fossen, dro vi opp båtene på land i et fredsommelig og harmonisk område. Her rant og munnet en stri elv ut i fjorden. Vi fyrte opp engangsgrillen og spiste oss godt mette av grillpølsene.

mat2
Her dristet de andre på å ta et forfriskende bad. Jeg lot meg ikke friste.

bad
Da vi hadde restituert en stund på land, vendte og padlet vi hjem igjen samme vei og kjørte inn til Vassbakken Kro & Camping hvor vi innlosjere oss. Her ville vi bo til neste dag.Campingplassen ligger omtrent midt mellom Skjolden og Fortun sentrum, like over Eidsvatnet, ved Fortunselva.
vassbakken
Siden leide vi sykler. Vi fikk de samme syklene som de bruker på Rallarvegen. God gammeldags DBS….Manglet bare kurven, så hadde den glidd rett inn som konesykkel.

DSCN3262
Vi syklet på en lite trafikkert vei langs Lusterfjorden. Det var så vakkert at jeg kunne gråte. De utallige blomsterluktene rundt oss, boret seg inn i neseroten som et søtt velbehag. Fønvind i håret. Blank fjord hvor speilbildet av land og vann gikk i et.


Vi tok det i et rolig tempo. Vi hadde hele kvelden. Og solen ville ikke gå ned på lenge. Vi fant en rastebenk like ved veien. Her spratt vi opp den godt rista champagnen (som fikk korken til å fly gjennom naturen) og feiret den vellykkede dagen så langt. Vi ble så pass pussa og fjollete, at jeg var glad vi ikke skulle sykle med det første.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi fant stien opp til Feigumfossen eller Feigefossen- kjært barn har mange navn…. Det var en durabel bakke opp og jeg ble fort edru igjen. Den 218 meter høge Feigumfossen (er godt synlig fra store deler av Lustrafjorden og ett av Norges høyeste fossefall) ligger idyllisk til på sørsida av Lusterfjorden. Stien er noe steinete på slutten, men er godt merka og lett å gå. Det tar om lag 30 min å gå fra veien til utsiktspunktet som ligger 150 meter over havet. Brått når du kommer over en bakkekam står fossen rett imot deg i all sin pomp og prakt; en mektig opplevelse.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På tilbakeveien, oppdaget vi N. H. Lerums Saftfabrikk A/S. Lerum startet virksomheten sin på Sørheim i Luster, og flytta i 1919 til Sogndal. Like ved stod huset til Tiedemanns Tobakksfabrikk (etablert 1778) og Sørheim Telefon NO 1.

DSCN3275

Søndag 6.juli:

Været hadde tatt en helomvending og ga oss uværsskyer og paraplyer. Det hadde varslet at det skulle styrte ned 21 mm av det våte elementet.

Men ingen sure miner. Vi dro inn til Lom og luktet oss til det berykta bakeriet. Som jeg hadde forutsett, var det lang kø utover inngangen fra bakeriet.

Vi fikk ta del av det velsmakende produktene de bydde oss. Diskene var full bugnende med ferske bakervarer. Jeg plukket ut en ciabatta med spekeskinke, en durabel skolebolle (som dekket nesten hele asjetten),kaffe og en eplejuice.. Prisene var rådyre. Hoppet ikke akkurat i taket av glede da jeg skulle betale…165 kroner! Wow!

Det var nubbesjans på å finne en ledig sitteplass innendørs, så vi fant en bekvem plass under parasollen utendørs. Regnet kunne bare plaske. Vi nøt hvert sekund og tenkte på alt vi hadde i vente.

bakeri

Vi satt lenge og vel, før limet i baken løsnet fra stolen. Jeg har vært på jakt etter nye fjellsko. For nå er de 2-3 år gamle fjellskoene mine temmelig slitne og velbrukte. Det har seg sagt at det er uklokt å kjøpe seg sko som ikke er inngåtte- rett før en grenseløs og krevende fjelltur…Men tror du jeg bet på den advarselen? Nei.

Jeg kunne ikke gå i fra disse innbydende, lekre og smekre fjellskoene i sportsbutikken like ved bakeriet. Fjellskoene av merke Ecco har et godt rykte på seg, og innehaveren av sportsbutikken garanterte meg at dette var slike sko som ikke trengtes å gå inn. Jeg ble noe mistroisk og tvilende, for det er slik man sier når man vil at salget på sko skal få bein å gå på….

