Værkartet viste strålende sol fra blå himmel, med temperaturer hvor en kunne spytte klinkekuler. Ja, det var beinkaldt! Gradestokken viste 15 blå.Jeg hadde klint et tykt lag med kuldekrem i ansiktet. Dobbelt lag med stillongs og ulltrøye innerst på kroppen.
Turen ble lagt til turistforeningshytta Tomannsbu i Sirdal kommune – med avgang fra Hunnedalen lørdag presis klokken 12.Turen startet først med god oppvarming- rett opp Tveitabrekka, så videre i kupert og flott skiterreng inn til Tomannsbu.Å ha på langfeller under skiene gjorde virkelig susen.Som en bil med firehjulstrekk, kom vi opp den durable bakken.
Vi kom over bakkekammen og solen eksploderte foran oss og jaget bort alle mørke skygger.Det var litt friksjon med vind på denne dagen. Jeg kunne se alvene danse bortover snøen.Et vakkert skue.
Kjentmannen og losføreren Kjell var først i tet og ledet oss trygt frem. Det var ikke den vante vinterløypen vi gikk inn på, men fant en noe mer kupert sti. Det ble mer bakker og det ble mer knall og fall. Men ingen sure miner- jeg var glad jeg ikke brakk noen bein.
–
Jeg skiftet til mohair feller etterhvert og plutselig mistet jeg den ene.Forbasket dritt! Det måtte være kulden som gjorde at limet på fellen løsnet. Jeg fikk Déjà vu– dette har jeg opplevet før. Vel, som sagt ingen sure miner. Jeg klarte på et vis å komme meg velberget inn til hytta uten problematikk med kun en felle.
Keep calm and carry on-chill out and cheer up!
Fordi noen hadde valgt å gå inn til hytta i mørket på fredag, fikk vi ei godt oppvarmet hytte. Jeg fant brått frem tørre klær og skrelte av de svette og kjølige plaggene. Mange var allerede i full sving å mekke middagen. Med så mye kokker og søl, lot jeg det vente på seg før jeg inntok noe fast føde. En øl og to derimot fristet noe mer enn så lenge.
–
Vi satt i den lille stuen og delte ut alle våre opplevelser og hendelser for dagen. Igjennom stuevinduet kunne vi se en nydelig og fargerik solnedgang. Og mørket kom listende til etterhvert.
–
Senere på kvelden gikk fire av oss ut på «balkongen» for å titte på den stjerneklare himmelen og trekke mye frisk luft ned i lungene. Da Anne plutselig bryter forbauset ut i et entusiastisk rop:
«Se!! , og peker med en dirrende pekefinger forut.
» Hva da??», sier vi nysgjerrig tilbake.
» Kommer det ikke folk langt der borte??», sier Anne stadig like entusiastisk.
» Hmm?», sier jeg forundret.
» Jeg ser et lys som beveger seg frem og tilbake!!», sier hun videre.
» Jaaaa, visst pokker kommer det folk!!» , sier Kariann seg enig.
» Jo, mon det», sier også Helge seg innforstått i, men en snev av tvil.
Alle blir rolige og nistirrer på det gule lyset i bakkekammen.
» Nei, det er helt sikkert ei stjerne», sier jeg skeptisk.
«Den beveger seg jo ikke….», sier jeg videre.
» Jo, så men!!», sier Anne og Kariann i kor.
«Se da,- nå beveger det seg opp og ned!!» ,hoiet Anne videre.
Plutselig dukker Kjell opp i mørket……
«Javel? Er det her dere gjemmer dere? Hva skjer?», sier Kjell forbauset på kav Haugesunds dialekt.
Anne forteller og viser også dette lyset til ham og deler sin ekstase.
» Det er folk på vei!!», sier Kjell fast bestemt. Og løper inn til de andre i hytta og forteller den glade nyheten.
Jaja, tenker jeg. Vi får nå se. Jeg kunne bite meg i nesen på at det ikke var tilfelle.Vi kunne ikke vente hele natta, til det var det for kaldt å stå ute i, så vi småjogget inn i varmen igjen.
Det første kvarteret gikk skravlet om når disse menneskene skulle komme og dukke opp….
Timene gikk. Glassene ble fylt opp med mer alkoholisert drikke. Jeg var litt småør i hodet.Maten hadde blitt fortært og konsumert sju lange og sju breie siden. Jeg hadde hatt meg fisk til middag. Kveite alla Fjordland.
Vi satt der alle rundt blafrende stearinlys og peisvarme. Jeg kjente meg mer og mer døsig.
