Skitur og hyttetur til Taumevatn og Heibergtun Storevatn. 12.-14.02.16

Skal jeg bare gi et superlativ på det jeg har opplevet denne helgen, er det ikke nok. På langt nær. Jeg kan lage en superlativ bok om turen, men akk o` ve- det blir for meget igjen.

Å gjengi med ord er oftest veldig vanskelig.

Bildene forteller egentlig mer enn 1000 ord sies det. Jeg er forsåvidt enig, men å være der selv i øyeblikket og fange stemningen er noe helt annet. Et bilde er fattigslig i forhold til realiteten og virkeligheten.
Hvordan begynte så eventyret?

Det var en gang….

«Månen var halve og kvelden var kalde.»

En forventningsfull og snøhungrig passe stor gruppe dro av gårde sent en fredags ettermiddag . De hadde sin misjon om å komme seg ut på en frisk ski og overnattingstur til utsøkte forhold. Mørket kom hastig over dem og alle måtte fiske frem sine medbrakte hodelykter.
Med innholdsrik oppakning labbet de glade skigåerne avgårde i stillferdige omgivelser fra Ådneram og innover den flateste og kjedsommelige Flatstøldalen…..
Det var en grisekald kveld.
Kulden viste muskler og bet sånn godt hardt i kinnene på en og enhver.
Undertegnende gikk der i sin egen tankeboble, mens hun hørte lyden av knirkende kram snø og friksjonen av ski og staver.Plutselig kunne en snøscooter forstyrre den magiske idyllen.Eimen av eksosen til scooteren fikk henne til å minne seg på at en var heldig å kunne komme seg vekk fra byen for en helg-  bare å kunne komme seg til fjells hvor den salige stillheten er alt som rår..

Som en god turvenn av meg sier- referere jeg gjerne hans påstand og siterer det her- for det er så riktig….

STILLHET.. total, altomfattende, absolutt stillhet..
Da e den vakraste og mest kraftfulle lyden eg vett!

Om sjelen min har en grunntone så får dagens samfunn den ut av takt.
Eg føle meg rett og slett forurensa av stress og lyder..
Derfor e det så ubeskrivelig godt
å komma opp dit kor lyder ofte ikkje finnes.


Etter den laaaaangvarige Flatstøldalen, kom det et mer kupert terreng. Alt vel så langt, men med en beskjeden lystråle av hodelykten, var det som å lukke øynene i nedoverbakkene. Magen kvernet som en sementblander av nervøsitet for å tumle omkull.
Etter 12 km lange, 3 mørke timer og i minus 22 grader kulde, kunne man skue den velkjente og kjære Taumevatnhytta. Det indikerte at det var allerede folk i hytta da vi kunne se den grå røyken sive ut fra skorsteinspipa. Med eplerøde kinn tråkket den oppstemte gruppa inn i varmen.
Det var en lettelse å få av den tunge sekken fra skuldrene. Mye medbrakt godsaker er på sin plass når en skal på hyttetur.
I felleskap spiste vi en deilig tacossuppe til kvelds.

Lørdag:
Vi våknet først opp til en grålysning av en morgen. De mest ivrige morgenfuglene var allerede igang på hyttekjøkkenet og mekket sin medbrakte frokost.
Som en tradisjon, har Stavanger Turistforening et tilbud om å servere nysteikte lapper til alle som besøker Taumevatn hytta hver lørdag fra skolens vinterferie til og med påskeaften.

Pater Pollestads lapper
Etter Pater Pollestad lappeoppskrift, mekket vi en god røre av «alle» ingrediensene som hadde blitt kjørt tidligere opp av snøscooter, og steikte av en god slump med lapper. Hørte i ettertid at det hadde vært et storinnrykk med mange dagsturgjester og videre rundt 50 overnattingsgjester denne helgen.

2016-02-21 12.59.19

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vi gjorde opp for oss, ryddet og vasket hytta og kom oss av gårde rundt klokken 13.

«Winter Wonderland»

Juhuuu!

