Ekstremtur og nyttårsfeiring på Skåpet.

Fredag 30. desember 2016:

I mørkets frembrudd, med yrende og gjennomtrengende regn, med hodelykter og godt mot- gikk 4 damer og 1 mann fra parkeringsplassen ved Espeland og fulgte en elv opp Vinddalen. Felles for dem alle var at de så fram til en trivelig nyttårsfeiring til fjells. Sekkene var tunge med innhold av godsaker og trivielle saker som var kjekt å ha med seg til feiringen.

Kvelden så ut som den ble riktig så våt. Regnet ville ikke avta og stien var overfyllt med overvann.

Jeg rettet på hodelykten under hetten og lot den mange lumen sterke lyskjeglen vise vei hvor jeg skulle tråkke mine føtter på.

Jeg hørte den brusende elven like ved og forsikret oss om at vi var på rett spor. Jeg ante fred og ingen farer. Praten i den lille gruppen gikk lystig og lett.

Om litt ble vi tvunget ut av den T oppmerkede stien og gå utenom allfarvei. Det var en sann kamp om å komme seg gjennom skogkrattet. Tusener av grener og røtter hadde fått grodd og vokst seg uhindret i årenes løp.

Terrenget gikk hulter til bulter. Vi klatret opp noen høye koller, for så å åle oss ned igjen. Vi krøp gjennom perleporter av noen krokete grener og vi hoppet på ustødige stener over elven.

Sånn plutselig mistet vi orienteringen. Hvor er stien? Hvor er broen vi må over?

Gpsen ble nøstet frem i regnet. Strømmen på duppedingsen ebbet ut. Etter å ha byttet til nye batterier, fikk vi øye på broen på kartet. Vi var tilbake til det gode motet. Vi fulgte igjen elven et godt stykke. Tempoet i gruppa økte betraktelig.

Det kom et lystig utrop fremme i teten. Vi er på stien igjen! Alle fikk smil om munnen. Så bra!

Jeg hadde mine betenkeligheter. Hvor er broen? Vi har ikke sett snurten av den i de siste 15 minuttene.

Jeg så på klokken- vi skulle strengt tatt snart vært fremme til hytta på det nåværende tidspunkt.

Jeg hørte en urolig summing i bakerste rekke. Spørsmålene kom heller ikke uventet, men som en vond antakelse og mistanke…

Fra Grete: » Jeg føler vi har gått i ring?»
Fra Eirill: » Har vi ikke gått forbi den store bautasteinen der?»
Fra Frøydis: » Bevegelsene og strømmen på elven går nedover og ikke oppover!» .
Fra Hilde: Det er ikke mulig??!!
Fra Helge: Jovisst pokker!

Vi konkluderte samstundes og etter å ha lest litt på GPSen, at hytta lå i en helt annen retning. Broen hadde vi passert for lenge siden og dermed hadde vi altså gått tilbake til start igjen………………..

Fortvilelsen lyste ut av øynene mine.

Fornuften seiret. Vi måtte bare kapitulere og finne seg i sin skjebne. Det var langt i fra klokt og forsvarlig å gå til hytta, da det var mange timer igjen til målet og terrenget var utfordrende..

Som det er skrevet i fjellvettreglene, – vend i tide- det er ingen skam å snu.


De aller fleste var våte til skinnet. Det var godt å komme seg inn i bilen med varmeapparatet på full guffe. Vi var samtlige bekymret på hva resten av reisekameratene våre, som allerede var på Skåpet, ville innbille seg når vi ikke dukket opp.

Vi ringte pliktskyldigst til både hovedredningssentralen og politiet og meldte i fra at vi var i live og i gode hender.

Videre fant vi på å finne et alternativt overnattingssted gjennom natten. Først ut var Preikestolhytta, men der var det ikke en kjeft som svarte på telefonen. Vi googlet på andre alternativer og fant tilslutt frem til et hotell på Jørpeland.

Verkshotellet lå ikke langt i fra sentrum av Jørpeland. Et historisk og hjemmekoselig hotell fra 1912 med flott beliggenhet like i nærheten av Jørpeland båthavn.

Vi ble møtt velkommen av en høflig asiater.

Det viste seg at vi var de eneste gjestene på hotellet og fikk uten problematikk to store soverom.

