Norge rundt på 7 dager.

 

Eventyret som mange hadde ventet på hadde endelig ankommet. Et velskapt eventyr som 13 jenter og gutter kunne ta del i. Eventyret bydde på latter, utfordringer, nervøse spasmer i kroppen, glede, mestring og et sammenknyttet vennskap…..


Lørdag 23/7-2016. Store forventninger

Jeg sammen med Mona og Helge dro opp i en bil på lørdagen, mens Anita og Gro Maria ville tyvstarte med å dra opp dagen før og overnatte i ei hytta på Geilo.. Resten av godgjengen traff vi ved fergeleiet på Mortavika. Fergen gikk kl 09.

Vi hadde først et pitstop på Etne og fikk kjøpt noen praktiske ting til å ha med på turen, før vi så dro videre mot Kinsarvik. Her fikk vi pånytt sjansen til å strekke litt på bein og armer og tømme blæren. Ellers fikk vi et mislykket forsøk på å finne Vøringsfossen, men Gps var ikke i godlynne i dag skulle det vise seg da og etterhvert. Etter å ha mistet en halvtime på avledningen, kjørte vi strakede vei over Hardangervidda og mot Geilo får å møte Kristian som hadde kommet med tog fra Voss hvor han hadde satt sin bil.

Midt i hjertet av Geilo sentrum, i et sjarmerende rødt hus lå restauranten Hallingstuene.Her bydde de på Halling kost av ypperste kvalitet. Tradisjonell mat og stort sett vilt.Jeg fikk smake på deres smakfulle viltkjøttkaker.Restauranten er innredet som 3 gamle Hallingstuer med peisvarme og rosemalte vegger, og har vert i drift i 25 år. Mens vi spiste, kunne vi la øynene hvile på gamle redskaper som hang oppstilt på veggene. Denne saken var visstnok en «kam» som de brukte til å børste hamptau med…

20160723_164850
På vår videre ferd fikk jeg muligheten til å være i førersetet for å avlaste Helge litt. Da vi hadde kjørt en stund mot neste mål som var å finne Telenorhytta Bjørkly ( like ved bygda Bjorli er et lite turiststed i Lesja kommune i Oppland fylke, ikke langt fra fylkesgrensen mot Møre og Romsdal), kom vi plutselig på at det var muligens lurt å plotte inn Gps kordinatene…

Så slo Gps seg helt vrang og drev gjøn med oss igjen. Vi fikk en laang omvei over Golsfjellet mellom skogsveier og humpete allfarveier -luguber grusveier midt inne i gokk.Det var som om innvollene ville løsne og bytte plass. Og videre mellom sauer og irriterende bobilturister.

Vi 3 var samtlige glad og lettet da vi omsider endelig fant hytta.

Hytta lå bortgjemt blant uflidd gress,trær og busker. Myggen og knotten florerte til stor irritasjon når en ønsket å nyte kvelden ute i det fri.

Like ved hytta fant vi et skitrekk som blir populært brukt i vintersesongen. For langrenn har stedet Bjorli et løypenett på 81 kilometer med preparete løyper.

Resten av kvelden slappet vi av med gode drøs og noe godt i glasset, før vi omsider fant ro og la oss til å sove.

Det var trangt om herligheten, men ved hjelp av ekstra madrasser, fikk alle hver sin sengeplass.

Søndag 24/7-2016.

Klatremus og vennene hennes

Jeg våknet med en smertefull skallebank. Det hadde vært varmt og dårlig med oksygen på soverommet. Myggen hadde forsynt seg med blodet mitt og urinblæren min var temmelig fullbooket.

Marie var tidlig oppe i gryningen og rørte i grytene i kjøkkenkroken. Duften av en deilig havregrøt pirret meg i nesen mens jeg gikk forbi det smale tekjøkkenet i hytta.

Etter å ha fortært et par brødblingser og pakket noen nødvendige saker i en dagstursekk, kjørte vi i samlet tropp mot Beitostølen.

Vi fant sporenstraks stedet hvor vi skulle klatre via farrata. Den kyndige guiden Linn Jenny ga oss både instrukser og klatreutstyret som vi skulle ha på oss under klatreturen og guidet oss tryggt opp.

Mange av oss hadde aldri erfart slike sysler og noen kjente godt til spenningen.

Vi fikk en god motbakke til bens, før vi kunne feste oss fast i stålwiren i fjellet. Utsikten var mektig og berusende flott. Været var eksemplarisk god.Sikten var upåklagelig. Nydelig utsikt nord-vestover mot Jotunheimen, østover mot Raslet, Kalvåhøgde og sør-østover mot Heimdalen og Øystre Slidre.Solen strålte om kapp med smilene våre. .

Jeg kunne se at bortimot samtlige storkoste seg i fjellveggen.

Det var til og med utstyrt med komfortsoner eller rasteplasser på veien opp. Her fikk vi glede oss av utsikten, ta bilder og spise litt sjokolade.

Klatreturen gikk beklageligvis så altfor fort over på 2-3 timer. Som hokus pokus var vi over kanten. Vi var til topps på svimlende 1475 meter over havet på Synshorn.

PicMonkey Collage

Dernest gikk vi nedover fjellskrenten på en annen side av Synshorn og tilbake til start. Vi passerte nydelige og innbydende badekulper. Det var så varmt i været at et bad hadde vært på sin plass i denne stund.

Da vi hadde kommet ned til bilene, fant 6 av oss på å ta en topptur til Bitihorn(1609 m.o.h) som er 134 meter høyere enn Synshorn. Resten av følget kjørte fra Grønholen fjellgard/Bygdinstøga tilbake til Geilo for å spise middag.

Siden kom de andre etter en vellykket og kjapp topptur. Vi kjørte deretter tilbake til telenorhytta Bjørkly..

Mandag 25/07.2016 Dagen for den store skjelven

Ny aktivitet stod for tur denne mandagen. Vi tok farvel med hytta og kjørte mot Sjoa. Nå var det min tur til å komme meg ut av komfortsonen. Fra det trygge og forutsigbare. Egentlig er det ironisk, tanke på at det var jeg som hadde foreslått å rafte. Det er jo noe som heter » Face your fears and live your dreams». Akkurat! Det gjorde jeg nemlig…

I mens hun snakkesalige guiden fra Canada (?) brettet ut om hvordan,hva og hvilket alt skulle foregå på en slike sceanse for rafting,- fikk jeg nesten spasmer. Jeg kjente kvalmen komme frem fra et mørkt sted inne i meg. Hva er det jeg skal til å gjøre? Skal jeg virkelig sette meg ut i slike forhold? Tenk om jeg ramler ut fra flåten? Tenk om jeg også da treffer en stein som kolliderer meg på kroppen? Jeg ristet fortvilet på hodet. Nei og nei. Jeg vil ikke utsette meg for dette. Jeg er redd jeg vil drukne. Jeg vil ikke dø. Ikke nå.

Alle så engstelsen i øynene mine og ga meg beroligende ord at dette ville gå så bra så.

Ikke før jeg hadde gitt et dobbeltsukk, ble jeg revet ned til den brusende og villfarne elven.

Resterende gruppe appluderte og skrålte og laget et vilt leven. Dette blir så GØY, sa John- med gnistrende flammer i øynene. Yeah right, sa jeg med tårer i øynene.

Jeg holdt padleårene så hardt at hendene mine hvitnet.

«Padle forward», roper gorillaen Tussi av en guide vi fikk på våres flåte. En musklelbunt fra Zimbabwe. Jeg satt i midten og nistirret vekslevis på ryggen og padleåren til Tom. Vi måtte padle i takt skulle vi få fremdrift. Hei og hå! Vannsprøyten slo over meg og jeg klarte tidsnok å snu meg vekk.

Før jeg visste ordet av det,- måtte vi dukke ned i flåten. Vannet strømmet inn og vi fikk vannet brusende opp til brystet. Shit pomfritt! Nå synker vi!

Jeg var glad jeg hadde på meg våtdrakt, for vannet var kjølig.

Omsider padlet vi bort fra boblebadet.

Vi nådde snart bort til den andre flåten med resterende 6 deltakere. Samtlige hadde ramlet ut av flåten! Nei og nei!

» Power Padle forward,- gjentok gorillaen Tussi med et høyt rungende brøl.

Ok, nå blir det redningsaksjon, tenkte jeg.

Jeg som såvidt kan redde meg selv, hvordan skal dette foregå mon tro?

Han sa «power». Så vi padlet så fort og hardt vi maktet.

Så hørte jeg latter og skrål fra de havarerte deltakerne, mens de svømte rundt omkring flåten.

Hva skjer? Jeg hadde vært livredd! Hva er så morsomt?

Vel, det viste seg slik at dette var bare en lek.

Raftingen ble unnagjort på et par timer. Jeg hadde overlevet. Jeg var lettet og glad.

Så kom spørsmålet jeg hadde ventet på: Ga det mersmak- vil du gjøre dette igjen??
Ingen kommentarPicMonkey Collage2.


Etter raftingen dro vi mot Hjertkinn og Hjertkinnhus togstasjon. Her skulle vi få riktig så god tid. Vi ventet på Narin- datteren til Marie skulle dukke opp med toget.

Siden dro vi alle med skyttelbuss der i fra til Snøheim.Her i området pågår det ryddingen i skytefeltet.
Det betyr at ingen, verken med kjøretøy, sykkel eller til fots, kan passere gjennom skytefeltet uten tillatelse. Veien inn til hytta er stengt for biler.Veien til Snøheim og Snøhetta går rett gjennom et viktig beiteområde til villreinen på Dovrefjell. Hvis reinen blir forstyrret for mye, vil de til sist slutte å bruke beiteområdet helt. Da vil dyrene
vokse mindre, de vil få færre kalver, og færre dyr vil overleve den beintøffe vinteren i fjellet. For å forstyrre reinen minst mulig har de derfor satt opp busser til og
fra Snøheim fem ganger om dagen.