–
Tilslutt måtte vi bare beklage oss på at det ikke ville komme inn mer folk til hytta. Jaja, ei stjerne ja. Jeg tittet ut av vinduet. Den funklet og blunket lurt til meg stasjonert og fremdeles like over bakkekammen.
Litt om litt pusset vi tennene og gikk eller krøp vi til køys. Det hadde vært en innholdsrik dag og jeg kom til å sove som en stein.
Søndagen:
Jeg lå i soveposen og utsatte dobesøket lengst mulig. Jeg er heldig sånn, jeg har en innebygget festblære.Det hadde vært en hustrig natt. Vinduet hadde stått på gløtt og jeg hadde fått en guffen og kald trekk på føttene. Nesetippen var blålig og snuen var rennende. Jeg lyttet til alle lydene i hytta. Andre hadde allerede ålet seg ut av hiet sitt og hadde sine personlige morgenritualer.
–
De medbrakte brødblingsene var harde og tørre. Med liten appetitt lot jeg dem gli ned i magen og skyllet det hele med iskaldt vann og en kopp rykende varm pulver kaffe.
Ellers var formen fin. Nesetippen hadde fått tilbake den normale fargen igjen og snuen var størknet inn.
–
Jeg mumifiserer meg igjen med dobbel stillongs og dobbel ulltrøye innerst til kroppen og en tykk jakke og skibukse ytterst.Favoritt vantene fikk varme hendene og hodet fikk sin favoritt lue på.
Gradestokken viste seg å være aggressive 20 blå. Det var heldigvis vindstillt, men jeg kjente kulden bet hard i ansiktet imens vi gikk.
–
Dette var rett og slett vitamininnsprøyning rett inn i sjela. Jeg var passe høyt dosert av alt det fine rundt meg. Her ville jeg være bestandig! I dette øyeblikk.
Vi tok det slow. Her skulle vi kjenne på stemningen i hver cellefiber.
Jeg hadde smurt skiene mine med blå. En feil blåsmurning viste det seg, for skiene kladdet seg noe inne i hampegampen! 😦
Jeg var varm. Hensides varm. Jakken pustet ikke ut kondensen og svetten min lå som en plagsom og kvelende hinne på huden. Jakken fant fort veien i sekken og ullgenseren fikk sin gjesteopptreden på den glade overkroppen min.
Fikk også masse av god tid til mat og godtepauser…..
Kjell filmet og fanget opp stemningen…..
Så kom det alle hadde gledet og gruet seg over:
Tveitabrekka!
Jepp, vi måtte altså ned igjen for å komme tilbake til start. Det ble visstnok bringet på bane at å ha på langfeller er et godt tips å ha med seg når en skal ned denne
«Holmenkollen bakken».
Jeg hørte med et halv øre. Jeg tenkte:
–
«Pøh! Jeg gidder bare ikke å ta fellene på. Det blir bare stress.»
–
Det gikk som det gikk. Eller gikk, er vel feil ord i denne sammenheng. Jeg tumlet meg nedover som en snøball. Den forsåvidt tunge sekken jeg hadde på ryggen gjorde at jeg ikke fikk likevekt. Jeg skylder på tyngdekraften. Aldri i livet om det var noe galt med meg og skiene.
Tilslutt ga jeg opp. Jeg tok av skiene i frustrasjon og labbet forsiktig nedover til fots.
–
Plutselig var det et parti med snø og farlig glatt is under. Jeg kjente at jeg skle et vemmelig stykke nedover i avgrunnen.
…… tenkte jeg i farten.
–
Skistavene lå alene og forlatt der oppe. Selv hadde jeg tviholdt på skiene i den ene hånden og med den andre klort neglene inn i isen.
Panikken skrek inne i meg. Tung sekk. Glatt is. Stavene. Skiene. Avgrunn.
(ikke nødvendigvis i den rekkefølgen)
–
Gro Maria gikk i den samme fella. Hun frosset helt fast i panikk. Heldigvis kom to karer som helter med omsorg og behjelpelige hender.De hadde selv på seg truger og hadde god bakkekontakt.
–
Jeg pustet lettet ut da jeg langt om lenge kom ned til de andre som ventet tålmodig ved bilene.
–
Kjell fikk startvansker med bilen sin. Batteriet var helt flatt takket være kulden. Da kom Helge til unnsetning med sine startkabler. Og vi kunne samtlige trille og bile lykkelig hjem.
–
Takk for nok en fabelaktig tur!
Turportalen 