Luftig spenning.

Ennå har jeg ikke fått landet etter årets luftigste og euforiske eventyr. Denne sporten traff meg midt i sikringsboksen. Jeg snakker om Via Ferrata. Nå er jeg så heldig å fått blitt med på fire av dem i Norges land;

1. Tyssedal i Odda
2. Loen,Stryn i Indre Nordfjord.
3. Himmelstigen ved Trolltunga i Odda.
4. Straumsfjellet  på Helle i Hylestad,Valle, Setesdalen.

Som et narkotikum og stimulans, kjenner jeg på at jeg vil ha mer av denne sysselen.


Vi kjørte i to biler opp Suleskardveien inn til Valle i Setesdalsheiene fredags ettermiddag. Brukte 3 timer opp til den lille og intime Telenorhytta (Berdalstua som ligger en halv time fra Valle).

Hytta

Imens vi kjørte opp, ringte vi opp til arrangørene av Via Ferrata…

«Hei, du er kommet til Via Ferrata bla bla bla….Hva kan jeg hjelpe deg med?»


» Hallo! Vi er en gjeng her som skal klatre opp Straumsfjellet og lurte på hvordan forholdene ligger an der oppe. Er det farbart å klatre eller har ekstremværet Petra gjort skade og gitt steinras??»


Det blir tyst i andre enden for en stakket stund………..


«Hallo… er du der??»


«Ja, ehm….det er farbart og fine forhold,….. men vi har et lite problem…. En av guidene har skadet seg på en fotballkamp, og måtte kansellere. Den andre kunne heller ikke komme av ymse unnskyldninger.»

¨
«Ok??? …..Så du sier at vi ikke får guider med oss opp??? Men vi har jo fått ordnet og bestilt på forhånd at vi skulle ha det! Er det mulig å klatre på egenhånd? Vi har noen her som har litt erfaring fra tidligere Via Ferrataer….»


«Joda, det kan dere alltids gjøre…» ,var svaret vi fikk.


Og etter å ha lagt på røret, måtte vi bare finne oss i å klatre på egenhånd. Jeg fikk sommerfugler i magen. Straumsfjell- traseen er jo 1,5 km lang- Jeg hadde mine betenkeligheter.


Etter ei god stund, da vi møtte de andre for matinnkjøp på Jokeren i Sinnes- ringte dama opp igjen. Hun meddelte det glade budskap at vi kunne få guide likevel. Yes!


På kvelden koste vi oss med taco og vin. Forventningene dirret i luften.For et vågestykke vi skal gå gjennom det nærmeste døgnet.

Livet henger i en stålkabel…
Lørdag 19.sept.2015

Vi kjørte inn på ca en halvtime til Helle campingplass hvor vi traff på en koselig sørlending, en ung og modig dame (guiden vår) og en ung herremann som heller ikke hadde fått klatret opp Straumsfjellet. 555 meter over bakken.1,5 km lang..Nordens lengste Via Ferrata. Ruten ble først åpnet 12.juni i år.

12039409_964590713583241_7420499123964256177_n
Vi fikk om tid og stunder på oss klatreutstyret. Og trasket bort til brygga og den lille motorbåten som sørlendingen skulle frakte oss over elven med.

DSCN3408
Før vi kom til foten av fjellveggen, måtte vi gå til fots i et lett kupert terreng. Det var god oppvarming. Det var lune temperaturer på denne sene september dagen, og mange måtte skrelle av seg noen plagg før klatringen skulle finne sted.

ღღღღღღ_Teamwork_ღღღღღღ

Det startet lett, med en liten stigning. Vi gikk sakte oppover og med en manns-avstand i mellom oss. Vi festet karabinkrokene møysommelig i den 1,5 km lange stålwirene i mens vi fant fotfeste i berg og sprekker. På de aller verste partiene var det festet og lagt inn jernsteg. Mens stort sett fikk vi bare fotfeste i den loddrette berget/fjellet. Noe som kunne være utfordrende for mange. Inkludert meg. Det er dette som kalles klatring! Naturlige berghyller hvor en klorte seg fast med tenner og hender. Da det ble stagneringer i gruppa, kunne jeg snu meg rundt å kikke på den himmelske og mektige utsikten ned til vakre Setesdal. Wow! Jeg kunne miste pusten av mindre.

