Tureventyret i Jotunheimen. (04.-14.juli-15)

yoga jippi ferie

Ferie! Endelig tid for rolige dager. Eller?? Jeg har sett frem til denne aktive uken langt om lenge nå. Dette er livsglede på høyt plan. Gode opplevelser gjennom stillhet og god atmosfære. Naturattraksjoner i storslåtte rammer.

Lørdag 4.juli:

Vi reiser på selveste Usas Nasjonaldag og Dronning Sonjas fødselsdag. Det begynner magisk med nydelig vær og lune temperaturer.Vi var en liten gruppe på fire som bestemte oss for å ta en liten bonustur til Turtagrø. Det ble en lang kjøretur med sine 8-9 timer,men vi fikk ha oss mange pitstop på veien. Helge hadde fått i stand en deilig lunch til oss hvor vi fikk inntatt i nydelige omgivelser i Kinsarvik.

Vi suste forbi flotte landskap- mange mektige fosser, stavkirker,steinkirker,fjorder og fjell.

Vi stoppet opp på Vangsnes hvor vi spiste is imens vi ventet på fergen som skulle komme og frakte oss over til Hella. På Gaupne fikk vi kjøpt inn engangsgrill og grillmat til kajakkturen.

På Turtagrø Hotell (884 m.o.h) fikk vi en deilig 3 retters middag.Med aspergers/sopp suppe til forrett,hovedrett med en saftig entrecote og kylling- og til dessert,- en sjokoladepudding.

MAt

Vi nøt middagen med en feiende flott utsikt like utenfor vinduet. Vi hadde planer om å ta en topp-tur til Fanaråken og overnatte i Norges høytbeliggende turistforeningshytte, men siden vi kunne risikere å gå til livs med snø, var det ikke noe poeng. Så vi endte altså opp på Turtagrø Hotell (som i 2001 brant ned) og hadde en overnatting der istedet.Turtagrø ligger helt nordvest i Jotunheimen ved foten av Sognefjellet rett ved Hurrungane helt inntil Sognefjellsevegen-med bussforbindelse til Lom, Otta, Sogndal og Øvre Årdal.Turtagrø og Hurrungane er kjent som fjellsportens vugge i Norge.

Søndag 5.juli:

 

2015-07-04 23.17.52

2015-07-05 07.57.42

2015-07-04 22.38.49
Nok en fremragende dag kom oss i møte. Etter en kaffeslaberas utenfor den sjarmerende Sveitservillaen fra 1889 (som var intakt etter brannen) og god frokost i hovedhuset,- dro vi ned til Skjolden hvor vi lånte hver våres kajakk. En kajakk som ikke så ut som en vanlig hav kajakk. Jeg var noe skeptisk på fartøyet i første omgang. Det var uvant å ikke sitte ned i den.
2015-07-05 11.29.25
SOTkajakk–For de som ikke føler seg komfortabel med å sette seg ned i en vanlig kajakk .
Sit on top kajakker er en variant av rekreasjonskajakker hvor man sitter åpent på toppen av kajakken.Den var faktisk meget stødig, og meget komfortabel.

Vi padlet forsiktig innover i fjorden.Turen langs sørsida av Lustrafjorden, 10 minutters kjøring fra Turtagrø hotell, kalles “Den Romantiske vegen”.

2015-07-05 11.03.31

Målet var å komme inn til Feigumfossen, men da vi hadde padlet sånn ca 1/3 av turen og fant ut at det var et godt stykke igjen til fossen, dro vi opp båtene på land i et fredsommelig og harmonisk område. Her rant og munnet en stri elv ut i fjorden. Vi fyrte opp engangsgrillen og spiste oss godt mette av grillpølsene.

mat2
Her dristet de andre på å ta et forfriskende bad. Jeg lot meg ikke friste.

bad
Da vi hadde restituert en stund på land, vendte og padlet vi hjem igjen samme vei og kjørte inn til Vassbakken Kro & Camping hvor vi innlosjere oss. Her ville vi bo til neste dag.Campingplassen ligger omtrent midt mellom Skjolden og Fortun sentrum, like over Eidsvatnet, ved Fortunselva.
vassbakken
Siden leide vi sykler. Vi fikk de samme syklene som de bruker på Rallarvegen. God gammeldags DBS….Manglet bare kurven, så hadde den glidd rett inn som konesykkel.