Dagen ble bare bedre og bedre. Skyene lå fjærlette på himmelen og solen brøt gjennom. Det var fremdeles veldig kaldt, men vi hadde hele dagen for oss og tok det veldig slow og nøt noen lange pauser og lettet sekken ytterligere av de medbrakte godsakene.
Hadde vi gått på uten pause, hadde vi kommet frem til Heiberg Storevatn hytta på 1,5 time. Vi brukte altså 3 timer. Vi satt samlet utenfor tunet og lepjet i oss de siste solstrålene, før de bukket under horisonten.

This slideshow requires JavaScript.


Hyttetunet har ei hovedhytte og to annekser. Vi overnattet på det mellomstore annekset…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var beinkaldt og måtte fyre opp av den rå bjørkeveden. Det tok sin tid og bestemte oss sånn alt tatt i betraktning å få både varmen og middagen i oss i hovedhytta. På menyen denne aftenstund stod Indisk Kylling Tandoori med en saftig god salat til.
Det ble folksomt med tiden da det ramlet og veltet inn flere og flere utover kvelden i hytta. Både kjente og ukjente.
Søndag:
Jeg våknet opp av lyder i hytta. Det går et sagn om at gamle Heiberg går igjen her på tunet og banker sin frustrasjon for litt fred (?) i bølgeblikkene som ligger som et tak og isolasjon rundt hytteveggen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg grøsser til mens jeg skrur bryteren på hodelykta og kikker på klokka. Uret viser bare 03:00 og jeg finner det rett i det å sove videre mens tankene floker seg til….

Hvem var denne Heiberg?

Thorvald Meyer Heiberg, rikmannsønn,av dansk slekt og med tette bånd til den europeiske overklassen.
Ja, han arvet en god slump penger og fikk en forettningside` og en misjon på å kjøpe opp all hei fra Haukelid til Åseral, men det målet nådde han ikke.
Heiberg endte opp med å eie 1 million dekar som innbefattet å dekke behovet for jakt på villrein og ryper til grever, baroner og feltmarskalker.
Det ble en stor suksess. Jakteldoradoet fikk disse høystående menneskene til å stå i kø.Dette var datidenes eksotiske safariturer.
Og for lokalbefolkningen ble det også gjevt. De fikk jobber som tjenere og kløiving av proviant og andre nødvendige saker.
Ja, 1904 var året som endret heialivet for mange i Setesdal, Sirdal og Suldal.

☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃❄️☃


Tankefloken løste seg opp igjen og undertegnende kunne sove sin fredfulle søvn. Inntil nye og velkjente lyder brøt stillheten. …
Denne gangen var det morgenfuglen Helge som tuslet rundt og fyrte i ovnen og lagde mer varme i hytta. Jeg kjente snart til lunken av varmen som bredde seg innover i de fire hyttevegger.De andre jentene-Lene,Elisabeth,Ingelin og Bjørg sov fremdeles eller lot som de sov. Frøken ur viste ikke mer enn halv åtte. Magen min rumlet mildt og blæren var full.

«En million diamanter»

Etter frokost og et tåredryppende farvel med hytta, labbet vi av gårde i samme skitråkk tilbake via Taumevatn og til Ådneram.
Vinden blafret lett i den mørkeblå 70-talls gamle anorakken jeg hadde arvet av bror. Jeg hadde kledd meg godt. Altfor mye skjønte jeg etterhvert når vinden stilnet og bakkene stod for tur. Jeg skrelte etterhvert noen lag med plagg og kjente huden kunne puste igjen.
Solen strålte på en skyfrihimmel i et vilt og vakkert vinterlandsskap.Jeg kunne se harespor i snøen. Det hvite lå uendelig og blinket som uslipte diamanter.


Nok et eventyr er over. Helgen gikk så altfor fort. Men minnene ligger spikret og lagret.
Jeg trekker dem gjerne frem igjen når hverdagen er trist og grå.
Jeg vil snarest ut på tur igjen i det blå.
Hva venter meg så???

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s