Vi så en moskus på 500 meter lang og betryggende avstand gjennom vinduet på bussen imens vi rullet gjennom månelandskap til den betjente turistforeningshytta på Dovrefjellet.

Etter en halv time busstur, var vi vel fremme. Vi strømmet mot hytta og inn i varmen. Innlosjerte oss med et stort felles soverom, før vi satte oss til bords og ventet på en 3 retters middag som vertskapet skulle overbringe oss.

Forretten var en motbydelig og usmakelig blomkålsuppe uten blomkål.

Hovedretten var en tradisjonell sosekjøttrett med grønnsaker. Her fant blomkålene sin rette plass som tilbehør.

Desserten var en «oppgulpet» sviskekompott.

Var ikke heldig med den 3 rettersen altså.

Resten av denne aftenen tilbringte vi inne i peisestuen med drøs og rødvin i glasset.

Tirsdag 26/7-2016 Topptur til kongen av Dovre.

Jeg våknet av høylytte romsteringer i rommet. Noen var visstnok tissetrengte og måtte ut på et do besøk. Jeg gløttet ut av vindusposten og så med min ergrelse at solen hadde gjemmeleken bak et tykt og grått lag med tåke. Fare for regn? Mon det.

Jeg pakket meg inn med både ullstilongs og regnbukse, ulltrøye og regnjakke.

Regnet uteble og varmen var på. Neida,jeg kunne ikke si jeg frøys akkurat.Jeg skrelte fort av meg regnjakken.

Vi startet å gå på en flat og finere sti, før høydemetrene skulle dominere.

Så ble den fine stien byttet ut til en ur av stein. Hulter til bulter av en steinrøys. Steinene var glatte og sleipe av mose. Jeg kjente jeg måtte konsentrere meg for å ikke skli og falle.

Slik gikk vi. Mange høydemeter opp og tåke. For en utsikt vi kommer til å få. Hurra!

Men så med et trylleslag lot vinden blåse bort noe av tåken og vi fikk se mer av landskapet under oss. Vi så Isfjorden så blå og vakker. Vi så fjell. Vi så mer stein og vi så hverandre.

Vi knipset på bilder helt panisk rundt oss og av oss- fanget opp denne åpenbaringen av en stund.

PicMonkey Collage77

Etterhvert kjente jeg som om noe eller noen hadde en fot på brystet mitt. Jeg kjente at det var vanskeligere å puste. Er jeg i så dårlig form? Drakk jeg for mange enheter med rødvin kvelden før?

Neida. Det skulle vise seg at høyden hadde gjort sin innvirkning på meg. Det var en adskillig tynnere luft.

Etter en liten pitstop hvor vi fikk inntatt noe tørt og vått i magen, var det ikke mange høydemetrene til vi var på toppen- Snøhetta (2286 m.o.h) på Dovrefjell.

En solid og lang skorsteinpipe kunne jeg skimte mellom tåkehavet. Vi knipset på bilder i alle vinkler og varianter, før vi tuslet ned igjen.

Elite laget av gruppen vår løp først, mens de gjenværende 4- på mosjonistlaget og resterende gruppe sneglet seg nedover steinuret og fulgte slavisk stavene som skulle være til god hjelp under tåken.

Vet ikke hvor lenge vi hadde gått, da Mona lurte fælt og var litt engstlig på hvor hytten vi hadde passert opp hadde tatt ferden. Jeg så meg tilbake og fant et skilt hvor det stod «Reinheim» med en pil i den retningen stedet skulle befinne seg.Kunne ikke minnes å ha sett dette opplysningsskiltet på vei opp til Snøhetta. Hvor er vi?

Helge klødde seg på haken og plukket frem Gps sin. Den var avslått skulle det vise seg. Så flott, tenkte jeg med en bevrende fortvilelse i øynene. Bare det som skulle mangle. En redningsaksjon….

Tom pekte nedover skråningen. Ser dere elven der nede? Det var den vi krysset på vei opp. Ja! Så riktig. Vi snudde på hælen og pløyde oss nedover skråningen og peilet inn elven frem i mot. Etter en halv times villedning, fant vi altså tilbake til stien og kom oss berget frem til Snøheim.Totalt hadde vi gått i 6 timer og 40 min.

PicMonkey Collage3

Vi var dryppende våte til skinnet. En varm dusj var på sin plass.

Etter en snau time stod skyttelbussen klar til siste avgang fra Snøheim og tilbake til Hjertkinnhus.

Vi fant tilbake til bilene og kjørte deretter til Dombås hvor vi fikk en deilig Italiensk aften på Napoli restauranten.

Så kjørte vi bånngass til neste overnattingsplass og til den idylliske og bonderomantiske telenorhytta på Bjorli.

Vi fyrte opp i utepeisen. Det ble mer rødt i glasset sammen med allsang og gitarklimbring mens vi nøt siste solstråler og stemningsfulle naturbilder på himmelen.

 

Onsdag 27/7-2016
En fantastisk naturopplevelse med luftige partier


Vi dro tidlig avgårde idag for å måtte nå en buss fra Åndalsnes. Vi snurret oss rundt og fikk ryddet litt i hytta, spist frokost og pakket sekkene på rekord tid.
Skyttelbussen gikk altså fra Åndalsnes jernbanestasjon til parkeringsplassen ved Venjesdalssetra, der hvor rundturen til Romsdalseggen startet.


Vi valgte å ta Romsdalseggen normalrute og er mer krevende enn Romsdalseggen familie om Høgnosa, og tar 7 timer etter vanlig DNT-standard.
De første mange og hundre av høydemetrene spiste vi opp temmelig kjappt der vi svettet og pustet i en lang lang rekke.
Men den lange rekken ble etterhvert spaltet og splittet opp. De sprekeste valgte å ta en avstikker til Blånebba. Det ga dem ca 2 timer ekstra lang fottur.

Mye stein-det er helt sikkert!

Uren, Luren, Himmelturen, Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vi andre hadde dog flott utsikt der hvor vi balanserte på eggen.Noen meget bratte partier var også sikret med kjetting.Været var upåklagelig bra.Med orkesterplass kunne vi skue bl.a Trollveggen, Trolltindan,Romsdalshorn og Vengjetind.
Det høyeste partiet var Mjølvafjellet på 1208 m.o.h. Deretter gikk det radig nedover igjen.Måtte også oppom Rampestreken (715 m.o.h)- en luftig planke med utsikt over Åndalsnes.
Vi tok det i et rolig tempo og fikk nyte turen i all sin prakt. På ca 6 timer og 40 min var vi tilbake til bilene.

PicMonkey Collage4PicMonkey Image

 

Siden ikke hytta hadde tilgang til en eksklusiv dusj, tok vi et bad i den iskalde Raumaelven som renner ut i Romsdalsfjorden- og ble sånn noenlunde rene og pene etter den svette og klamme fotturen.


Vi spiste kinamat på China Town midt i Åndalsnes, før vi dro tilbake til hytta på stedet Brøstet.

 

Torsdag 28/7-2016 Ny topptur

Etter frokost på idylliske Krinskjå, kjørte vi over Sognefjellet mot Turtagrø hotell. Vi hadde en liten pitstop på Lom bakeri og nøt fersk bakst og brakte med oss kanelknuter til dagens fottur.

Å dra opp til Fanaråken har vært en stor drøm for meg lenge. Ifjor måtte vi kansallere p.g.a for mye snø. Noe tåke og regn skulle ikke gi en stopper denne gangen.

Vi sparte oss for noen km da vi parkerte og gikk fra den private veien inn til Helgedalen rett ved innkjørselen fra hovedveien.
Vi gikk først ca 3 km inn på en grusvei, før fjellstien og det kuperte terrenget møtte oss.

Også her ble gruppa splittet. Noen ville ta en rundtur via Fanaråken og Keiserstien, mens vi resterende gikk tur retur opp til Fanaråken og ned.

Jeg kjente at jeg ikke var helt i toppform. Mulig en ringvirkning på mye fotturer og lite søvn i de siste par døgnene. Føttene kjentes ut som bly imens jeg langsom gikk oppover fjellet. Temperaturen var lun nede i lia, men så snart vi kom opp på 1800 meters høyde, kjente vi godt til kulden. Noen småflekker med snø lå hist og pist.Tåken hang over oss og slukte sikten.

Små tegn som hvor mange høydemetre og hvor langt vi hadde igjen til toppen, motiverte meg. Og jeg gledet meg til å se og besøke hytta. Vi brukte ca 3,5 time opp.

I hytta var det folksomt. Noen skulle overnatte, mens de fleste skulle bare ta et dagsbesøk i den.

Vi fikk skiftet til tørre klær og varmet oss imens vi nøt den medbrakte nisten.Ikke før det hadde gått 1 time, fortet vi oss ned igjen fra fjellet. Denne gangen gikk det kjappere. Brukte 2,5 time til vi var ved bilene igjen.

PicMonkey Collageeee

Vi hadde et tidspress å nå den 3 -retters middagen til siste bordsetting til klokken 20 som vi hadde forhåndsbestillt hos Turtagrø Hotell.En deilig 3-retters meny ut i fra hva slags råvarer som er tilgjengelig og hva sesongen tilbyr.

Etter å ha dusjet og kledd oss i finstasen på en snau halvtime, satte vi oss til bords. Vi fikk først en nydelig champinjong suppe til forrett, etterfulgt av grillspyd med okse og svinekjøtt. til dessert fikk vi en deilig appelsin/mandelfromage med sjokoladebunn….