DSCN3262
Vi syklet på en lite trafikkert vei langs Lusterfjorden. Det var så vakkert at jeg kunne gråte. De utallige blomsterluktene rundt oss, boret seg inn i neseroten som et søtt velbehag. Fønvind i håret. Blank fjord hvor speilbildet av land og vann gikk i et.


Vi tok det i et rolig tempo. Vi hadde hele kvelden. Og solen ville ikke gå ned på lenge. Vi fant en rastebenk like ved veien. Her spratt vi opp den godt rista champagnen (som fikk korken til å fly gjennom naturen) og feiret den vellykkede dagen så langt. Vi ble så pass pussa og fjollete, at jeg var glad vi ikke skulle sykle med det første.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi fant stien opp til Feigumfossen eller Feigefossen- kjært barn har mange navn…. Det var en durabel bakke opp og jeg ble fort edru igjen. Den 218 meter høge Feigumfossen (er godt synlig fra store deler av Lustrafjorden og ett av Norges høyeste fossefall) ligger idyllisk til på sørsida av Lusterfjorden. Stien er noe steinete på slutten, men er godt merka og lett å gå. Det tar om lag 30 min å gå fra veien til utsiktspunktet som ligger 150 meter over havet. Brått når du kommer over en bakkekam står fossen rett imot deg i all sin pomp og prakt; en mektig opplevelse.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På tilbakeveien, oppdaget vi N. H. Lerums Saftfabrikk A/S. Lerum startet virksomheten sin på Sørheim i Luster, og flytta i 1919 til Sogndal. Like ved stod huset til Tiedemanns Tobakksfabrikk (etablert 1778) og Sørheim Telefon NO 1.

DSCN3275

Søndag 6.juli:

Været hadde tatt en helomvending og ga oss uværsskyer og paraplyer. Det hadde varslet at det skulle styrte ned 21 mm av det våte elementet.

Men ingen sure miner. Vi dro inn til Lom og luktet oss til det berykta bakeriet. Som jeg hadde forutsett, var det lang kø utover inngangen fra bakeriet.

Vi fikk ta del av det velsmakende produktene de bydde oss. Diskene var full bugnende med ferske bakervarer. Jeg plukket ut en ciabatta med spekeskinke, en durabel skolebolle (som dekket nesten hele asjetten),kaffe og en eplejuice.. Prisene var rådyre. Hoppet ikke akkurat i taket av glede da jeg skulle betale…165 kroner! Wow!

Det var nubbesjans på å finne en ledig sitteplass innendørs, så vi fant en bekvem plass under parasollen utendørs. Regnet kunne bare plaske. Vi nøt hvert sekund og tenkte på alt vi hadde i vente.

bakeri

Vi satt lenge og vel, før limet i baken løsnet fra stolen. Jeg har vært på jakt etter nye fjellsko. For nå er de 2-3 år gamle fjellskoene mine temmelig slitne og velbrukte. Det har seg sagt at det er uklokt å kjøpe seg sko som ikke er inngåtte- rett før en grenseløs og krevende fjelltur…Men tror du jeg bet på den advarselen? Nei.

Jeg kunne ikke gå i fra disse innbydende, lekre og smekre fjellskoene i sportsbutikken like ved bakeriet. Fjellskoene av merke Ecco har et godt rykte på seg, og innehaveren av sportsbutikken garanterte meg at dette var slike sko som ikke trengtes å gå inn. Jeg ble noe mistroisk og tvilende, for det er slik man sier når man vil at salget på sko skal få bein å gå på….

Jeg testet dem inn og ut og opp i mente. Gikk og spankulerte i den lille sportsbutikken, før jeg endelig tok avgjørelsen.