Jeg testet dem inn og ut og opp i mente. Gikk og spankulerte i den lille sportsbutikken, før jeg endelig tok avgjørelsen.

Jeg angrer ikke. Beste kjøpet på lenge!

Siden ruslet vi bort til Stavkirka i Lom. En prangende 1100-tall gml kirke som var gjennomtrukket av tjære. Røyking i området var naturligvis forbudt.

20150706_151205

Ziplinen var også fornuftig nok stengt, da det var store vannmengder på denne dagen.

Tiden gikk fort. Det var mye å se og gjøre i Lom. Vi parkerte bilen på rutebilstasjonen og tok bussen tilbake til Krossbu (hvor vi allerede hadde vært å sjekket inn og satt i fra oss tursekkene våre). Vi traff på de siste to fra turfølget vårt til Jotunheimen-Torill og Evangeline. To hyggelige jenter fra Oslo.

På Krossbu (som er privateid og ligger ved Sognefjellsveien) fikk vi servert middag av skikkelig husmannskost. En tre retters. Jeg fikk skikkelig mageknip, for det var ikke lite av mat vi fikk.

Sånn rundt ni tiden på kvelden, ramlet resten av kompaniet av turgjengen vår inn dørene på Krossbu.

PicMonkey Collage

Tirsdag 7.juli:

Etter en solid god frokost- og fått smurt nistepakka vår, -stilte vi opp til felles gruppebilde med fjellsportens banner i fronten.Videre fikk vi instrukser på å tre på klatreselene som vi skulle ha på oss over breen. Jeg som mange andre, valgte å bare ha den på oss i mens vi gikk 1.45 min i snø. Tungt og bratt var det. Jeg hadde nok med å puste. Da vi omsider kom til foten av breen, hektet vi oss fast i tauet og holdt så en-to meters avstand i mellom hverandre. Det var en tykk tåke og dårlig med sikt. Jeg vet ikke hvor lenge vi hadde labbet, men etter noen seige timer hvor det føltes som vi ikke hadde kommet oss av flekken,- hørte jeg fra dem som stod fremme i troppen at vi hadde rotet og kommet oss på avveier. Føreren hadde ikke GPS og stod rådvill og kikket i luften og ba til sine høyere makter. Vi andre ble lettere oppgitt. Her hadde vi arrangert og leid inn en (sherpar)fyr fra Nepal som skulle ha 19 års erfaring og IKKE hadde med seg GPS. (!)

Hurra!

Vi hørte samtlige en murrende og truende lyd fra breen. Breen fikk visstnok rier og ville verste i fall kalve! Jeg fikk mine betenkeligheter der jeg stod fast mellom taulengdene.

Jeg var dritt lei. .Tunge tanker tok plass i hodet mitt.Vi stod lenge og vel og stampet i snøen. På do måtte jeg også. Helge hadde luktet at noe ikke stemte før vi hektet oss inn i taulaget, og hadde slått på sin egen GPS og laget spor etter oss. Heldigvis! Han ble beordret i å komme helt frem i fortroppen og gi instrukser og lede oss videre til rett kurs. Evangeline fikk byttet plass med ham og vi kunne labbe videre. Selv jeg fikk en uro i kroppen da jeg så at Nepal- duden hadde på seg lilla fjellsko, gamasjer og jakke…Hvem er denne karen?

Istedet for å gå sommerløypen over Smørstabbreen- fikk vi også med oss Leirbreen og Bjørnebreen . Jippi! Bonuspoeng! Dagens etappe ble lengre en forutsett- meningen vi skulle gå 7 timer, men endte opp med 11 timer.

Hele fadesen ble fortrengt da solen sprakk opp på himmelen og vi fikk sikt og nydelig skue over dalen på siste etappe av turen. Alle under hettene og capsene hadde et smil om munnen. Det var oppløftende å høre Mona le sin hjertelige og boblende latter igjen. Det smittet på oss alle. Livet er fantastisk. Vi er heldige.
breen

Vi var alle støle, røde i trynet og trøtte som slips og strømper- og var veldig happy da vi fikk skue Leirvassbu (1400 moh) i tåkeheimen. For solen hadde lekt gjemsel med oss nok en gang.

leirvassbu

På hytta fikk vi nok en gang tre retters middag: Kyllingsuppe, laks og vaniljeis med jordbær.