DSCN3446
Utrolig levedyktige og klatreglade planter fant vi på vår vei.Her tyter det ut Fjelldronning.Bare ei liten bergsprekk er nok til at planten klorer seg fast med sine mange små og store blad-rosetter nede ved roten…..

12026680_10206432944476912_1985910419_n
Jeg kjente pulsen stige og hjertet gjorde et stort hopp da jeg kjente at jeg måtte bare stole på styrken i armene. Mang en gang hang karabinkrokene fast og ville ikke føre seg videre opp i stålwiren. Jeg måtte derfor enten rykke i dem eller i verste fall rappelere meg ned til karabinkrokene og få løsnet de. Da var jeg ikke høy i hatten skal jeg si deg.Dette er jo helt ko ko crazy in the coconut!


Vi fikk et par overheng også på ferden opp. Da måtte en stole på styrken i armene, men stadig måtte vi bruke kraften i beina får å komme oss videre opp- p.g.a altså å spare på kreftene i armene.
Her kjente mange på kraftløsheten. Beina dirret og armene skalv. Alle kjente på dødsfrykten.Risikoen på å falle. Små svetteperler piplet frem fra panna under hjelmen min.
Vi heiet på hverandre og ga oppmuntrende ord. Dette skal vi klare sammen.
Å tenke positive tanker midt opp i det hele var lettere sagt enn gjort..

^^

Det kom en del saftige kraftuttrykk fra meg, da jeg kjente på utfordringene. Det hjalp faktisk å gaule dem ut. Vi hadde ingen andre muligheter enn å klatre videre. Snu kunne vi slettes ikke. Det kom ikke på tale.Dette strider mot all fornuft.

12049672_964591100249869_8581085850691605861_n11
Jeg kunne plutselig høre et skrik langt der oppe i fjellsiden. Det viste seg at ei hadde klart å falle ned godt over en meter. Da var det godt å ha gode sikringer. Hun tok det med fatning og klatret videre noe mer behersket og ga seg god tid.


Jeg var sulten konstant. Mye energi ble forbrukt i veggen og var veldig glad da vi fant berghyllen hvor vi kunne innta den medbrakte lunchen med en svimlende utsikt.

Etter godt over en halv arbeidsdag, var vi samtlige oppe til topps ( 550 m.o.h). Alle med glis om munnen. Ja, vi klarte det!! For en prestasjon! For en bragd! Fornøyd med egen innsats og enda et eventyr rikere.

Til topps

Hurra!!!
Det er dette jeg kaller meningen med livet. Det å kjenne på mestringsfølelsen og utfordre seg selv. Det er dette jeg utvikler og vokser på. Det trigges til gjentagelse.

Etter gledestårer og mange klemmer på at vi alle klarte å nå til topps, fant vi en tursti ned igjen til sivilisasjonen.

Naturen byr på kunst….

DSCN3457

Fant også en ny «Kjerag-bolt»som John ville klatre på….

DSCN3464

Hele turen gikk til på 9,5 time inkludert pauser. Men det føltes desto mye mindre ut. Jeg hadde storkost meg! Det var verdt hver svetteperle! Alle hadde kjent på at en hadde vært utenfor samfunnets komfortable armkrok.
—-
På kvelden feiret vi dagen og seieren på vel utført Via Ferrata med god mat og drikke. På menyen stod kylling med Indisk tikka masala og nanbrød til.

ღღღღღღ_En ny topptur_ღღღღღღ

Jeg vet neimen ikke om det var sofaens sin store skyld, men på søndagen stod jeg opp med ømme muskler i hele kroppen. Særlig hadde armene fått gjennomgått «klatrekrigen».
Etter en nydelig hyttefrokost, dro vi atter ut på nye eventyr. John ville være igjen å fiske, mens vi andre gikk stien opp til Storenos (1183 m.o.h) i Hovden. En tur som gikk i turbofart med bare 45 minutter opp på 3,5 km. Vi nøt medbrakt mat med en storslagen utsikt utover Hovden og Setesdal Øst-og Vesthei.

øø

Fire av oss tok skiheisen ned igjen, mens de gjenværende tok stien ned. Det var en luftig og morsom opplevelse. Her fikk vi nyte hele Hovden i sin herlighet i solskinn.

12003206_964601893582123_2832141716233684788_n

Vi tok snarveien ned…

Hele turen ble toppet med en dessert på Byrkjedalstunet.
Tusen takk for nok en heidundrendes flott tur!
Jeg er evig takknemlig!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s