Jeg angrer ikke. Beste kjøpet på lenge!

Siden ruslet vi bort til Stavkirka i Lom. En prangende 1100-tall gml kirke som var gjennomtrukket av tjære. Røyking i området var naturligvis forbudt.

20150706_151205

Ziplinen var også fornuftig nok stengt, da det var store vannmengder på denne dagen.

Tiden gikk fort. Det var mye å se og gjøre i Lom. Vi parkerte bilen på rutebilstasjonen og tok bussen tilbake til Krossbu (hvor vi allerede hadde vært å sjekket inn og satt i fra oss tursekkene våre). Vi traff på de siste to fra turfølget vårt til Jotunheimen-Torill og Evangeline. To hyggelige jenter fra Oslo.

På Krossbu (som er privateid og ligger ved Sognefjellsveien) fikk vi servert middag av skikkelig husmannskost. En tre retters. Jeg fikk skikkelig mageknip, for det var ikke lite av mat vi fikk.

Sånn rundt ni tiden på kvelden, ramlet resten av kompaniet av turgjengen vår inn dørene på Krossbu.

PicMonkey Collage

Tirsdag 7.juli:

Etter en solid god frokost- og fått smurt nistepakka vår, -stilte vi opp til felles gruppebilde med fjellsportens banner i fronten.Videre fikk vi instrukser på å tre på klatreselene som vi skulle ha på oss over breen. Jeg som mange andre, valgte å bare ha den på oss i mens vi gikk 1.45 min i snø. Tungt og bratt var det. Jeg hadde nok med å puste. Da vi omsider kom til foten av breen, hektet vi oss fast i tauet og holdt så en-to meters avstand i mellom hverandre. Det var en tykk tåke og dårlig med sikt. Jeg vet ikke hvor lenge vi hadde labbet, men etter noen seige timer hvor det føltes som vi ikke hadde kommet oss av flekken,- hørte jeg fra dem som stod fremme i troppen at vi hadde rotet og kommet oss på avveier. Føreren hadde ikke GPS og stod rådvill og kikket i luften og ba til sine høyere makter. Vi andre ble lettere oppgitt. Her hadde vi arrangert og leid inn en (sherpar)fyr fra Nepal som skulle ha 19 års erfaring og IKKE hadde med seg GPS. (!)

Hurra!

Vi hørte samtlige en murrende og truende lyd fra breen. Breen fikk visstnok rier og ville verste i fall kalve! Jeg fikk mine betenkeligheter der jeg stod fast mellom taulengdene.

Jeg var dritt lei. .Tunge tanker tok plass i hodet mitt.Vi stod lenge og vel og stampet i snøen. På do måtte jeg også. Helge hadde luktet at noe ikke stemte før vi hektet oss inn i taulaget, og hadde slått på sin egen GPS og laget spor etter oss. Heldigvis! Han ble beordret i å komme helt frem i fortroppen og gi instrukser og lede oss videre til rett kurs. Evangeline fikk byttet plass med ham og vi kunne labbe videre. Selv jeg fikk en uro i kroppen da jeg så at Nepal- duden hadde på seg lilla fjellsko, gamasjer og jakke…Hvem er denne karen?

Istedet for å gå sommerløypen over Smørstabbreen- fikk vi også med oss Leirbreen og Bjørnebreen . Jippi! Bonuspoeng! Dagens etappe ble lengre en forutsett- meningen vi skulle gå 7 timer, men endte opp med 11 timer.

Hele fadesen ble fortrengt da solen sprakk opp på himmelen og vi fikk sikt og nydelig skue over dalen på siste etappe av turen. Alle under hettene og capsene hadde et smil om munnen. Det var oppløftende å høre Mona le sin hjertelige og boblende latter igjen. Det smittet på oss alle. Livet er fantastisk. Vi er heldige.
breen

Vi var alle støle, røde i trynet og trøtte som slips og strømper- og var veldig happy da vi fikk skue Leirvassbu (1400 moh) i tåkeheimen. For solen hadde lekt gjemsel med oss nok en gang.

leirvassbu

På hytta fikk vi nok en gang tre retters middag: Kyllingsuppe, laks og vaniljeis med jordbær.