Deler av filmen Fritt Vilt ble spilt inn på turisthytta.Jeg kjente på uhyggen da jeg gikk gjennom korridorene til soverommene i et disharmonisk og grelt lys. Jeg skvatt mang en gang da døra mellom korridorene gikk tungt igjen bak meg. Her var det mye detaljer (håndmalte motiv på hver eneste dør, sitater malt på takbjelkene).Stemningsfullt.

Fra Leirvassbu kan du ta en lang dagstur til Kyrkja. Vi hadde null energi til det formålet.

Onsdag 8.juli:

Jeg, Anita og Gro Maria fikk en dårlig start på dagen da vi forsov oss en time. Morgenstell,frokosten og pakkingen måtte gjøres i rekordfart. Vi ble betydelig oppskjørtet alle tre. Avgangen fra Leirvassbu skulle være presis klokken ti, men….

Det ventet oss en lang marsj, så alle minutter var dyrebare.

Det var lassevis med snø og det var besværlig å gå på. Vi brukte mye lengre tid enn å gå på bar bakke.

Jeg gikk der i min egen tankeboble. Ingen sa et kløyva ord. Jeg kunne elte og kna på tankene uavbrutt. Tilslutt begynte jeg å kjede meg. Tankene kom i reprise. Jeg var glad da landskapet lyste opp igjen og tåken forsvant litt og vi kunne på nytt feste blikket på noe. Vi kunne like så godt ha kalt denne heimen for Tåkeheimen enn Jotunheimen spør du meg.

Vi gikk å labbet i vel 6 timer. Dette var bare sjarmøretappen enn av hva vi kunne forvente oss de neste dagene.

Spiterstulen var en enorm kolosse av en husklynge. Privat familiedrevet hytte med lange tradisjoner. Jeg vet ikke om jeg synes det var fint eller stygt. Upersonlig kanskje? Jeg liker når det er lite og intimt.

spiterstulen
Dette var mer eller mindre et høyfjellshotell ved foten av Norges tak. Her fikk vi mørne opp stive muskler og ledd i det svale svømmebassenget og etterfulgt av en klam badstue.

Vi kunne virkelig hygge oss med en tre retters middag denne dagen også. Joda, vi kommer til å trille i fjellskråningene etterhvert. Her står det ikke på fattigmannskost.

Denne gangen fikk vi loff med røkt laks til forrett, oksestek med fløtegratinerte poteter, grønnsaker og hjemmelaget tyttebærsyltetøy til hovedrett. Til dessert fikk vi en varm jordbær/rabarbra kompott som ikke falt i min smak.

Rød/hvitvin til drikke.

Torsdag 9.juli:

Jeg hadde sovet dårlig denne natten, men ble oppveiet med den nytelsesfulle frokosten som Spiterstulen bydde oss.Idag trengte vi bare å ha med oss dagstursekk på ryggen, siden vi skulle ha to overnattinger på Spiterstulen.

Vi startet å gå kl 9- en lang etappe mot Galhøpiggen 2 469 m.o.h- Norges høyeste fjell.

Meeen som en nedverdigelse,kom vi aldri så langt, dessverre. Pga mye tåke (surprise!!) og at turlederen ikke hadde plottet inn Gps spor- fant han best i at vi returnerte. Han ville ikke risikere at hele gjengen gikk på hode utenfor fjellet. Lurt! Espen tok ansvar og fikk oss sprut levende ned igjen.

Vi manglet vel 250 høydemetre. Joda, fjellet står støtt og stødig det- vi får bare finne en annen vakker anledning til å bestige det.

Det ergerlige var at vi støtet på et par dansker som sa at de hadde vært på toppen. De hadde hatt null sikt, men det var vindstille.

Tankene om at jeg var så nær målet, men likevel så fjernt- klynget seg fast som mose på en bergvegg.Jeg klarte ikke å rive tankene bort.