PicMonkey Collagea

Turtagrø er viden kjent for gourmetmaten sin. Det var så himmelsk godt at jeg trodde jeg kunne svelge tungen min.

Etterhvert fant vi kaffekoppen og drøste rundt salongbordet på hotellets fjellbibliotek.

Fredag 29/7-2016 «Ve te Bergen»

Turtagrø Hotell frokosten smakte helt nydelig. Vi forsynte oss grådig og smurte en solid nistepakke til videre ferd mot Bergen..

Tidligere i uken (tirsdag 26/7, ettermiddag) hadde store steinblokker rast ned på E16 i Sogn og Fjordane. Steinraset skjedde om lag 1 kilometer fra Gudvangen i retning mot Voss. Enkelte steinblokker var på størrelse med en personbil. To parkerte biler fikk en real støt, men heldigvis ingen personlige skader.

E16 mellom Aurland og Gudvangen ble derfor stengt for gjennomkjøring i flere dager etter raset på grunn av sikring og opprydning.Derfor måtte vi kjøre over Sognefjellet.

Kristian droppet vi av på Voss hvor han hadde bilen sin parkert, før vi rullet inn til regnfyllte Bergen. Vi fant hotellet Radison Blue temmelig fort. Etter ankomst dro vi ut i byen og kikket litt på livet. Tok et par pils på Zakariasbryggen og spiste tilslutt på Harbour Cafe`.

Lørdag 30/7-2016  Vi henger i en tynn stålwire.

Stod opp tidlig for å ta en morgen joggetur sammen med Marie, Narin, Helge og Kariann, før vi inntok en durabel god frokost.

13886862_1738849749734118_3786716420108409257_n

Siden tok vi Ulriksbanen opp til toppen av Ulrikken for å teste ut Norges kjappeste zipline, vår aller siste aktivitet på denne gøyale ukes ferien.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ziplinen på Bergens høyeste byfjell som ble nylig åpnet i sommer, ga oss et luftig svev med fantastisk utsikt over byen og dens fjord og fjell. Ja vi var heldig å få utsikt og oversikt i mellom gråværskyene og tåken som hang over byen. Det var virkelig nervepirrende de få sekundene denne affæren ga oss. Vi svevte i retning mot Fløyfjellet.

Etterpå dro vi hjemover igjen til hverdagen….


 

Livet er så rikt. Vi er så rikt utrustet. Mulighetene er så mange. Jeg har allerede nye turplaner i jakkeermet.
Ja, vi bør drikke av livets livsgoder før tiden er ute.

Advertisements

Høyt & Lavt klatrepark i Nedstrand. 10.04.16

En aktiv og sprudlende gjeng fra Sats Tasta fikk lyst å gjøre noe utenom det vanlige på en solfylt søndag. Det er så gøy å gjøre teamwork i sammen med likesinnede.

Innledningsvis hadde vi litt mat i vommen før den utfordrende klatringen skulle finne sted.Etterfølgende fikk vi på oss klatreutstyret og gjennomgang og opplærings kurs på flere teknikker av klatreinstruktøren.
Etter det, -var det fritt spillerom. En kunne velge og vrake i totalt 5 løyper i varierende lengder med 78 elementer/hinder. 3 barnevennlige løyper for dem under 1.30 meter og en løype bittelitt vanskeligere og en VELDIG krevende!

Her kunne man virkelig meske seg med adrenalinbomber på rekke og rad. Jeg fikk virkelig kjenne på hvilke krefter jeg har iboende hos meg. Hvilke begrensninger jeg kan overskride og overvinne.
Jeg har en passe fornuftig høydeskrekk. Så lenge jeg har kontroll og vet at jeg er sikret på en forsvarlig måte, så går det visstnok tålig bra.

^^
På en slik stor park som befant seg i idylliske Nedstrand,- kunne vi leke Nøtteliten og hoppe, klyve,klatre,åle gjennom flere hinder. Og noen ganger kunne man leke Tarzan og Jane som slynget seg utenfor svimlende høyder blant trær og buskevekster. Det største høydepunktet var når vi fikk slippe oss utenfor med ziplinen. Det var dog mye som kom i veien før dette fenomenet kunne finne sted…….


Vi valgte ut den hardeste og tøffeste løypen,- Hinderå. Selvsagt! Skulle vi virkelig bryne oss på noe, så måtte vi kjøre pang på. Ilddåpen gikk  med å klatre X antall meter rett opp en trevegg. Det var en hard begynnelse skal jeg si deg. I sær når jeg ikke hadde egnet klatresko. Jeg konstaterte at jeg ikke fikk nok gripetak med føttene på vei opp. Jeg tok meg god tid. Glad det ikke var en bråte med folk som ventet bak meg. Her ville jeg unødig gjøre noen feiltrinn.

pizap.com14610782877181
Etter det første hinderet, kom et balansehinder hvor du kunne holde deg i vaieren imens du skulle forflytte deg videre med å tråkke på neste «huske»…
Vanskelig å beskrive igrunn, men ved å se på bildet så skjønner du gjerne…….

pizap.com14610786262201
Det var jo ikke bare 1 «huske», men 8 før du endelig kom på den neste plattformen.
Vi fikk absolutt fått brukt armene!


Neste hinder var 5-6 nett som du skulle klatre deg over. Jeg fikk ut noen høylytte løvebrøl fra munnen min skal du vite! Jeg skulle ha brukt mer teknikk og brukt mer bein her.Det kunne ha spart meg for mye bryderi.

pizap.com14610793389091
Neste hinder var mer forsonlig. Vi måtte opp en bratt stige til neste plattform hvor så zip-linen stod for tur. Norges eneste Zip-line på 304 meter med fjordutsikt! Oooo for et klimaks!

12966163_943986059042273_361406127_n
Jeg kastet meg ut i intet. Det som var på bakkenivå var som et Miniputt land. Skog,vei,folk…. Det var som å snurre film i kjapp kino. Jeg virret litt rundt min egen akse og hadde i frykt at jeg skulle i stor fart deise rett i barken på treet med ryggen til. Men ingen fare. Fremdriften reduserte etterhvert- inntil jeg stod bom stille. Så jeg måtte bruke hendene til å dra meg bort til neste plattform.

pizap.com14610810856831

Neste hinder var i høy grad motstrebende. Her kom et nytt balansespill på enda mindre «husker». Så smale at du kunne bruke kun 1 fot inn i dem. Jeg surret det ofte til og fikk sikkerhetslinen min inn bak den andre foten og måtte på en måte vikle meg tilbake. Det var dog tungt for armene å holde seg slik oppe. Armene mine føltes som avrevne stubber etter endt sirkusshow.


Det neste hinderet fikk vi på ny en balanse. Her måtte vi også krype under eller over planker som var spikret fast i «husken». Hele tiden passe på at sikkerhetslinen fulgte med på riktig vei.

^^
Neste hinder var en bitteliten zipline, og deretter å gå på flere trinn og line ……

…….før vi på ny måtte bruke armene på noen såkalte stokker…..

pizap.com14610909461821
Jeg fikk trøbbel til å begynne med og hadde lyst til å kapitulere og finne seg i sin skjebne. Det var så sabla tungt for armene! Jeg hadde problemer med å forflytte meg til neste stokk.
Her fikk jeg mye hjelp av Andrea. Hun tipset meg med en god teknikk hvor jeg sparte mye på kreftene i armene.


Etterpå var det igjen å gå på line. Det var som fot i hose. Men så fikk jeg kalde føtter, da jeg måtte i finalen av denne krevende løypen, slenge meg ut med et tau og under farten gripe fatt i et nett på motsatt side . Jeg stod i en evighet der på plattformen og ventet til det rette øyeblikket, men jeg fant det aldri. Jeg tok så heller «snarveien» med zip-linen bort til plattformen og for så å klatre ned stigen.Ja, jeg følte meg som en Judas!


Vi avsluttet denne vellykkede søndagen med å premiere oss alle med nystekte vafler og brus på kafeen.
En nydelig og minnerik dag og ikke minst spennende verden fra tretoppene! 🙂

Luftig spenning.

Ennå har jeg ikke fått landet etter årets luftigste og euforiske eventyr. Denne sporten traff meg midt i sikringsboksen. Jeg snakker om Via Ferrata. Nå er jeg så heldig å fått blitt med på fire av dem i Norges land;

1. Tyssedal i Odda
2. Loen,Stryn i Indre Nordfjord.
3. Himmelstigen ved Trolltunga i Odda.
4. Straumsfjellet  på Helle i Hylestad,Valle, Setesdalen.

Som et narkotikum og stimulans, kjenner jeg på at jeg vil ha mer av denne sysselen.


Vi kjørte i to biler opp Suleskardveien inn til Valle i Setesdalsheiene fredags ettermiddag. Brukte 3 timer opp til den lille og intime Telenorhytta (Berdalstua som ligger en halv time fra Valle).

Hytta

Imens vi kjørte opp, ringte vi opp til arrangørene av Via Ferrata…

«Hei, du er kommet til Via Ferrata bla bla bla….Hva kan jeg hjelpe deg med?»


» Hallo! Vi er en gjeng her som skal klatre opp Straumsfjellet og lurte på hvordan forholdene ligger an der oppe. Er det farbart å klatre eller har ekstremværet Petra gjort skade og gitt steinras??»


Det blir tyst i andre enden for en stakket stund………..


«Hallo… er du der??»


«Ja, ehm….det er farbart og fine forhold,….. men vi har et lite problem…. En av guidene har skadet seg på en fotballkamp, og måtte kansellere. Den andre kunne heller ikke komme av ymse unnskyldninger.»