Deler av filmen Fritt Vilt ble spilt inn på turisthytta.Jeg kjente på uhyggen da jeg gikk gjennom korridorene til soverommene i et disharmonisk og grelt lys. Jeg skvatt mang en gang da døra mellom korridorene gikk tungt igjen bak meg. Her var det mye detaljer (håndmalte motiv på hver eneste dør, sitater malt på takbjelkene).Stemningsfullt.

Fra Leirvassbu kan du ta en lang dagstur til Kyrkja. Vi hadde null energi til det formålet.

Onsdag 8.juli:

Jeg, Anita og Gro Maria fikk en dårlig start på dagen da vi forsov oss en time. Morgenstell,frokosten og pakkingen måtte gjøres i rekordfart. Vi ble betydelig oppskjørtet alle tre. Avgangen fra Leirvassbu skulle være presis klokken ti, men….

Det ventet oss en lang marsj, så alle minutter var dyrebare.

Det var lassevis med snø og det var besværlig å gå på. Vi brukte mye lengre tid enn å gå på bar bakke.

Jeg gikk der i min egen tankeboble. Ingen sa et kløyva ord. Jeg kunne elte og kna på tankene uavbrutt. Tilslutt begynte jeg å kjede meg. Tankene kom i reprise. Jeg var glad da landskapet lyste opp igjen og tåken forsvant litt og vi kunne på nytt feste blikket på noe. Vi kunne like så godt ha kalt denne heimen for Tåkeheimen enn Jotunheimen spør du meg.

Vi gikk å labbet i vel 6 timer. Dette var bare sjarmøretappen enn av hva vi kunne forvente oss de neste dagene.

Spiterstulen var en enorm kolosse av en husklynge. Privat familiedrevet hytte med lange tradisjoner. Jeg vet ikke om jeg synes det var fint eller stygt. Upersonlig kanskje? Jeg liker når det er lite og intimt.

spiterstulen
Dette var mer eller mindre et høyfjellshotell ved foten av Norges tak. Her fikk vi mørne opp stive muskler og ledd i det svale svømmebassenget og etterfulgt av en klam badstue.

Vi kunne virkelig hygge oss med en tre retters middag denne dagen også. Joda, vi kommer til å trille i fjellskråningene etterhvert. Her står det ikke på fattigmannskost.

Denne gangen fikk vi loff med røkt laks til forrett, oksestek med fløtegratinerte poteter, grønnsaker og hjemmelaget tyttebærsyltetøy til hovedrett. Til dessert fikk vi en varm jordbær/rabarbra kompott som ikke falt i min smak.

Rød/hvitvin til drikke.

Torsdag 9.juli:

Jeg hadde sovet dårlig denne natten, men ble oppveiet med den nytelsesfulle frokosten som Spiterstulen bydde oss.Idag trengte vi bare å ha med oss dagstursekk på ryggen, siden vi skulle ha to overnattinger på Spiterstulen.

Vi startet å gå kl 9- en lang etappe mot Galhøpiggen 2 469 m.o.h- Norges høyeste fjell.

Meeen som en nedverdigelse,kom vi aldri så langt, dessverre. Pga mye tåke (surprise!!) og at turlederen ikke hadde plottet inn Gps spor- fant han best i at vi returnerte. Han ville ikke risikere at hele gjengen gikk på hode utenfor fjellet. Lurt! Espen tok ansvar og fikk oss sprut levende ned igjen.

Vi manglet vel 250 høydemetre. Joda, fjellet står støtt og stødig det- vi får bare finne en annen vakker anledning til å bestige det.

Det ergerlige var at vi støtet på et par dansker som sa at de hadde vært på toppen. De hadde hatt null sikt, men det var vindstille.