Vi brukte alt i alt 7 timer tur/retur. Som trøst, var det mye moro å kunne ake på baken ned fjellskråningen.

Galhøpiggen

Fredag 10.juli:

Idag fikk vi først en strabasiøs motbakke. Jeg kjente at det brant godt bak leggene og trodde at hele senene bak leggene ville ryke. Jeg fant fort ut at jeg måtte avlaste sekken for tyngde. Et par kg mindre gjorde susen og smertene avtok.

Gro Maria blødde neseblod da hun hadde sniffet i seg nesespray på natten.

Vi var alle redd hun måtte avbryte turen opp til Glittertind (2. høyeste fjell i Norge)
Heldigvis stoppet det å blø etterhvert.

Kjerstin, Johan og Evangeline tok taxi til Glitterheim hytta, for de hadde ikke formen eller andre årsaker ikke muligheten til å gå opp.

Vi andre gikk i moderat tempo oppover i motsatt retning for Galhøpiggen.Vi fulgte den merkede ruta nordvestover. Solen var leken idag også og lekte gjemsel med oss. Vi grunnet alle på om vi kunne få sikt oppe på toppen, men turlederne var i rådvill skap. Jeg hadde også mine tvil. Det ville ta mye lengre tid å komme ned til hytta om vi tok avstikkeren til toppen. Vi trodde også det ville bli mer vind desto mer høydemeter man klatret opp.

Så kom lederne frem til at de ville splitte gruppa- og for dem som absolutt ville opp på Glittertind(2 465 m.o.h) med Espen kunne det, og resterende 7 kunne bli med Anne gjennom dalen inn til hytta.

Først da ble jeg usikker. Jeg ønsket så sterkt å ha fått med meg denne toppen, siden det var skivebom på Galhøpiggen, men….

Jeg valgte da heller å ta dalen og komme helskinnet frem til hytta. Vi hadde det fint vi. Lunt og godt med varme temperaturer. Jeg kunne brette opp buksa til shorts og gamasjene fant fort veien i sekken.

dalen

Mogop som du ser på bilde nederst til høyre, er en plante i soleiefamilien som vi så mye av i dette området. Oppland sitt fylkesvåpen har faktisk bilde av en mogop med to blomster på.

Plutselig ble tåken som blåst bort og himmelen var klar og blå. Jeg hadde fått et valg og jeg kunne tatt sjansen på å komme opp, men det var for sent å angre seg. «Toget» med Gro Maria,Anita og Espen i teten hadde allerede gått.

Vel fremme til Glitterheim, fant vi fort hytteveggen og nøt en etterlengtet kald Raudøl. Vi fikk snart selskap fra et par damer fra Stryn som bydde oss en liten tår med akevitt. Jeg kjente jeg ble bra brisen etterhvert. Det ble riktig så hyggelig.

En time senere fikk vi middag. Det smakte nok en gang godt. En slags gryterett og faktisk en riskrem til dessert. Den var mega god. Husker ikke hva vi fikk til forrett, men en slags suppe…

Kvelden gikk fort og etter middag hadde vi bare et par timer til sosiale aktiviteter før vi fant sengen.

Lørdag 11.juli:

Jeg la meg med stigende rus fredag, dernest fikk jeg en dum start på dagen med skallebank.
Etter en nydelig frokost med lokal og kortreist mat, labbet vi igjen avgårde til nye utsikter og mål. Dagen opprant med solskinn og varme temperaturer. Det var en befrielse å ha på shortsen. Ruten fra Glitterheim til Memurubu var alletiders. Frodig natur, elveklukk og beitende reinsdyr var en del av innslagene.

mm

PicMonkey CollageDSCN3295

Utsikten ned til Memurubu og Gjendevatnet:

PicMonkey Collage
Vi hadde røffe bakker opp og bakker ned. Bakken ned til Memurubu var beintøff og jeg kjente det litt i knær og føtter. Jeg var sjeleglad på at jeg har anskaffet meg knebeskyttere som avlaster dem mye.

Vi brukte ca 8 timer ned til hytta. Vi rakk ikke ta en dusj engang, før 2.bordsettning var klar for oss. Så satt vi der alle rundt bordet, illeluktende som stinkende stinkdyr. Jeg følte et stort ubehag. Vi så alle lurvete og medtatte ut. Humøret mitt var også ikke på topp kjente jeg. Det hadde vært greit å bare tusle og gjemme seg bort i en avkrok hvor jeg kunne ha litt alenetid med meg selv.

