Høstidyll i Korshamn. 10.-11.september-2016.

Lørdag:

Som en årlig tradisjon, reiser jeg, mor, Henrik,Hilde, Henning og Astrid til denne sørlandske perlen i Norge,-Korshamn.

Denne gangen kunne ikke Astrid og Hilde bli med, men Henrik hadde med seg en koselig skolekamerat(Helge) i plassen.

Vi hadde nærmest E39 for oss selv denne lørdags formiddag. Henrik som fersk innehaver av sertfikatet, var i førersetet.

Hadde en pitstop i Lyngdal for å handle inn masse av mat for to dager. Det var tilbud på smågodt, så jeg og ungdommene tok grådig av herligheten.

Da vi ankom Korshamn og hadde innlosjert oss i leiligheten, og etter at guttene og Henning hadde dratt til Rossfjord får å få med seg de tre fotballkampene som skulle vises på storskjermen,- fikk jeg lyst til å ta en rusle og oppdagelsestur rundt på øya.

Stedet er like pittoresk, vennlig og koselig som alltid.En tur langs brygga i Korshamn tok meg med fra sørligeste fiskemottak og Norges sydligste fiskevær, fra rorbuene til enden av tettstedet, rundt husveggene, gjennom hager, ned til vannet og opp på kampesteiner. Langs veien fant jeg også et kunstgalleri og et bibliotek, begge i hyperlokalt format.

Var også innom den koselige puben. Ingen folk. Tyst som graven.Ingen som ville nyte en brun og kald øl i høstregnet? Merkelig! Her pleier det å være fullt av liv- med lokale band og andre gøyale arrangementer.Stillheten rådet.


Været var ekstremt trykkende og fuktig, som om lynet ville slå til når som helst. Det duskregnet litt.

Jeg fant en uferdig murtrapp som gikk opp i høyden- og fikk meg en flott utsikt over vågen i Korshamn.

Gamle fiskebåter og skjøtter lå fortøyd langs slitte kaier. Mye fisk i sjøen. Måkene i hopetall kretset rundt og gikk helt berserk.Jeg kunne lukte tang og tare. En sløv og daffen veps surret rundt hodet mitt, mens jeg tuslet videre på en privat vei langs hus og lekende barn. Trampolinen ble flittig brukt. Jeg registrerte en gammel mann som kikket nysgjerrig i postkassen sin, mens jeg gikk nedover mot hovedveien.Det var ingen biler og jeg kunne krysse veien ned mot friluftsområdet og strandpromenaden.

En mosebekledd stein lyste neongult mot meg. Jeg fanget opp lukten av frisk sjøluft og lydene av måkeskrik og bølgeskvulp mot baugen av robåten som lå fortøyd i moloen.

Det gledet meg stort å gå slik alene og bare nyte stedets ro og med en salig natur i høstens milde grep.

Så mye inntrykk. For et deilig sted. ❤ Jeg har blitt veldig glad i Korshamn. Navnet Korshamn er antagelig etter et kors som har vært satt opp som seilmerke eller vern.

Korshamn, strandsted på vestsiden av Revøy i Lyngdal kommune,Vest Agder fylke.
Korshamn byr på en gammel historie.Ja helt tilbake til år. 400 e.kr.
Tenke seg til-Konger, hertuger, jarler, sjørøvere og en dansk prinsesse gikk på et skjær rett utenfor øyene her. Og det skjæret heter den dag i dag Danskeskjæret.

Jeg gikk tilbake til de røde rorbuene langs havnen, i det jeg fant et artig og underlig åsyn på et par tyskere som fisket med fiskestengene fra terassen fra rorbuen som de leiet seg for sesongen.

Jeg stoppet opp og så forundret på dem. Da han ene tyskeren smilte brett og forklarte seg på tysk:

«Haben Sie keine Angst!
Gehen Sie einfach unter!»

Som betydde noe som:
«Ikke vær redd- det er bare å gå under.»

Da mente han at jeg skulle leke limbo og gå under fiskesnøret deres.

Vel hjemme i vår egen «rorbu-leilighet», laget vi en deilig kyllingrett til kveldsmat. Henning og guttene kom ramlende inn etterhvert og var i ekstase på at fotballaget deres hadde vunnet.