Tankene om at jeg var så nær målet, men likevel så fjernt- klynget seg fast som mose på en bergvegg.Jeg klarte ikke å rive tankene bort.

Vi brukte alt i alt 7 timer tur/retur. Som trøst, var det mye moro å kunne ake på baken ned fjellskråningen.

Galhøpiggen

Fredag 10.juli:

Idag fikk vi først en strabasiøs motbakke. Jeg kjente at det brant godt bak leggene og trodde at hele senene bak leggene ville ryke. Jeg fant fort ut at jeg måtte avlaste sekken for tyngde. Et par kg mindre gjorde susen og smertene avtok.

Gro Maria blødde neseblod da hun hadde sniffet i seg nesespray på natten.

Vi var alle redd hun måtte avbryte turen opp til Glittertind (2. høyeste fjell i Norge)
Heldigvis stoppet det å blø etterhvert.

Kjerstin, Johan og Evangeline tok taxi til Glitterheim hytta, for de hadde ikke formen eller andre årsaker ikke muligheten til å gå opp.

Vi andre gikk i moderat tempo oppover i motsatt retning for Galhøpiggen.Vi fulgte den merkede ruta nordvestover. Solen var leken idag også og lekte gjemsel med oss. Vi grunnet alle på om vi kunne få sikt oppe på toppen, men turlederne var i rådvill skap. Jeg hadde også mine tvil. Det ville ta mye lengre tid å komme ned til hytta om vi tok avstikkeren til toppen. Vi trodde også det ville bli mer vind desto mer høydemeter man klatret opp.

Så kom lederne frem til at de ville splitte gruppa- og for dem som absolutt ville opp på Glittertind(2 465 m.o.h) med Espen kunne det, og resterende 7 kunne bli med Anne gjennom dalen inn til hytta.

Først da ble jeg usikker. Jeg ønsket så sterkt å ha fått med meg denne toppen, siden det var skivebom på Galhøpiggen, men….

Jeg valgte da heller å ta dalen og komme helskinnet frem til hytta. Vi hadde det fint vi. Lunt og godt med varme temperaturer. Jeg kunne brette opp buksa til shorts og gamasjene fant fort veien i sekken.

dalen

Mogop som du ser på bilde nederst til høyre, er en plante i soleiefamilien som vi så mye av i dette området. Oppland sitt fylkesvåpen har faktisk bilde av en mogop med to blomster på.

Plutselig ble tåken som blåst bort og himmelen var klar og blå. Jeg hadde fått et valg og jeg kunne tatt sjansen på å komme opp, men det var for sent å angre seg. «Toget» med Gro Maria,Anita og Espen i teten hadde allerede gått.

Vel fremme til Glitterheim, fant vi fort hytteveggen og nøt en etterlengtet kald Raudøl. Vi fikk snart selskap fra et par damer fra Stryn som bydde oss en liten tår med akevitt. Jeg kjente jeg ble bra brisen etterhvert. Det ble riktig så hyggelig.

En time senere fikk vi middag. Det smakte nok en gang godt. En slags gryterett og faktisk en riskrem til dessert. Den var mega god. Husker ikke hva vi fikk til forrett, men en slags suppe…

Kvelden gikk fort og etter middag hadde vi bare et par timer til sosiale aktiviteter før vi fant sengen.

Lørdag 11.juli:

Jeg la meg med stigende rus fredag, dernest fikk jeg en dum start på dagen med skallebank.
Etter en nydelig frokost med lokal og kortreist mat, labbet vi igjen avgårde til nye utsikter og mål. Dagen opprant med solskinn og varme temperaturer. Det var en befrielse å ha på shortsen. Ruten fra Glitterheim til Memurubu var alletiders. Frodig natur, elveklukk og beitende reinsdyr var en del av innslagene.

mm

PicMonkey CollageDSCN3295

Utsikten ned til Memurubu og Gjendevatnet:

PicMonkey Collage
Vi hadde røffe bakker opp og bakker ned. Bakken ned til Memurubu var beintøff og jeg kjente det litt i knær og føtter. Jeg var sjeleglad på at jeg har anskaffet meg knebeskyttere som avlaster dem mye.