Jeg spiste i stillhet, mens jeg lyttet til samtalen rundt bordet. Det var en nokså amper stemning, da mange var missfornøyde med bordsettningen. Vi fikk ikke drikkevarene vi hadde bestillt, blomkålsuppa var kald, det tok altfor lang tid før neste rett kom osv osv…

Jeg syntes ikke det gjorde en så stor rolle alt i betraktning.

Vi fikk to sovesaler. En med 13 senger hvor jeg blant annet skulle bo. Jeg valgte ut en seng som lå på bakkenivå. Kunne ikke falle meg inn å ha den øverste køyen. Tenk om jeg måtte på do midt på natten??

DSCN3301

Det ble totalt kaos da alle inkvarterte seg og skulle ompakke sekkene sine. Vi skulle pakke det vi ikke trengte å bære med oss.Vi skulle sende det aktuelle i sekker som båten skulle frakte over Gjendevatnet til Gjendesheim. Vi fikk en betydelig lettere sekk opp over den durable bakken til Memurubu. For den kunne sikkert være nokså beinhard til og med uten sekk.

Søndag 12.juli:

Her er det militær regime. Stå opp klokken 07:00, morgenstell, ompakke (for ørtende gang) det man ville sende over med båten, frokost, levere sekkene for deretter gå videre. Gå oppover og stadig oppover Memurubakken. Jeg trodde jeg skulle få åndenød. Det var nærmest pipekonsert i lungene mine. Det gikk i et radig tempo.Tunga ut av kjeften.Tåken og regnet lå som et lokk på himmelen.

På denne dagen var det temmelig vått. Det regnet kattunger da vi fant en plass å spise opp nistematen. Det lettet noe da vi klatret opp på ryggen av Besseggen (1638 moh) og vi fikk en noenlunde sikt.

Det var gøy å buldre over ryggen. Undertegnende kjente ingen frykt for høyden og koste seg ordentlig med skue over Gjendevatnet og fjellene som rammet det rundt seg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt yogaøvelser ble også tilegnet i Guds frie natur….

yoga på beggeggen
Vi fant den største varden (Veslefjellet på 1743 m.o.h) og fikk tatt et gruppebilde på det.
Alt i alt brukte vi 6,5 time på dagens etappe og det var inkludert pauser.
På Gjendesheim kom bussen kl 16. Vi fikk skiftet og kjøpt noe godis før den ankom.

ølølp

Bussen slapp oss 4 av på Loen hvor vi hadde bilen vår stående. Mens de andre dro videre til Krossbu igjen, kjørte vi over Stryn fjellene og stoppet litt i Stryn sentrum hvor vi svippet innom Moods of Norway…

20150712_194925

….deretter kjørte vi inn til Innvik og fjordhotellet som vi skulle ligge på. Vi koste oss med god vin på balkongen og så på det stille vannet og solnedgangen. Senere fant vi på å rusle en liten tur til cafeen i Innvik sentrum for å ta et par pils. Det var deilig å kunne få ligge i hotellsenger. Det var som en spa opplevelse og vi sov tungt og godt.

utsikten

Mandag 13.juli:

Vi tok for oss frokosten i stille omgivelser, etter at en buss med bråkete turister hadde nettopp berøvet en god del av frokosten.

Etter frokosten kjørte vi inn til Loen sentrum og Loen Activ hvor vi fikk leie klatresko og annet utstyr til Via Farrataen. Vi startet ca kl 10 på en god og hard oppstigning av en bakke,-en grusvei ca 170 høydemetre ( Jeg kjente det godt i leggmusklaturen, da de allerede hadde fått blitt herjet med ei uke i fjellet), før en sti gikk videre oppover mot innsteget til Via Ferrataen – en treplatting på 440 moh. Her kunne vi endelig begynne å klatre.