Vi slengte av oss ryggsekkene og tømte alt av innhold i gangen ved hotellrommene. Vi tok oss riktig til rette.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg skrelte fort av meg de våte og kalde klærne og hoppet i dusjen. Det fantes ikke noe tørkerom på dette hotellet, så vi fant på å henge plaggene på de mest fantasifulle plasser.

Siden gikk vi ned i restauranten og videre fant vi storkjøkkenet hvor vi laget en deilig kyllingsuppe med focaccia brød til.

Kunne ikke hatt det bedre! Hadde ikke i mine villeste fantasier trodd vi skulle ende opp her på lille nyttårsaften.

Vi nøt kvelden sammen og planla neste morgen…

Lørdag 31.desember 2016,- Nyttårsaften:

Jeg våknet lett til at døren til badet gikk igjen, men fant snart slumresøvnen igjen. Hotellsengen var så deilig og god. Det hadde blitt sent kvelden før og videre hadde jeg ikke hatt mange sovenetter tidligere i uken.

Jeg våknet på nytt til at Grete romsterte ved siden av meg.

«Hvor mye er klokken?», spurte jeg søvnig.
«Den er snart halv ti», svarte Grete.
«Oi! Så mye! Da må vi jaggu komme oss ned å få litt frokost,- vi har en dagsmarsj å gå til og et nyttår som skal feires på ei viss hytte.», svarte jeg.

Vi fortet oss ned hotelltrappene og møtte resten av den smilende og opplagte gjengen i den godt oppvarmede restauranten.

«God morgen!, kom det lurt fra Helge.

Flere folk hadde ankommet skulle det vise seg. Jeg fant ei smilende resepsjonist dame bak skranken. Og asiateren dukket snart opp og tilbydde meg kaffe.

Videre var det ei dame av utenlandsk opprinnelse som stod å laget skrål og spetakkel i vestibylen. Hun var ikke velkommen på hotellet. Hun kranglet seg til å få viljen sin. Hva grunnen var, skal være uvisst.

Jeg spiste glupsk av brødskivene og pålegget hotellet bydde på, mens jeg iakttok og  lyttet til hurlumheien og heksedansen fra damen og personalet.


Etterhvert pakket vi ned de tørre plaggene i sekkene og ryddet opp etter oss før vi forlot det komfortable hotellet.


Regnet hadde ikke avtatt,- noe som forårsaket enda høyere vannstand i elven. Fordelen var at nå gikk vi i høylys dag og sikten var betraktelig mye bedre.

Vi hadde fullt oversikt på hvor den oppmerkede stien befant seg, selv om vi måtte gå langs den da elven gikk i traseen.

Vi kjempet oss frem over glatte stener. På bildet nedenfor vises det hvor risikabelt det var å krysse. Men endelig fant vi den bortgjemte broen!


Lemmene som turistforeningen hadde lagt ut, var overfylte med vann. Vi vasset i vann.

Så kom vi til et parti det var klin umulig å passere. En dyp og stri elv. Jo høyere vannstand, desto farligere er det å krysse.

Vi stod lenge der i villedelse og saumfarte området hvor det var muligheter å passere.

Grete kom med et godt forslag om å gå lengre opp i høyden, forbi fossen og hvor strømnakken var mulig å krysse.Naturen er nådeløs. Det er hodeløst å ta forhastede sjanser. Å krysse en elv er noe av det mest risikofylte vi kan gjøre under forflytning i villmarka.

Vi travet oppover terrenget. Sekken var tung og fjellstøvlene var blytunge med innhold av vann.

Om litt, fant vi en noenlunde bra passasje- der elven var bredest, grunnest og med mindre strøm i.

For å hjelpe oss over, dannet vi en lang rekke og holdt hverandres hender.

Jeg tviholdt krampaktig rundt både Eirill og Frøydis hender.

Helge i tet og ledet an. Sakte så sakte gikk vi over med vannet til knes. Vannet var isende kaldt. Så ble det brått dypt og vi måtte snu og finne en ny vei over. Jeg holdt på å dø av kulde. Måtte vi bare komme helskinnet over snart! Minuttene sneglet seg frem.

Jeg pustet lettet ut da vi kom over på land igjen. Jeg kjente neste ikke følelsen i beina mine der jeg stokket meg fremover i terrenget. Nå gjaldt det å holde høyt tempo å få varmen og blodsirkulajonen igang.