Vi brukte ca 8 timer ned til hytta. Vi rakk ikke ta en dusj engang, før 2.bordsettning var klar for oss. Så satt vi der alle rundt bordet, illeluktende som stinkende stinkdyr. Jeg følte et stort ubehag. Vi så alle lurvete og medtatte ut. Humøret mitt var også ikke på topp kjente jeg. Det hadde vært greit å bare tusle og gjemme seg bort i en avkrok hvor jeg kunne ha litt alenetid med meg selv.

Jeg spiste i stillhet, mens jeg lyttet til samtalen rundt bordet. Det var en nokså amper stemning, da mange var missfornøyde med bordsettningen. Vi fikk ikke drikkevarene vi hadde bestillt, blomkålsuppa var kald, det tok altfor lang tid før neste rett kom osv osv…

Jeg syntes ikke det gjorde en så stor rolle alt i betraktning.

Vi fikk to sovesaler. En med 13 senger hvor jeg blant annet skulle bo. Jeg valgte ut en seng som lå på bakkenivå. Kunne ikke falle meg inn å ha den øverste køyen. Tenk om jeg måtte på do midt på natten??

DSCN3301

Det ble totalt kaos da alle inkvarterte seg og skulle ompakke sekkene sine. Vi skulle pakke det vi ikke trengte å bære med oss.Vi skulle sende det aktuelle i sekker som båten skulle frakte over Gjendevatnet til Gjendesheim. Vi fikk en betydelig lettere sekk opp over den durable bakken til Memurubu. For den kunne sikkert være nokså beinhard til og med uten sekk.

Søndag 12.juli:

Her er det militær regime. Stå opp klokken 07:00, morgenstell, ompakke (for ørtende gang) det man ville sende over med båten, frokost, levere sekkene for deretter gå videre. Gå oppover og stadig oppover Memurubakken. Jeg trodde jeg skulle få åndenød. Det var nærmest pipekonsert i lungene mine. Det gikk i et radig tempo.Tunga ut av kjeften.Tåken og regnet lå som et lokk på himmelen.

På denne dagen var det temmelig vått. Det regnet kattunger da vi fant en plass å spise opp nistematen. Det lettet noe da vi klatret opp på ryggen av Besseggen (1638 moh) og vi fikk en noenlunde sikt.

Det var gøy å buldre over ryggen. Undertegnende kjente ingen frykt for høyden og koste seg ordentlig med skue over Gjendevatnet og fjellene som rammet det rundt seg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Litt yogaøvelser ble også tilegnet i Guds frie natur….

yoga på beggeggen
Vi fant den største varden (Veslefjellet på 1743 m.o.h) og fikk tatt et gruppebilde på det.
Alt i alt brukte vi 6,5 time på dagens etappe og det var inkludert pauser.
På Gjendesheim kom bussen kl 16. Vi fikk skiftet og kjøpt noe godis før den ankom.

ølølp

Bussen slapp oss 4 av på Loen hvor vi hadde bilen vår stående. Mens de andre dro videre til Krossbu igjen, kjørte vi over Stryn fjellene og stoppet litt i Stryn sentrum hvor vi svippet innom Moods of Norway…

20150712_194925

….deretter kjørte vi inn til Innvik og fjordhotellet som vi skulle ligge på. Vi koste oss med god vin på balkongen og så på det stille vannet og solnedgangen. Senere fant vi på å rusle en liten tur til cafeen i Innvik sentrum for å ta et par pils. Det var deilig å kunne få ligge i hotellsenger. Det var som en spa opplevelse og vi sov tungt og godt.

utsikten

Mandag 13.juli:

Vi tok for oss frokosten i stille omgivelser, etter at en buss med bråkete turister hadde nettopp berøvet en god del av frokosten.