-Via Farrataen i Loen i Stryn, ble åpnet kommersielt sommeren for tre år siden.Turen tar fra fem til sju timer og gir en luftig, men gir likevel trygg og opplevelsesrik tur i fjellveggen, uten at du trenger kunnskap om tau og kiler. Forutsatt at det er god sikt,ventes deg et fenomenalt utsyn mot Lodalen, Oldedalen, rett ned i Loen, Skåla og fjellheimen mot Jostedalsbreen.
En jernstige med faste trinn, ståkabler og jernbolter i fjellveggen gjør det mulig for folk flest uten klatreerfaring å ta seg opp en nesten loddrett fjellvegg. Gjerne i sammenheng av en hengebro, løpestrenger og andre elementer.»

Vi var ikke så heldig med været denne dagen. Tunge og gråe skyer med innhold av store mengder med regn som rant ned i strie strømmer over oss, imens vi karet oss oppover den sleipe og glatte fjellveggen.

loen

Til alt hell, hadde vi et par antisklibare klatresko på beina av merke La Sportiva som ga oss et godt feste i veggen. Turen startet altså helt i bunn,- nede ved fjorden og til topps på et fjell på 1000 høydemeter. I tillegg ble klatreturen krydret med å gå over den vinglete Gjølmunnebrua, en 120 meter lang hengebru. …
loen2

Og bonusen var også å gå i et luftig spenn over ei ca like lang line (som de hadde satt opp ei uke før vi ankom) hvor vi hadde utsikt ned i juvet og døden.Stupet er mer enn høyt nok til å ende som mos på bunnen. Her var det mange som kjente på høydeskrekken….

line
Ved hjelp av et par erfarne klatrere og guider fordelt på to lag, ble vi veiledet og loset trygt opp til topps. Hoven med sine 1010 høydemetre fikk vi en flott utsikt nedover. Her er stedet hvor basehopperne har sitt utgangspunkt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Videre gikk vi nedover uten klatreutstyr i sørpe til bilveien og til den ventede bussen som skulle frakte oss tilbake til Loen Active igjen. Vel nede, fikk vi utdelt diplom for en fenomenal innsats.

2015-07-13 22.56.12

I sammenligning med den forrige klatreturen i Tyssa, syntes jeg den var bare blåbær i forhold til denne ruten. Via ferrataen er blitt min nye yngling av action aktiviteter. Dette gjorde mer en mersmak. Og vil gjerne teste ut nye ruter i nærmeste klatrefremtid..

Det var meningen vi skulle dra hjem til Stavanger idag, men det ble sent da vi kom tilbake fra klatreturen. Så etter en snikdusj på Næssa camping og en hjortekake middag på Go beden i Innvik, fant vi en idyllisk camping i Sogndal…..

hytte i Sogndal

Det var deilig å lande igjen etter en aktiv og spennende uke. Vi nøt kvelden med godt selskap og god mat og drikke.

Tirsdag 14.juli:

Vi sov lenge frempå, nøt en god frokost, pakket og vasket ut av hytta, før vi dro sørover.
Det var tid for hjemreise. Mange inntrykk, nye bekjentskaper og opplevelser å huske på i ettertid. Vi hadde noen pitstopper på veien. Innom Stålheim og nøt utsikten ned Stålheimskleiva,- spiste muffins og drakk kaffe, kjøpte deilige og søte moreller fra indrefileten av Kinsarvik og tilslutt spiste vi middag på Åkrafjordtunet.
JA!! Jeg har storkost meg hvert sekund.
Tusen takk!

Superb sykkeltur.

Igår (tirsdag), fikk jeg luftet karbonhingsten på en formidabel fin og varm vårtur sammen med gode venner. Det ble så og si som en blåtur for meg, da jeg ikke ante hvor ferden og traseen skulle finne sted.Jeg antok at den aktuelle turen ville bli heftig og gi meg høy puls underveis.Især når det var Kirsten som hadde ledertrøya!

Fra første spinnestund, gikk det i høy galopp. Jeg hadde noe problemer å følge i hjulsporene til de andre- der vi suste i sikksakk forbi folk og fe.Hadde nubbesjanse på å nyte naturen rundt meg.

Etter en liten stund fikk jeg gampen opp og pisket karbonhingsten så godt som den tålet.Jeg var redd den ville protestere og punktere sine hjulhover og vrenge med sine kjettinglepper.Det bare måtte briste eller bære.