¨
«Ok??? …..Så du sier at vi ikke får guider med oss opp??? Men vi har jo fått ordnet og bestilt på forhånd at vi skulle ha det! Er det mulig å klatre på egenhånd? Vi har noen her som har litt erfaring fra tidligere Via Ferrataer….»


«Joda, det kan dere alltids gjøre…» ,var svaret vi fikk.


Og etter å ha lagt på røret, måtte vi bare finne oss i å klatre på egenhånd. Jeg fikk sommerfugler i magen. Straumsfjell- traseen er jo 1,5 km lang- Jeg hadde mine betenkeligheter.


Etter ei god stund, da vi møtte de andre for matinnkjøp på Jokeren i Sinnes- ringte dama opp igjen. Hun meddelte det glade budskap at vi kunne få guide likevel. Yes!


På kvelden koste vi oss med taco og vin. Forventningene dirret i luften.For et vågestykke vi skal gå gjennom det nærmeste døgnet.

Livet henger i en stålkabel…
Lørdag 19.sept.2015

Vi kjørte inn på ca en halvtime til Helle campingplass hvor vi traff på en koselig sørlending, en ung og modig dame (guiden vår) og en ung herremann som heller ikke hadde fått klatret opp Straumsfjellet. 555 meter over bakken.1,5 km lang..Nordens lengste Via Ferrata. Ruten ble først åpnet 12.juni i år.

12039409_964590713583241_7420499123964256177_n
Vi fikk om tid og stunder på oss klatreutstyret. Og trasket bort til brygga og den lille motorbåten som sørlendingen skulle frakte oss over elven med.

DSCN3408
Før vi kom til foten av fjellveggen, måtte vi gå til fots i et lett kupert terreng. Det var god oppvarming. Det var lune temperaturer på denne sene september dagen, og mange måtte skrelle av seg noen plagg før klatringen skulle finne sted.

ღღღღღღ_Teamwork_ღღღღღღ

Det startet lett, med en liten stigning. Vi gikk sakte oppover og med en manns-avstand i mellom oss. Vi festet karabinkrokene møysommelig i den 1,5 km lange stålwirene i mens vi fant fotfeste i berg og sprekker. På de aller verste partiene var det festet og lagt inn jernsteg. Mens stort sett fikk vi bare fotfeste i den loddrette berget/fjellet. Noe som kunne være utfordrende for mange. Inkludert meg. Det er dette som kalles klatring! Naturlige berghyller hvor en klorte seg fast med tenner og hender. Da det ble stagneringer i gruppa, kunne jeg snu meg rundt å kikke på den himmelske og mektige utsikten ned til vakre Setesdal. Wow! Jeg kunne miste pusten av mindre.

DSCN3446
Utrolig levedyktige og klatreglade planter fant vi på vår vei.Her tyter det ut Fjelldronning.Bare ei liten bergsprekk er nok til at planten klorer seg fast med sine mange små og store blad-rosetter nede ved roten…..

12026680_10206432944476912_1985910419_n
Jeg kjente pulsen stige og hjertet gjorde et stort hopp da jeg kjente at jeg måtte bare stole på styrken i armene. Mang en gang hang karabinkrokene fast og ville ikke føre seg videre opp i stålwiren. Jeg måtte derfor enten rykke i dem eller i verste fall rappelere meg ned til karabinkrokene og få løsnet de. Da var jeg ikke høy i hatten skal jeg si deg.Dette er jo helt ko ko crazy in the coconut!


Vi fikk et par overheng også på ferden opp. Da måtte en stole på styrken i armene, men stadig måtte vi bruke kraften i beina får å komme oss videre opp- p.g.a altså å spare på kreftene i armene.
Her kjente mange på kraftløsheten. Beina dirret og armene skalv. Alle kjente på dødsfrykten.Risikoen på å falle. Små svetteperler piplet frem fra panna under hjelmen min.
Vi heiet på hverandre og ga oppmuntrende ord. Dette skal vi klare sammen.
Å tenke positive tanker midt opp i det hele var lettere sagt enn gjort..

^^

Det kom en del saftige kraftuttrykk fra meg, da jeg kjente på utfordringene. Det hjalp faktisk å gaule dem ut. Vi hadde ingen andre muligheter enn å klatre videre. Snu kunne vi slettes ikke. Det kom ikke på tale.Dette strider mot all fornuft.

12049672_964591100249869_8581085850691605861_n11
Jeg kunne plutselig høre et skrik langt der oppe i fjellsiden. Det viste seg at ei hadde klart å falle ned godt over en meter. Da var det godt å ha gode sikringer. Hun tok det med fatning og klatret videre noe mer behersket og ga seg god tid.


Jeg var sulten konstant. Mye energi ble forbrukt i veggen og var veldig glad da vi fant berghyllen hvor vi kunne innta den medbrakte lunchen med en svimlende utsikt.

Etter godt over en halv arbeidsdag, var vi samtlige oppe til topps ( 550 m.o.h). Alle med glis om munnen. Ja, vi klarte det!! For en prestasjon! For en bragd! Fornøyd med egen innsats og enda et eventyr rikere.

Til topps

Hurra!!!
Det er dette jeg kaller meningen med livet. Det å kjenne på mestringsfølelsen og utfordre seg selv. Det er dette jeg utvikler og vokser på. Det trigges til gjentagelse.

Etter gledestårer og mange klemmer på at vi alle klarte å nå til topps, fant vi en tursti ned igjen til sivilisasjonen.

Naturen byr på kunst….

DSCN3457

Fant også en ny «Kjerag-bolt»som John ville klatre på….

DSCN3464

Hele turen gikk til på 9,5 time inkludert pauser. Men det føltes desto mye mindre ut. Jeg hadde storkost meg! Det var verdt hver svetteperle! Alle hadde kjent på at en hadde vært utenfor samfunnets komfortable armkrok.
—-
På kvelden feiret vi dagen og seieren på vel utført Via Ferrata med god mat og drikke. På menyen stod kylling med Indisk tikka masala og nanbrød til.

ღღღღღღ_En ny topptur_ღღღღღღ

Jeg vet neimen ikke om det var sofaens sin store skyld, men på søndagen stod jeg opp med ømme muskler i hele kroppen. Særlig hadde armene fått gjennomgått «klatrekrigen».
Etter en nydelig hyttefrokost, dro vi atter ut på nye eventyr. John ville være igjen å fiske, mens vi andre gikk stien opp til Storenos (1183 m.o.h) i Hovden. En tur som gikk i turbofart med bare 45 minutter opp på 3,5 km. Vi nøt medbrakt mat med en storslagen utsikt utover Hovden og Setesdal Øst-og Vesthei.

øø

Fire av oss tok skiheisen ned igjen, mens de gjenværende tok stien ned. Det var en luftig og morsom opplevelse. Her fikk vi nyte hele Hovden i sin herlighet i solskinn.

12003206_964601893582123_2832141716233684788_n

Vi tok snarveien ned…

Hele turen ble toppet med en dessert på Byrkjedalstunet.
Tusen takk for nok en heidundrendes flott tur!
Jeg er evig takknemlig!

Stairway to heaven?

 Fredag 7. aug:

Vi dro 5 mann og damer i en fullastet bil med pikk pakk på fredagen.Bortsett fra Lene som ble noe bilsyk, var vi ved frisk mot til nye eventyr.


Det tok vel 4 timer i reis inntil vi var fremme ved Odda. Vi fikk bo i 2 leiligheter i Apoteker gaarden gjestehus. Et enkelt, men trivelig pensjonat. Jeg og Lene fikk den minste, men dog den koseligste leiligheten. Så vi brukte den alle når vi hadde sosiale sammenkomster.
På fredagen hadde vi reker og hvitvin til kveldskos. Ellers ingen aktiviteter. Vi ladet opp til morgendagen.

received_10153557283172840

Lørdag 8.aug.:

Vi stod opp til solskinn i hjertene våre og skyhøye forventninger. Etter en deilig frokost sammen, pakket vi ned nødmat, nisten, drikke og klær til eventyret.


Det var allerede fullt på parkeringsplassen på Trolltunga klokka halv ni på morningen. Vi var heldig å finne en ledig plass, ellers var det muligheter å parkere nede og ta bussen opp dit.
Vi fikk utdelt klatreutstyr og hver våres terreng sykkel fra aktørene fra Active Trolltunga.

jajdjdjdaff


Etter en kjapp gjennomgang på hvor traseen vår skulle gå, syklet vi første del av turen langs Ringedalsvatnet med turkis brevann.- en god halv time og 7 km.
Traseen var blanding av asfalt og grus. Veien hadde store hull og mye stein lå sprett hulter til bulter på veidekket. En måtte stadig passe på hvor en syklet og at en syklet varsomt. Bremsene mine hylte konstant. Redd de ikke ville holde.. Noen ganger ble syklingen avbrutt og vi måtte gå av sykkelen og bære sykkelen over elver og steinrøyser.


Vel fremme til startpunktet for fjellvandringen, satte vi ifra oss syklene og spiste litt og fikk blodsukkeret opp til normalen igjen.
Deretter ble vi delt opp i 4 lag på 10 i en gruppe.
Fem stigetrinn markerer starten på stien, og vi fikk en bekreftelse på at vi var på riktig vei mot via ferrataen. Stigningen begynte pang på og de hvite joggeskoene bar preg på hvor sørpete partier stien hadde mens vi vandret. Heldigvis var berg og fjell tørre etter noen solskinnsdager- så vi slapp å skli og dette omkull i bakken. Noen steder lå det ut tau, så man kunne lettere kommer opp de bratteste partiene. Vi måtte opp 500 høydemeter før klatreruta startet.