Vi hadde tatt en mega stor omvei. Og klokken tikket ubarmhjertig avsted. 3 timer hadde snart gått siden vi forlot bilen. Måtte vi bare komme til hytta før skumringen, tenkte jeg frebrilsk.

Der! Endelig fant vi stien igjen. Jeg tok den i mot med gode tanker. Jeg gledet meg å høre at vi ikke hadde lenge igjen, men måtte ta oss gjennom flere hindringer før den tid fant sted.

Jeg kjente en boblende glede da jeg fant den siste biten av traseen inn til hytta. Jeg kjente meg igjen.

«Dette er den «røde løperen» inn til hytta, sa jeg glad i stemmen til turkompisen bak meg.
Wohoooo!
Fantastisk!

Og flere superlativer kom trillende ut av munnen av samtlige fra turfølget mitt.

15871491_1621542118154989_6588115209641432144_n

Jippi!

Natalia kom oss i møte med åpne armer og ga meg en varm velkomst klem. Og var veldig glad vi endelig hadde ankommet bestemmelsestedet. Resten av gjensynskomiteen kom ramlende ut av hytta og ønsket oss velkommen. Jeg var så hinsides sliten, men desto lykkelig over å ha kommet frem.

Vi fant oss lynkjapt til rette. Vi hadde hovedhytta for oss selv. Nyttårs maten putret på kokeplaten, mens vi tok en muskel lindrende stund i badstuen i hytteannekset nedenfor hovedhytta.

På vei inn til hovedhytta, plukket jeg med en pærecider fra depotet mitt og fant en plass sammen med de andre ved vedovnen. Praten gikk løst og fast.

Plutselig dukket Gro Maria og hennes følgesvenn opp i døren. Jeg ble overraskende glad. Dette hadde vi ikke ventet oss.

Vi satte oss alle til bords i pent antrukket nyttår kjoler og dresser, og tok grådig for oss av pinnekjøttet og det som hører til og la det i en stor haug på tallerkenen. Glassene ble etterhvert påfylte med akevitt,vin og andre alkoholholdige godsaker. Et rungende skål ble avbrutt av lyden av klirrende bestikk.



Nyttårsfesten var godt igang. Det gledet meg stort å ha alle de som betyr mye for meg i min tur omgangskrets rundt meg. Vi var en flott gjeng der vi satt rundt bordet og delte festlige og personlige historier med hverandre.

Desserten i regi av Geir, kom til bords. En nydelig riskrem med en deilig hjemmelaget bringebærsaus til. Mandelen ble funnet av heldige Frøydis. Hva premien var, er meg uvisst.

Videre forløp kvelden seg med pakkelek. Vi ble som barn igjen der vi kastet oss over pakkene som gikk på rundgang.

Popanlegget ble slått på og de som ville prøve seg på en sving, fikk sjansen til det da. Tiden går fort når man har det kjekt i hyggelig selskap- sånn plutselig var klokken slagen tolv.

Vi hastet ut i det fri,- fant frem sigarer, stjerneskudd, bomber og raketter.

På null komma bang, var det hele over.

Vi ga hverandre klemmer og ønsker om et godt nyttår.

Nyttårsdagen forløp seg videre. Jeg hadde ikke planer om å legge meg med det første. Jeg drakk mer vin og svingte meg svett og ør.Sus og dus. Landet omsider tungt på puten med stigende rus.

Søndag 01.januar 2017

1.nyttårsdag:

Dagen åpenbarte seg med et hvitt dekke med snø på fjell og trær. Jeg hadde ingen grunn til å grue meg lengre for å dra hjemover,- tanke på guffen vading over strie elver. Vannet hadde trukket seg godt tilbake.

Etter god frokost og utvask av hytta, gikk vi på lang rekke nedover stien i strålende solskinn. Det var som å komme til en annen verden. Allting var hvitt. Det ble desto mer lystbetont å gå. Sekken var dog lettere å bære, ettersom jeg hadde fått tømt mye av drikke og mat.

På en time var vi nede på parkeringsplassen igjen.

En veldig innholdsrik helg har passert. Jeg sitter igjen med bare gode minner.

Tusen takk!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

15820800_1621738601468674_697473109_o

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s