I godt driv rundet vi litt av både Store Stokkavatnet og Hålandsvatnet- inntil vi skar av og kom oss opp på Kvernevikturen. Dette er visstnok blitt merket fra STF som en av sine 52 hverdagsturer.

I god puls, syklet vi gjennom lyngheier,berg og bakker, attraksjoner og historiske monumenter. Blant annet suste vi forbi monumentet ‘Brutt lenke’ av Alexander Kielland. Det er et minne for alle dem som omkom i kantringsulykken på platformen A. Kielland i 1980. Bærebjelkene ble brutalt revet bort under en fæl storm som rusket på denne tragiske dagen.

brutt lenke

Videre fant vi lune og sjarmerende badeplasser i Københavnbukta.

DSCN0771DSCN0769

Vi steg av karbonhingstene og slo oss ned ved en sandtstrand og konsumerte våres medbrakte niste, før vi syklet videre under Hafsfjordbrua og trillet tett opp til koselige hus, hytter og båtnaust.Lukten av tjære fra båtene inhalerte vi inn, mens vi traver videre mot nye inntrykk og sykkelstier: Madla Sandnes, Madlamark,Revheim, Store og Lille Stokkavatnet igjen- inntil vi avsluttet turen mot endestopp Tasta.

øø

 

Natur

 

En glitrende flott sykkeltur rundt Garborgriket.

Etter å ha feiret 17.mai og Gran Prix,-

bestemte jeg meg får å arrangere en sykkeltur på 1.pinsedag med den spreke turgjengen

Turen gikk rundt Garborg riket.

 Vi møttes på tog stasjonen i Stavanger.Siden ble det strømbrudd mellom Klepp og Bryne- så vi måtte hoppe av toget. Syklet fra Klepp via Frøylandsvatnet til Bryne sentrum hvor vi startet etappen.

 Vi var en god gjeng- jeg kunne telle 6 menn og 5 damer.Godt å komme seg ut på sykkeltur i det flotte været  som vi fikk denne pinsehelgen. Temperaturen var hot hot hot,-  28 grader i skyggen!

Noen fikk tekniske problemer med sykkelen- men vi hadde heldigvis med en hendig og kyndig mann som hadde peiling og fikk fikset problemet tilslutt. Andre punkterte og fikk et løst bukkestyre,-men alt i alt ble det en fin fin tur rundt Jæren:

 For mange hadde ikke mange milene bak seg på sykkel-og fikk kjenne godt til bakkene og sykkel traseen generelt. Vi syklet for det meste på asfalt dekke- for vi var ikke helt sikre på hvor Garborg ritt traseen gikk for seg-Vi hadde med et kart, men likevel kunne vi ikke si med sikkerhet hvor alle snarveiene og omveiene lå for seg i løypen…

 Hvor er vi nå? Hvor skal vi?

Jada, jeg var jo med på Garborg rittet for 3 år siden, men da hadde jeg tidsnok med å trø jernet flatt og bare følge med på veien og derfor IKKE omgivelsene rundt…

Men jeg kunne minnes og kjenne igjen den horrible bakken i Knudaheio på Undheim!  Den var seig og bratt !!! Her bestemte jeg at vi kunne ta vår første spisepause.

Vi parkerte syklene og labbet opp med sykkel sko og det hele på fjellknausen, hvor ei statue av selveste Arne Garborg himself stod og fulgte med oss med det stramme steinblikket sitt.

7b1e2-cimg5616

 Jeg kunne ikke finne noe smil i steinansiktet hans, så jeg vet ikke riktig om vi kunne føle oss helt velkommen i hans rike…..

 Men flott utsyn fikk vi der oppe på knausen hvor vi kunne beskue høg Jæren i all sin prakt.Den medbrakte nistepakken smakte helt himmelsk her oppe i disse høyder. Alt gikk i mathullet.. Jeg hadde forsåvidt bomma litt med mengden, men jeg hadde fremdeles noe nødproviant som 2 sørgelig smelta sjokoladebarer og inntørka mango fra Nøttefabrikken…Drikke hadde jeg rikelig av,- da jeg hadde med meg 3 flasker med vann. Som et godt supplement, kjøpte jeg også  et par halv liter cola på 7 eleven på Bryne. ( 2* 0,5 l cola for 40,-  🙂 De ga meg kicket da bakkene kom min vei.