Det var en nydelig topografi. Fra skog til åpnere landskap. Store steinur, fosser og flotte badekulper.En riktig så spektakulær natur.En nynnende fred og med en omsorgsfull vind.
Endelig kunne vi se den karakteristiske tunga som stakk rett ut av fjellveggen. 1150 meter over havet, 700 meter over Ringedalsvatnet. Vi kunne også se Oddas sin versjon av Preikestolen like ved, men med ca en 20 min trasking fra tunga.

æ
Vi fikk høy puls og adrenalin i blodet da vi klatret sakte men sikkert oppover fjellet. Ansiktsuttrykket hos enkelte var ubetalelige.Mr Melkesyre kom også krypende inn i armene på meg.
Jeg kunne igjen sprenge grenser for meg selv.En ny seier da vi nådde toppen. Mange flotte synsinntrykk fra utsiktsposten.

jojo
Vel oppe til topps, var det ikke lange biten å gå til Trolltunga.
Køen var kilometer lang for dem som absolutt ville forevige minnet av seg selv med Trolltunga. Godt over 1,5 time stod Lene og Kay i kø for å ta et bilde av dem- som tok de unnselige 2 minutter før hele affæren var overstått. Gud hjelpe det meg.
Ellers var det et homofilt par som sa sitt ja til hverandre på tunga og et brudepar som ville vise seg frem i sin nydelige brudepar-klesdrakt.

2015-08-08 15.57.28


Så snart Lene og Kay hadde tatt bildet, trasket vi tilbake til der vi kom opp fra klatreturen. Vi kunne gjerne ta turstien ned igjen, men siden jeg har tatt den et par ganger fra før, syntes jeg det var på sin plass å klatre ned. Noe som var mye mer underholdende!
Det hadde hopet seg opp med folk- og det tok veldig laaang tid før vi var igang med nedklatringen. Det gikk veldig bra å klatre ned. Jeg tok det med ro og hadde hodet kaldt. Måtte være nøye med sikringen. Et skritt omgangen. 200 meter ned til bakken. Vi måtte ha tålmodighet. Sakte så sakte sneglet det seg nedover. Alltid påpasselig på å holde god avstand fra de andre.

Etter å puttet i seg sjokolade for energi, småsprang vi samme vei til syklene igjen. Noen tok seg et svalt bad i kulpene, men jeg syntes dusjen fristet mer.
Vel hjemme, dro vi innom Odda Grill og fikk i oss noen saftig store hamburgere. Vi var underernært på energi.Det hadde vært en lang dag med sine 12 timer opp og ned i terrenget. Ikke ofte jeg konsumere slik mat, men den gang smakte det himmelsk godt.

På kvelden spratt vi opp champagnen og feiret enda en fin dag.Himmelstigen i Odda er også blitt beseiret. Det ble sene kvelden, før vi fant sengen. Vel vitende at vi hadde god tid på å sove ut på søndagen som var hjemreisen vår.

Det er utrolig kjekt å gjøre sånne positive opplevelser i fellesskap med likesinnende mennesker. Det gjør noe med meg.
Gleder meg til nye utfordringer.

Tureventyret i Jotunheimen. (04.-14.juli-15)

yoga jippi ferie

Ferie! Endelig tid for rolige dager. Eller?? Jeg har sett frem til denne aktive uken langt om lenge nå. Dette er livsglede på høyt plan. Gode opplevelser gjennom stillhet og god atmosfære. Naturattraksjoner i storslåtte rammer.

Lørdag 4.juli:

Vi reiser på selveste Usas Nasjonaldag og Dronning Sonjas fødselsdag. Det begynner magisk med nydelig vær og lune temperaturer.Vi var en liten gruppe på fire som bestemte oss for å ta en liten bonustur til Turtagrø. Det ble en lang kjøretur med sine 8-9 timer,men vi fikk ha oss mange pitstop på veien. Helge hadde fått i stand en deilig lunch til oss hvor vi fikk inntatt i nydelige omgivelser i Kinsarvik.

Vi suste forbi flotte landskap- mange mektige fosser, stavkirker,steinkirker,fjorder og fjell.

Vi stoppet opp på Vangsnes hvor vi spiste is imens vi ventet på fergen som skulle komme og frakte oss over til Hella. På Gaupne fikk vi kjøpt inn engangsgrill og grillmat til kajakkturen.

På Turtagrø Hotell (884 m.o.h) fikk vi en deilig 3 retters middag.Med aspergers/sopp suppe til forrett,hovedrett med en saftig entrecote og kylling- og til dessert,- en sjokoladepudding.

MAt

Vi nøt middagen med en feiende flott utsikt like utenfor vinduet. Vi hadde planer om å ta en topp-tur til Fanaråken og overnatte i Norges høytbeliggende turistforeningshytte, men siden vi kunne risikere å gå til livs med snø, var det ikke noe poeng. Så vi endte altså opp på Turtagrø Hotell (som i 2001 brant ned) og hadde en overnatting der istedet.Turtagrø ligger helt nordvest i Jotunheimen ved foten av Sognefjellet rett ved Hurrungane helt inntil Sognefjellsevegen-med bussforbindelse til Lom, Otta, Sogndal og Øvre Årdal.Turtagrø og Hurrungane er kjent som fjellsportens vugge i Norge.

Søndag 5.juli:

 

2015-07-04 23.17.52

2015-07-05 07.57.42

2015-07-04 22.38.49
Nok en fremragende dag kom oss i møte. Etter en kaffeslaberas utenfor den sjarmerende Sveitservillaen fra 1889 (som var intakt etter brannen) og god frokost i hovedhuset,- dro vi ned til Skjolden hvor vi lånte hver våres kajakk. En kajakk som ikke så ut som en vanlig hav kajakk. Jeg var noe skeptisk på fartøyet i første omgang. Det var uvant å ikke sitte ned i den.
2015-07-05 11.29.25
SOTkajakk–For de som ikke føler seg komfortabel med å sette seg ned i en vanlig kajakk .
Sit on top kajakker er en variant av rekreasjonskajakker hvor man sitter åpent på toppen av kajakken.Den var faktisk meget stødig, og meget komfortabel.

Vi padlet forsiktig innover i fjorden.Turen langs sørsida av Lustrafjorden, 10 minutters kjøring fra Turtagrø hotell, kalles “Den Romantiske vegen”.

2015-07-05 11.03.31

Målet var å komme inn til Feigumfossen, men da vi hadde padlet sånn ca 1/3 av turen og fant ut at det var et godt stykke igjen til fossen, dro vi opp båtene på land i et fredsommelig og harmonisk område. Her rant og munnet en stri elv ut i fjorden. Vi fyrte opp engangsgrillen og spiste oss godt mette av grillpølsene.

mat2
Her dristet de andre på å ta et forfriskende bad. Jeg lot meg ikke friste.

bad
Da vi hadde restituert en stund på land, vendte og padlet vi hjem igjen samme vei og kjørte inn til Vassbakken Kro & Camping hvor vi innlosjere oss. Her ville vi bo til neste dag.Campingplassen ligger omtrent midt mellom Skjolden og Fortun sentrum, like over Eidsvatnet, ved Fortunselva.
vassbakken
Siden leide vi sykler. Vi fikk de samme syklene som de bruker på Rallarvegen. God gammeldags DBS….Manglet bare kurven, så hadde den glidd rett inn som konesykkel.

DSCN3262
Vi syklet på en lite trafikkert vei langs Lusterfjorden. Det var så vakkert at jeg kunne gråte. De utallige blomsterluktene rundt oss, boret seg inn i neseroten som et søtt velbehag. Fønvind i håret. Blank fjord hvor speilbildet av land og vann gikk i et.


Vi tok det i et rolig tempo. Vi hadde hele kvelden. Og solen ville ikke gå ned på lenge. Vi fant en rastebenk like ved veien. Her spratt vi opp den godt rista champagnen (som fikk korken til å fly gjennom naturen) og feiret den vellykkede dagen så langt. Vi ble så pass pussa og fjollete, at jeg var glad vi ikke skulle sykle med det første.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi fant stien opp til Feigumfossen eller Feigefossen- kjært barn har mange navn…. Det var en durabel bakke opp og jeg ble fort edru igjen. Den 218 meter høge Feigumfossen (er godt synlig fra store deler av Lustrafjorden og ett av Norges høyeste fossefall) ligger idyllisk til på sørsida av Lusterfjorden. Stien er noe steinete på slutten, men er godt merka og lett å gå. Det tar om lag 30 min å gå fra veien til utsiktspunktet som ligger 150 meter over havet. Brått når du kommer over en bakkekam står fossen rett imot deg i all sin pomp og prakt; en mektig opplevelse.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På tilbakeveien, oppdaget vi N. H. Lerums Saftfabrikk A/S. Lerum startet virksomheten sin på Sørheim i Luster, og flytta i 1919 til Sogndal. Like ved stod huset til Tiedemanns Tobakksfabrikk (etablert 1778) og Sørheim Telefon NO 1.

DSCN3275

Søndag 6.juli:

Været hadde tatt en helomvending og ga oss uværsskyer og paraplyer. Det hadde varslet at det skulle styrte ned 21 mm av det våte elementet.

Men ingen sure miner. Vi dro inn til Lom og luktet oss til det berykta bakeriet. Som jeg hadde forutsett, var det lang kø utover inngangen fra bakeriet.

Vi fikk ta del av det velsmakende produktene de bydde oss. Diskene var full bugnende med ferske bakervarer. Jeg plukket ut en ciabatta med spekeskinke, en durabel skolebolle (som dekket nesten hele asjetten),kaffe og en eplejuice.. Prisene var rådyre. Hoppet ikke akkurat i taket av glede da jeg skulle betale…165 kroner! Wow!