Etter frokosten kjørte vi inn til Loen sentrum og Loen Activ hvor vi fikk leie klatresko og annet utstyr til Via Farrataen. Vi startet ca kl 10 på en god og hard oppstigning av en bakke,-en grusvei ca 170 høydemetre ( Jeg kjente det godt i leggmusklaturen, da de allerede hadde fått blitt herjet med ei uke i fjellet), før en sti gikk videre oppover mot innsteget til Via Ferrataen – en treplatting på 440 moh. Her kunne vi endelig begynne å klatre.

-Via Farrataen i Loen i Stryn, ble åpnet kommersielt sommeren for tre år siden.Turen tar fra fem til sju timer og gir en luftig, men gir likevel trygg og opplevelsesrik tur i fjellveggen, uten at du trenger kunnskap om tau og kiler. Forutsatt at det er god sikt,ventes deg et fenomenalt utsyn mot Lodalen, Oldedalen, rett ned i Loen, Skåla og fjellheimen mot Jostedalsbreen.
En jernstige med faste trinn, ståkabler og jernbolter i fjellveggen gjør det mulig for folk flest uten klatreerfaring å ta seg opp en nesten loddrett fjellvegg. Gjerne i sammenheng av en hengebro, løpestrenger og andre elementer.»

Vi var ikke så heldig med været denne dagen. Tunge og gråe skyer med innhold av store mengder med regn som rant ned i strie strømmer over oss, imens vi karet oss oppover den sleipe og glatte fjellveggen.

loen

Til alt hell, hadde vi et par antisklibare klatresko på beina av merke La Sportiva som ga oss et godt feste i veggen. Turen startet altså helt i bunn,- nede ved fjorden og til topps på et fjell på 1000 høydemeter. I tillegg ble klatreturen krydret med å gå over den vinglete Gjølmunnebrua, en 120 meter lang hengebru. …
loen2

Og bonusen var også å gå i et luftig spenn over ei ca like lang line (som de hadde satt opp ei uke før vi ankom) hvor vi hadde utsikt ned i juvet og døden.Stupet er mer enn høyt nok til å ende som mos på bunnen. Her var det mange som kjente på høydeskrekken….

line
Ved hjelp av et par erfarne klatrere og guider fordelt på to lag, ble vi veiledet og loset trygt opp til topps. Hoven med sine 1010 høydemetre fikk vi en flott utsikt nedover. Her er stedet hvor basehopperne har sitt utgangspunkt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Videre gikk vi nedover uten klatreutstyr i sørpe til bilveien og til den ventede bussen som skulle frakte oss tilbake til Loen Active igjen. Vel nede, fikk vi utdelt diplom for en fenomenal innsats.

2015-07-13 22.56.12

I sammenligning med den forrige klatreturen i Tyssa, syntes jeg den var bare blåbær i forhold til denne ruten. Via ferrataen er blitt min nye yngling av action aktiviteter. Dette gjorde mer en mersmak. Og vil gjerne teste ut nye ruter i nærmeste klatrefremtid..

Det var meningen vi skulle dra hjem til Stavanger idag, men det ble sent da vi kom tilbake fra klatreturen. Så etter en snikdusj på Næssa camping og en hjortekake middag på Go beden i Innvik, fant vi en idyllisk camping i Sogndal…..

hytte i Sogndal

Det var deilig å lande igjen etter en aktiv og spennende uke. Vi nøt kvelden med godt selskap og god mat og drikke.

Tirsdag 14.juli:

Vi sov lenge frempå, nøt en god frokost, pakket og vasket ut av hytta, før vi dro sørover.
Det var tid for hjemreise. Mange inntrykk, nye bekjentskaper og opplevelser å huske på i ettertid. Vi hadde noen pitstopper på veien. Innom Stålheim og nøt utsikten ned Stålheimskleiva,- spiste muffins og drakk kaffe, kjøpte deilige og søte moreller fra indrefileten av Kinsarvik og tilslutt spiste vi middag på Åkrafjordtunet.
JA!! Jeg har storkost meg hvert sekund.
Tusen takk!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s