 Mette og fornøyde med fulladet energi,kunne vi begi oss mot nye distanser.Sykkelcomputeren min røpet at vi hadde syklet halvveis-jeg kunne trøste de andre med at vi hadde bare ca 33 km igjen.

 Solen brant godt på himmelvelvet og solkremen ble delt i mellom oss og smurt tykt på  -mens vi hadde enda en liten teknisk stopp.

Noe knall og fall ble det også tid til, -vedkommende glemte å løse seg ut av sykkelpedalen.Så kjedelig! Det er derfor jeg har sluttet med å bruke sykkel sko! Kun  innendørs under spinning timene.

 Jaja. Så med det.

 Videre ble det tomt for drikke for noen- men fant heldigvis drikkevann ved Langavatn. Da vi kom til Ålgård, var mange enige om å ta seg en skikkelig middag. Vi fant oss et langbord og nøt mat og drikke i hyggelig selskap på Værtshuset.

 Siden syklet vi langs den nedlagte Ålgårdsbanen. På 12,2 km. og bonn pinne,- syklet vi på den smaleste sti ever!

Jeg syntes det var utrolig spennende-hjertet i halsen- var redd jeg skulle snerte bort i tog sporene og ellers komme ut av styring og falle ned i skråningen.Det gikk heldigvis bra!

82e56-cimg5631

Etter å syklet gjennom Figgjo – så var det ikke mange km igjen til vi kom til Frøylandsvatnet igjen og tilslutt i mål.

☆★☆

 Mange såre rumper, men alt i alt var de fleste enige om at vi hadde hatt en kjempefin sykkelopplevelse!

 🙂

Tur med karbonhingsten.

Karbonhingsten har fått stått og hvilt seg i stall-garasjen over hele den lange vinteren.Og den var yr av glede da jeg trillet den ut.Og enda gladere da den fikk påfylling av luft i sine kraftige hjul-hover. Solen stod skinnende og varm på himmellegemet.Våren er i anmarsj, ingen tvil om det.Men temperaturen er mer beskjeden med sine 6-7 små røde grader.Null nedbør.Svak vind, 2 m/s fra sør-sørvest.

Vi startet i lett sykkeltrav fra meg til mer landelige omgivelser.Vi styrte langt unna små vann og store vann,- stort sett gikk ferden på tørre asfalterte stier der vi kunne unngå andre travle turgåere og forstyrrende løpere som kunne skremme opp både meg og karbonhingsten.Vi kom oss over Hafrsfjord bro, og fikk ei laang slette…

.Her satte vi opp farten og tilbakela mil etter mil.Tanangerveien er ganske lang ja. Jeg begynte å bli sulten.Glemte å ta med et energilager.Drakk unødig lite vann, får å ikke bli mer sugen på mat.Karbonhingsten fusket litt i girene, ellers bare fryd og gammen. Da vi kom til endes av denne Tangervn, måtte vi ta en omvei til Sola sentrum, da det var veiarbeid på flyplassveien.Vi fulgte altså Sentrumsveien i Sola til vi kom til Nesbuvn-For så å ta av til Grannessletta til Madlavn ,forbi ^^Sverd i stein, Madlaveien ja, ganske lang den veien også..

 

Såå,mer graving med vanskelige og trange traseer, til vi kom oss opp til Tjensvollkrysset rundt den flotte 119 millioner kroners sykkelkarusellen, inn på ytre ringvei vest- ned Nedre Stokkavn og opp den seige og heseblesende tunge Byhaugen. Her fikk karbonhingsten og jeg klemme ut det siste av krefter vi hadde igjen.Så bare ei liten flat slette igjen til vi endelig var hjemme igjen.

Turen tok oss 2 timer.

Jeg hadde en gjenomsnittspuls på 128

og en max puls på 171.

Jeg klarte å svi av 839 kalorier

og derfor 87 gram seiglivet fett.

 ***

Hingsten hadde en gjenomsnitts fart på 16.62km/t

og en max fart på 47.21 km/t

og tilbakela 34,99 km.

 

Grise fornøyd! 🙂