Det var nubbesjans på å finne en ledig sitteplass innendørs, så vi fant en bekvem plass under parasollen utendørs. Regnet kunne bare plaske. Vi nøt hvert sekund og tenkte på alt vi hadde i vente.

bakeri

Vi satt lenge og vel, før limet i baken løsnet fra stolen. Jeg har vært på jakt etter nye fjellsko. For nå er de 2-3 år gamle fjellskoene mine temmelig slitne og velbrukte. Det har seg sagt at det er uklokt å kjøpe seg sko som ikke er inngåtte- rett før en grenseløs og krevende fjelltur…Men tror du jeg bet på den advarselen? Nei.

Jeg kunne ikke gå i fra disse innbydende, lekre og smekre fjellskoene i sportsbutikken like ved bakeriet. Fjellskoene av merke Ecco har et godt rykte på seg, og innehaveren av sportsbutikken garanterte meg at dette var slike sko som ikke trengtes å gå inn. Jeg ble noe mistroisk og tvilende, for det er slik man sier når man vil at salget på sko skal få bein å gå på….

Jeg testet dem inn og ut og opp i mente. Gikk og spankulerte i den lille sportsbutikken, før jeg endelig tok avgjørelsen.

Jeg angrer ikke. Beste kjøpet på lenge!

Siden ruslet vi bort til Stavkirka i Lom. En prangende 1100-tall gml kirke som var gjennomtrukket av tjære. Røyking i området var naturligvis forbudt.

20150706_151205

Ziplinen var også fornuftig nok stengt, da det var store vannmengder på denne dagen.

Tiden gikk fort. Det var mye å se og gjøre i Lom. Vi parkerte bilen på rutebilstasjonen og tok bussen tilbake til Krossbu (hvor vi allerede hadde vært å sjekket inn og satt i fra oss tursekkene våre). Vi traff på de siste to fra turfølget vårt til Jotunheimen-Torill og Evangeline. To hyggelige jenter fra Oslo.

På Krossbu (som er privateid og ligger ved Sognefjellsveien) fikk vi servert middag av skikkelig husmannskost. En tre retters. Jeg fikk skikkelig mageknip, for det var ikke lite av mat vi fikk.

Sånn rundt ni tiden på kvelden, ramlet resten av kompaniet av turgjengen vår inn dørene på Krossbu.

PicMonkey Collage

Tirsdag 7.juli:

Etter en solid god frokost- og fått smurt nistepakka vår, -stilte vi opp til felles gruppebilde med fjellsportens banner i fronten.Videre fikk vi instrukser på å tre på klatreselene som vi skulle ha på oss over breen. Jeg som mange andre, valgte å bare ha den på oss i mens vi gikk 1.45 min i snø. Tungt og bratt var det. Jeg hadde nok med å puste. Da vi omsider kom til foten av breen, hektet vi oss fast i tauet og holdt så en-to meters avstand i mellom hverandre. Det var en tykk tåke og dårlig med sikt. Jeg vet ikke hvor lenge vi hadde labbet, men etter noen seige timer hvor det føltes som vi ikke hadde kommet oss av flekken,- hørte jeg fra dem som stod fremme i troppen at vi hadde rotet og kommet oss på avveier. Føreren hadde ikke GPS og stod rådvill og kikket i luften og ba til sine høyere makter. Vi andre ble lettere oppgitt. Her hadde vi arrangert og leid inn en (sherpar)fyr fra Nepal som skulle ha 19 års erfaring og IKKE hadde med seg GPS. (!)

Hurra!

Vi hørte samtlige en murrende og truende lyd fra breen. Breen fikk visstnok rier og ville verste i fall kalve! Jeg fikk mine betenkeligheter der jeg stod fast mellom taulengdene.

Jeg var dritt lei. .Tunge tanker tok plass i hodet mitt.Vi stod lenge og vel og stampet i snøen. På do måtte jeg også. Helge hadde luktet at noe ikke stemte før vi hektet oss inn i taulaget, og hadde slått på sin egen GPS og laget spor etter oss. Heldigvis! Han ble beordret i å komme helt frem i fortroppen og gi instrukser og lede oss videre til rett kurs. Evangeline fikk byttet plass med ham og vi kunne labbe videre. Selv jeg fikk en uro i kroppen da jeg så at Nepal- duden hadde på seg lilla fjellsko, gamasjer og jakke…Hvem er denne karen?

Istedet for å gå sommerløypen over Smørstabbreen- fikk vi også med oss Leirbreen og Bjørnebreen . Jippi! Bonuspoeng! Dagens etappe ble lengre en forutsett- meningen vi skulle gå 7 timer, men endte opp med 11 timer.

Hele fadesen ble fortrengt da solen sprakk opp på himmelen og vi fikk sikt og nydelig skue over dalen på siste etappe av turen. Alle under hettene og capsene hadde et smil om munnen. Det var oppløftende å høre Mona le sin hjertelige og boblende latter igjen. Det smittet på oss alle. Livet er fantastisk. Vi er heldige.
breen

Vi var alle støle, røde i trynet og trøtte som slips og strømper- og var veldig happy da vi fikk skue Leirvassbu (1400 moh) i tåkeheimen. For solen hadde lekt gjemsel med oss nok en gang.

leirvassbu

På hytta fikk vi nok en gang tre retters middag: Kyllingsuppe, laks og vaniljeis med jordbær.

Deler av filmen Fritt Vilt ble spilt inn på turisthytta.Jeg kjente på uhyggen da jeg gikk gjennom korridorene til soverommene i et disharmonisk og grelt lys. Jeg skvatt mang en gang da døra mellom korridorene gikk tungt igjen bak meg. Her var det mye detaljer (håndmalte motiv på hver eneste dør, sitater malt på takbjelkene).Stemningsfullt.

Fra Leirvassbu kan du ta en lang dagstur til Kyrkja. Vi hadde null energi til det formålet.

Onsdag 8.juli:

Jeg, Anita og Gro Maria fikk en dårlig start på dagen da vi forsov oss en time. Morgenstell,frokosten og pakkingen måtte gjøres i rekordfart. Vi ble betydelig oppskjørtet alle tre. Avgangen fra Leirvassbu skulle være presis klokken ti, men….

Det ventet oss en lang marsj, så alle minutter var dyrebare.

Det var lassevis med snø og det var besværlig å gå på. Vi brukte mye lengre tid enn å gå på bar bakke.

Jeg gikk der i min egen tankeboble. Ingen sa et kløyva ord. Jeg kunne elte og kna på tankene uavbrutt. Tilslutt begynte jeg å kjede meg. Tankene kom i reprise. Jeg var glad da landskapet lyste opp igjen og tåken forsvant litt og vi kunne på nytt feste blikket på noe. Vi kunne like så godt ha kalt denne heimen for Tåkeheimen enn Jotunheimen spør du meg.

Vi gikk å labbet i vel 6 timer. Dette var bare sjarmøretappen enn av hva vi kunne forvente oss de neste dagene.

Spiterstulen var en enorm kolosse av en husklynge. Privat familiedrevet hytte med lange tradisjoner. Jeg vet ikke om jeg synes det var fint eller stygt. Upersonlig kanskje? Jeg liker når det er lite og intimt.

spiterstulen
Dette var mer eller mindre et høyfjellshotell ved foten av Norges tak. Her fikk vi mørne opp stive muskler og ledd i det svale svømmebassenget og etterfulgt av en klam badstue.

Vi kunne virkelig hygge oss med en tre retters middag denne dagen også. Joda, vi kommer til å trille i fjellskråningene etterhvert. Her står det ikke på fattigmannskost.

Denne gangen fikk vi loff med røkt laks til forrett, oksestek med fløtegratinerte poteter, grønnsaker og hjemmelaget tyttebærsyltetøy til hovedrett. Til dessert fikk vi en varm jordbær/rabarbra kompott som ikke falt i min smak.

Rød/hvitvin til drikke.

Torsdag 9.juli:

Jeg hadde sovet dårlig denne natten, men ble oppveiet med den nytelsesfulle frokosten som Spiterstulen bydde oss.Idag trengte vi bare å ha med oss dagstursekk på ryggen, siden vi skulle ha to overnattinger på Spiterstulen.

Vi startet å gå kl 9- en lang etappe mot Galhøpiggen 2 469 m.o.h- Norges høyeste fjell.

Meeen som en nedverdigelse,kom vi aldri så langt, dessverre. Pga mye tåke (surprise!!) og at turlederen ikke hadde plottet inn Gps spor- fant han best i at vi returnerte. Han ville ikke risikere at hele gjengen gikk på hode utenfor fjellet. Lurt! Espen tok ansvar og fikk oss sprut levende ned igjen.

Vi manglet vel 250 høydemetre. Joda, fjellet står støtt og stødig det- vi får bare finne en annen vakker anledning til å bestige det.

Det ergerlige var at vi støtet på et par dansker som sa at de hadde vært på toppen. De hadde hatt null sikt, men det var vindstille.

Tankene om at jeg var så nær målet, men likevel så fjernt- klynget seg fast som mose på en bergvegg.Jeg klarte ikke å rive tankene bort.

Vi brukte alt i alt 7 timer tur/retur. Som trøst, var det mye moro å kunne ake på baken ned fjellskråningen.

Galhøpiggen

Fredag 10.juli:

Idag fikk vi først en strabasiøs motbakke. Jeg kjente at det brant godt bak leggene og trodde at hele senene bak leggene ville ryke. Jeg fant fort ut at jeg måtte avlaste sekken for tyngde. Et par kg mindre gjorde susen og smertene avtok.