Jeg har lite greie på- eller rettere sagt liten interesse for hele fotball hurlumheien, så jeg slo på tv og fant underholdningskanalen.

«Skal vi danse» ble ihvertfall en stor suksess for både meg og mor.

Søndag:

Henning er ingen syvsover. Jeg hørte han skramlet på kjøkkenet og lukten av nytrukket kaffe snek seg helt opp til loftet hvor jeg hadde funnet plassen for søvn.

Jeg tuslet meg ned etterhvert, men fant ikke min bror der. Han hadde tydeligvis fått kløe i føttene og kommet seg ut på en liten morgentur.

Noe som jeg også aktet å gjøre noe senere på dagen etter en god og lang frokost.


Henrik og Helge ble ikke med på tur og ville heller sitte inne å lese lekser. Mens jeg, Henning og mor tok på oss joggesko og klær til en spasertur i området.

Etter en liten stund skillte vi lag og jeg fant en skogssti til det høyste platået for Korshamn og Revøy.

På nytt kunne jeg nyte stillheten rundt meg. Skogstien gikk et stykke innover inntil den krysset seg med flere stier. Her var det valgets kvaler. Henning hadde tipset meg om å følge stømlinjen som gikk tvers over skogsholtet. Så jeg gjorde.

Langs skogkanten fant jeg en sopp art jeg ikke hadde sett maken til før. Et søtt fuglehus var spikret i et tre. Noen hjemme?

picmonkey-collage

Nå begynte stigningen. Stien var fuktig og sleip etter et regnskyll natten før. Jeg holdt og klamret meg i de mosebelagte greinene som sprikte seg ut av grantrærne.

Solstrålene snek og snodde seg imellom nettverket av greiner og lyste opp alle mørke skygger.

Jeg klatret stadig oppover og fant plutselig enden på stien. En blindvei. Jeg snudde meg 180 grader og gikk tilbake et lite stykke og fant en annen trase`.

Der! Jeg kunne se åpningen og solskinnet som sprengte seg på.. Jeg klyvte meg opp på berget og myste på en liten hvit hytte på størrelsen som en lekehytte.

Utsikten rundt var sugene flott. Jeg kunne bivåne hele herligheten av Korshamn og enda til.

Det var utsikt til omkringliggende områder og øyer – utsikt mot sør-øst over Sæli og Markøy,Kjøpsøy, Sælør og Sutnøy.

Jeg gikk inn i den vesle hytta og fant en oppslagsbok hengende på veggen og en stol å hvile rumpa på. Dette viste seg å være en vaktbu eller vekterbolig.

Vakthytta/loshytta (kjært barn har mange navn) brant ned i forbindelse med en skogbrann, men er bygget opp igjen i senere tid.

En liten avisnotis gir meg flere opplysninger om bl.a brannen og gjenreisningen av vakthytta:

20160911_12425520160911_124301

 

Ved hytta er det også 2 kompassroser, en 32 streks, datert til tidlig på 1700 tallet. Kompassroser finnes også på andre øyer på utsiden av Korshamn.



Jeg tuslet ned samme vei og ned til sentrum av Korshamn, hvor jeg gikk ned kirkebakken og passerte kapellet. På et bord like ved kapellet, prydet det med høstens frukter . Videre gikk jeg til nærbutikken- Norges sydligste butikk . Det har vært butikk på brygga i over 100 år.Nå stod den stengt. Ja, det var jo søndag.

Jeg tittet ned på armbåndsuret. Frøken Ur tikket meg i øret og fortalte meg at det snart var middagstid. Vel «hjemme», fant jeg de andre i stor kakofoni rundt sofagruppen.

Lukten av ovnsbakt laks bredde seg ut i rommet. Magen min knurret, vel vitende at det var en stund siden den hadde fått seg noe tørt og vått.

Med et ringte det på døren.

To høye herremenner steg inn dørterskelen. En amerikaner og en nordmann.

De inviterte gjestene og vi andre satte oss til dekket bord.

Jeg forsynte meg av laksen og sendte den videre til mor, mens vi smilte til hverandre. Så heldig vi er.

Enda en helg hvor jeg kunne fylle krukken min med flotte opplevelser i.

Takk!

Reklamer