Gro Maria blødde neseblod da hun hadde sniffet i seg nesespray på natten.

Vi var alle redd hun måtte avbryte turen opp til Glittertind (2. høyeste fjell i Norge)
Heldigvis stoppet det å blø etterhvert.

Kjerstin, Johan og Evangeline tok taxi til Glitterheim hytta, for de hadde ikke formen eller andre årsaker ikke muligheten til å gå opp.

Vi andre gikk i moderat tempo oppover i motsatt retning for Galhøpiggen.Vi fulgte den merkede ruta nordvestover. Solen var leken idag også og lekte gjemsel med oss. Vi grunnet alle på om vi kunne få sikt oppe på toppen, men turlederne var i rådvill skap. Jeg hadde også mine tvil. Det ville ta mye lengre tid å komme ned til hytta om vi tok avstikkeren til toppen. Vi trodde også det ville bli mer vind desto mer høydemeter man klatret opp.

Så kom lederne frem til at de ville splitte gruppa- og for dem som absolutt ville opp på Glittertind(2 465 m.o.h) med Espen kunne det, og resterende 7 kunne bli med Anne gjennom dalen inn til hytta.

Først da ble jeg usikker. Jeg ønsket så sterkt å ha fått med meg denne toppen, siden det var skivebom på Galhøpiggen, men….

Jeg valgte da heller å ta dalen og komme helskinnet frem til hytta. Vi hadde det fint vi. Lunt og godt med varme temperaturer. Jeg kunne brette opp buksa til shorts og gamasjene fant fort veien i sekken.

dalen

Mogop som du ser på bilde nederst til høyre, er en plante i soleiefamilien som vi så mye av i dette området. Oppland sitt fylkesvåpen har faktisk bilde av en mogop med to blomster på.

Plutselig ble tåken som blåst bort og himmelen var klar og blå. Jeg hadde fått et valg og jeg kunne tatt sjansen på å komme opp, men det var for sent å angre seg. «Toget» med Gro Maria,Anita og Espen i teten hadde allerede gått.

Vel fremme til Glitterheim, fant vi fort hytteveggen og nøt en etterlengtet kald Raudøl. Vi fikk snart selskap fra et par damer fra Stryn som bydde oss en liten tår med akevitt. Jeg kjente jeg ble bra brisen etterhvert. Det ble riktig så hyggelig.

En time senere fikk vi middag. Det smakte nok en gang godt. En slags gryterett og faktisk en riskrem til dessert. Den var mega god. Husker ikke hva vi fikk til forrett, men en slags suppe…

Kvelden gikk fort og etter middag hadde vi bare et par timer til sosiale aktiviteter før vi fant sengen.

Lørdag 11.juli:

Jeg la meg med stigende rus fredag, dernest fikk jeg en dum start på dagen med skallebank.
Etter en nydelig frokost med lokal og kortreist mat, labbet vi igjen avgårde til nye utsikter og mål. Dagen opprant med solskinn og varme temperaturer. Det var en befrielse å ha på shortsen. Ruten fra Glitterheim til Memurubu var alletiders. Frodig natur, elveklukk og beitende reinsdyr var en del av innslagene.

mm

PicMonkey CollageDSCN3295

Utsikten ned til Memurubu og Gjendevatnet:

PicMonkey Collage
Vi hadde røffe bakker opp og bakker ned. Bakken ned til Memurubu var beintøff og jeg kjente det litt i knær og føtter. Jeg var sjeleglad på at jeg har anskaffet meg knebeskyttere som avlaster dem mye.

Vi brukte ca 8 timer ned til hytta. Vi rakk ikke ta en dusj engang, før 2.bordsettning var klar for oss. Så satt vi der alle rundt bordet, illeluktende som stinkende stinkdyr. Jeg følte et stort ubehag. Vi så alle lurvete og medtatte ut. Humøret mitt var også ikke på topp kjente jeg. Det hadde vært greit å bare tusle og gjemme seg bort i en avkrok hvor jeg kunne ha litt alenetid med meg selv.

Jeg spiste i stillhet, mens jeg lyttet til samtalen rundt bordet. Det var en nokså amper stemning, da mange var missfornøyde med bordsettningen. Vi fikk ikke drikkevarene vi hadde bestillt, blomkålsuppa var kald, det tok altfor lang tid før neste rett kom osv osv…

Jeg syntes ikke det gjorde en så stor rolle alt i betraktning.

Vi fikk to sovesaler. En med 13 senger hvor jeg blant annet skulle bo. Jeg valgte ut en seng som lå på bakkenivå. Kunne ikke falle meg inn å ha den øverste køyen. Tenk om jeg måtte på do midt på natten??

DSCN3301

Det ble totalt kaos da alle inkvarterte seg og skulle ompakke sekkene sine. Vi skulle pakke det vi ikke trengte å bære med oss.Vi skulle sende det aktuelle i sekker som båten skulle frakte over Gjendevatnet til Gjendesheim. Vi fikk en betydelig lettere sekk opp over den durable bakken til Memurubu. For den kunne sikkert være nokså beinhard til og med uten sekk.

Søndag 12.juli:

Her er det militær regime. Stå opp klokken 07:00, morgenstell, ompakke (for ørtende gang) det man ville sende over med båten, frokost, levere sekkene for deretter gå videre. Gå oppover og stadig oppover Memurubakken. Jeg trodde jeg skulle få åndenød. Det var nærmest pipekonsert i lungene mine. Det gikk i et radig tempo.Tunga ut av kjeften.Tåken og regnet lå som et lokk på himmelen.

På denne dagen var det temmelig vått. Det regnet kattunger da vi fant en plass å spise opp nistematen. Det lettet noe da vi klatret opp på ryggen av Besseggen (1638 moh) og vi fikk en noenlunde sikt.

Det var gøy å buldre over ryggen. Undertegnende kjente ingen frykt for høyden og koste seg ordentlig med skue over Gjendevatnet og fjellene som rammet det rundt seg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt yogaøvelser ble også tilegnet i Guds frie natur….

yoga på beggeggen
Vi fant den største varden (Veslefjellet på 1743 m.o.h) og fikk tatt et gruppebilde på det.
Alt i alt brukte vi 6,5 time på dagens etappe og det var inkludert pauser.
På Gjendesheim kom bussen kl 16. Vi fikk skiftet og kjøpt noe godis før den ankom.

ølølp

Bussen slapp oss 4 av på Loen hvor vi hadde bilen vår stående. Mens de andre dro videre til Krossbu igjen, kjørte vi over Stryn fjellene og stoppet litt i Stryn sentrum hvor vi svippet innom Moods of Norway…

20150712_194925

….deretter kjørte vi inn til Innvik og fjordhotellet som vi skulle ligge på. Vi koste oss med god vin på balkongen og så på det stille vannet og solnedgangen. Senere fant vi på å rusle en liten tur til cafeen i Innvik sentrum for å ta et par pils. Det var deilig å kunne få ligge i hotellsenger. Det var som en spa opplevelse og vi sov tungt og godt.

utsikten

Mandag 13.juli:

Vi tok for oss frokosten i stille omgivelser, etter at en buss med bråkete turister hadde nettopp berøvet en god del av frokosten.

Etter frokosten kjørte vi inn til Loen sentrum og Loen Activ hvor vi fikk leie klatresko og annet utstyr til Via Farrataen. Vi startet ca kl 10 på en god og hard oppstigning av en bakke,-en grusvei ca 170 høydemetre ( Jeg kjente det godt i leggmusklaturen, da de allerede hadde fått blitt herjet med ei uke i fjellet), før en sti gikk videre oppover mot innsteget til Via Ferrataen – en treplatting på 440 moh. Her kunne vi endelig begynne å klatre.

-Via Farrataen i Loen i Stryn, ble åpnet kommersielt sommeren for tre år siden.Turen tar fra fem til sju timer og gir en luftig, men gir likevel trygg og opplevelsesrik tur i fjellveggen, uten at du trenger kunnskap om tau og kiler. Forutsatt at det er god sikt,ventes deg et fenomenalt utsyn mot Lodalen, Oldedalen, rett ned i Loen, Skåla og fjellheimen mot Jostedalsbreen.
En jernstige med faste trinn, ståkabler og jernbolter i fjellveggen gjør det mulig for folk flest uten klatreerfaring å ta seg opp en nesten loddrett fjellvegg. Gjerne i sammenheng av en hengebro, løpestrenger og andre elementer.»

Vi var ikke så heldig med været denne dagen. Tunge og gråe skyer med innhold av store mengder med regn som rant ned i strie strømmer over oss, imens vi karet oss oppover den sleipe og glatte fjellveggen.

loen

Til alt hell, hadde vi et par antisklibare klatresko på beina av merke La Sportiva som ga oss et godt feste i veggen. Turen startet altså helt i bunn,- nede ved fjorden og til topps på et fjell på 1000 høydemeter. I tillegg ble klatreturen krydret med å gå over den vinglete Gjølmunnebrua, en 120 meter lang hengebru. …
loen2

Og bonusen var også å gå i et luftig spenn over ei ca like lang line (som de hadde satt opp ei uke før vi ankom) hvor vi hadde utsikt ned i juvet og døden.Stupet er mer enn høyt nok til å ende som mos på bunnen. Her var det mange som kjente på høydeskrekken….

line
Ved hjelp av et par erfarne klatrere og guider fordelt på to lag, ble vi veiledet og loset trygt opp til topps. Hoven med sine 1010 høydemetre fikk vi en flott utsikt nedover. Her er stedet hvor basehopperne har sitt utgangspunkt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Videre gikk vi nedover uten klatreutstyr i sørpe til bilveien og til den ventede bussen som skulle frakte oss tilbake til Loen Active igjen. Vel nede, fikk vi utdelt diplom for en fenomenal innsats.

2015-07-13 22.56.12

I sammenligning med den forrige klatreturen i Tyssa, syntes jeg den var bare blåbær i forhold til denne ruten. Via ferrataen er blitt min nye yngling av action aktiviteter. Dette gjorde mer en mersmak. Og vil gjerne teste ut nye ruter i nærmeste klatrefremtid..

Det var meningen vi skulle dra hjem til Stavanger idag, men det ble sent da vi kom tilbake fra klatreturen. Så etter en snikdusj på Næssa camping og en hjortekake middag på Go beden i Innvik, fant vi en idyllisk camping i Sogndal…..

hytte i Sogndal

Det var deilig å lande igjen etter en aktiv og spennende uke. Vi nøt kvelden med godt selskap og god mat og drikke.

Tirsdag 14.juli:

Vi sov lenge frempå, nøt en god frokost, pakket og vasket ut av hytta, før vi dro sørover.
Det var tid for hjemreise. Mange inntrykk, nye bekjentskaper og opplevelser å huske på i ettertid. Vi hadde noen pitstopper på veien. Innom Stålheim og nøt utsikten ned Stålheimskleiva,- spiste muffins og drakk kaffe, kjøpte deilige og søte moreller fra indrefileten av Kinsarvik og tilslutt spiste vi middag på Åkrafjordtunet.
JA!! Jeg har storkost meg hvert sekund.
Tusen takk!

Spenstig tur til Trolltunga og Via Farrata i Tyssedal. (19.-21.06.15)

Jepp! Turene står i kø hos meg.Og det nærmest gnistrer under føttene mine. Ingenting er bedre enn det å reise på tur enten til fots, vanns eller midt i mellom? Jeg mener- jeg var sånn midt i mellom land og himmel i helgen. Jeg svevde høyt blant de lave skyene og blant nysgjerrige fugler- i lag med mange andre eventyrlystne sjeler. Der hang jeg i en klatresele med flere karabinkroker hengende i beltet og noen godt plantet i hendene mine. Det var ikke vanskelig. Vi fikk en kjapp instruks, før vi startet å klatre stadig oppover og oppover fjellet. Vet ikke eksakt hvor høyt det var, men svimlende høyt hvis det forteller deg noe. Og utsikten da! Den var til å bli rørt av. Ikke en bris å kjenne på og solen brant godt på himmelvelvet.

10981544_814505418644719_7920024352186539318_n

Oh, what a day!!!

Vi teltet på Odda Camping og hadde dette som kveldsaktiviteter på fredagen til sent til kveld. Det løp snart mot midtsommers, så lyset ville ikke slukke med det samme. Vi hadde god tid med å forsere toppen.

11536094_814505088644752_530207533115609244_n
Hva betyr egentlig Via Ferrata??
Det italienske begrepet Via Ferrata betyr “jernvei” og brukes om klatreruter via faste bolter, bøyler, kabler og stiger.

Noen mener det er enklere å gjennomføre enn vanlig fjellklatring. Men har du høydeskrekk, da blir det ikke enkelt uansett.

Vi fikk som sagt oss en luftig og historisk opplevelse da vi begav oss ut på tur i sporene etter rallarne som bygde ut vannkraftanleggene og rørgata i Tyssedal. De såkalte fotsporene er jerntrinn boltet inn på fjellvegger opp langs Tyssedalsfjellet.

11202554_814505491978045_3240015776185541001_n
Klatreeventyret starter ved kraftstasjonen Tysso 1 nede ved fjorden, og følger vedlikeholdsbanen langs rørgaten 400 høydemeter opp.

DSCN3114

På deler av turen går man i en bratt tretrapp langs rørgata, men også her har man et parallelt tau som man klipser seg inn på.

11112911_814505105311417_7790087271650934551_n
Jeg anbefaler alle som tar denne turen til å snu seg ofte for å nyte den fantastiske utsikten over Sørfjorden og Odda.

Guide og Odda- entusiast, Jostein Soldal viser vei i rallarnes fotspor…..

DSCN3104

Det hadde vært en innholdsrik dag. Jeg kom til å sove som en stein denne natten.



Lørdag:
Neste dag, da dagen var i emning,- nøt vi kjapt en god frokost, før vi på nytt tok i fatt på et nytt eventyr.

DSCN3141
Vi kjørte samtlige i to-tre biler opp til den offisielle parkeringsplassen til Trolltunga. Det var overraskende MYE snø i området. Det var adskillig tyngre å gå på den opptråkkede snøstien. Jeg måtte mang en gang opprettholde balansen, for tok jeg en titt på det nydelige og hvite landskapet rundt meg, kunne jeg fint snuble og tumle meg i bakken.

10511214_814506208644640_2321810006219951601_n

Vi tok noen etterlengtede pauser i ny og ne og ispedde på med fornybar energi i kroppene våre. Solbærsaften jeg hadde medbrakt, var veldig nyttig som energi og inntakskilde, men det fantes flertallige bekker for å fylle på med vann. Men det vi ofte hadde i tankene, var at snøen var råtten (nå når temperaturene stiger jevnt og trutt i sommerhalvåret), så vi måtte stadig passe på å ikke komme i ulykken å ramle.

PicMonkey Collage
Turen er likevel overkommelig for de fleste. Det kan kanskje likevel være greit å være forberedt på at det er en noe krevende tur.Husk å ha riktig fottøy som fjellsko som gir god støtte til anklene og med god såle. På denne turen, fant jeg mange med joggesko og bomull sokker på føttene. Jeg tipper de hadde en riktig våt og kald opplevelse.

Det var mye turister i blant oss. Trolltunga har blitt veldig kommersielt de siste 6 årene. God og fiffig markedsføring har gjort det til et populært feriemål for mange eventyrere også fra utlandet. Sherpaene har også fått gjort en durabel god jobb med å få til en solid sti. Her tenker jeg de dyre parkeringsutgiftene ligger bak.

Noe som derimot er oppløftende rent motivasjonsmessig, er at de har skilt etter hver km,- så man vet hele tiden hvor langt det er igjen.
Vi brukte vel rundt 4 timer opp til Trolltunga. Det var ren og skjær festivalstemning her oppe på platået. Og som sjeldenheten er, var det et fantastisk flott sommervær. Vi lå der henslengt i bare overkropper (menn) og i lettkledde plagg og nøt utsikten over fjorden.

DSCN3168
Vi fyrte opp primusen og kokte kaffe og lot oss ta inn all den gode atmosfæren naturen hadde å by på. Vi kunne også la øynene hvile på den mektige Folgefonna, som vi gikk på ski på for et par uker siden.

DSCN3186

Litt etter litt, brøt vi opp og fant oss en telt plass for å overnatte. Vi fant en fin flate litt i utkanten av Trolltungen, men stadig med et flott rundskue  over den spektakulære fjorden.

 

Av og til kommer det noen øyeblikk i livet som du ikke er helt sikker på er ekte.Så står du der midt i det-helt på ordentlig- når du først trodde du var med i en filmscene. *Klype seg i armen øyeblikk.*

11351296_814506275311300_5973333581756139380_n
Senere på kvelden mekket vi i fellesskap til en nydelig kyllingsuppe.
11540882_814504108644850_4596596386305209888_n

DSCN3182
Etterhvert måtte vi ha et fellesbilde av Trolltunga og oss. Og mange tok sjansen på å henge over kanten og kikke nedover stupet.

Enkelte kjente også til at magen deres kvernet som en sementblander av nervøsitet. Jeg kjente fint til dragsuget selv, da jeg kastet et blikk over kanten. Et gruelig grøss gikk gjennom meg. Tenk om, hvis om…malet  rundt i bakhodet mitt.

10672376_814504485311479_7174281601252650701_n
Trolltunga er et bergutspring som «henger» ca. 700 meter over Ringedalsvannet i Skjeggedal. Fugleperspektivet fra Trolltunga er mildt sagt spektakulær.

Jeg sov noe urolig. Noen av medhjelperne av den foreløpende konserten på Trolltunga hadde det festlig i sene nattetimer. Men jeg var varm og god under dunsoveposen. Vinden blåste godt der ute, og vi var glad vi hadde snø-barduner som holdt teltet på plass.

DSCN3177
Neste dag, søndag- freste vi bacon i panna og koste oss med kokekaffen i nydelig blendende solskinn. Vi måtte gå en liten dagstur til å gjøre det fornødne- da vi hadde det offisielle og luftige toalettet på en veldig god avstand fra leiren vår.
10013880_814506535311274_1327154410077238228_n
Siden pakket vi sammen og labbet ned samme vei som vi kom opp.

Nå hadde medhjelperne av konserten fått rigget opp mer utstyr på platået. Vi fikk dessverre ikke med oss det musikalske innlegget av gruppa Shining, da det betydde av vi ble veldig sene hjemme igjen.

11138616_814506581977936_3219875458007266903_n

Mens vi gikk tilbake, fant vi flere artister som skulle lage show for alle. En trompetist og en gitarist var blant dem som hadde rigget seg opp på tørre bergflekker.

Det var fremdeles varmt og solrikt denne dagen og vi brukte litt tid på å nyte noen pauser i mellom.
2015-06-22 16.44.33
Vi var hjemme i Stavanger da frøken ur viste 20.30.
Rent oppsummert var det en fantastisk tur – nydelig naturopplevelse og sammen med klatringen og utsikten på toppen var det bare helt magisk.
Takk for en nydelig og spennende tur jeg sent vil glemme!