Helgen er toppers for topptur.

Går du på reservelager eller har doser av energi lagret i kroppen, så vet jeg om en god medisin,–topptur til Skålatårnet! Lykkepillen i sin reneste form!
Vær bare obs på at dette ikke bare er en fjelltur, men en eviglang oppoverbakke!
Men husk! Det er i motbakke det går oppover!!


Vi var alle i helspenn hvordan dette ville gå til, tanke på at vi skulle opp til tårnet samme dag som det ble arrangert Skåla opp.(Dette måtte jo være helt utrolig idioti av oss??) Noe de utfører hvert år på denne tiden. (Dette måtte bare bli totalt kaos!)

Det var en dryg reise til Olden, Stryn, Sogn og Fjordane. Sammen med et par ferjer, tok det oss ca 9,5 time til vi var endelig fremme. (Fikk sittesår i baken)
Vi ankom Olden og campingplassen (Næsset) i stummende mørke. Jentene bodde på motell og gutta fikk et rødt lite dukkehus av ei hytte- begge fint og idyllisk plassert langs Olden fjorden.
Før leggetid fikk vi delikatere seg med en god porsjon deilige og ferske reker og med noen milde alkohol-enheter.

PicMonkey Collage


Neste dag sov vi oss frem til halv 8, 8- for videre å spise en inntagende og solid frokost på kjøkkenet på motellet.
Vi smørte nistepakken og kjørte inn til Lom hvor vi parkerte (Tjugen)og labbet bort til startstreken. Her kunne vi ta en avstikker og en snarvei, men den bakken var porten til helvete- og vi ville naturligvis spare på kreftene å ta den snille bakke- utgaven.

aa

Alle som deltok på motbakkeløpet var godt i rute, imens vi trasket sigende i snegletempo i oppover bakken mot tårnet som lå laaaangt oppe i det fjerne.Vel vitende at dette kunne bli en laang tur.

æå


Ingen visste da i 18 pil og bue – at dette tårnet ville bli et populært mål for mange turentusiaster til dags dato..Hovedmålet for tårnet den gang, var at den friske fjelluften skulle gi en helsebringende effekt for dem som var så uheldig å ha tuberkolose den gang.En galen og entusiastisk doktor sammen med innbyggerne i landsbyen Loen, fant på å bygge dette tårnet høyt oppe på Skåla fjellet. Ikke sjønner jeg hvordan de kunne klare å frakte pasientene opp den laange veien uten helikopter?? Det måtte ha vært et sant strev og helvete. Hvis ikke hesten gjorde sin innsats da?


Det dårlige været vi startet med, hadde snudd helt om og solen brøt gjennom skylaget og tåken. I mens vi beveget oss oppover, fikk vi fortalt av Røde Kors at det var lurt av oss å starte på denne tiden av døgnet. Så fint tenkte vi.
Videre traff Elin på noen kjente som var på vei ned og fortalte at vi var heldig som kom nå- det hadde vissstnok vært snøstorm på toppen!
Mer og mer folk kom strømmende til som myldrende og hektiske maur med bena over nakken…
Vi var også heldig å komme på dette tidspunkt, ble det igjen fortalt- da det så ut som vi kunne få ha hytta nesten for oss selv.
Fredagen hadde det vært nesten umulig å få overnatting. Og helgene før der igjen var temmelig kaotiske. Så ja, vi hadde strengt tatt ingenting å bekymre oss over. Vi var tross alt veldig heldige.


Vi tok oss tid i løypen. Jeg var varm og gikk i bh og ullstilongs som jeg hadde brettet opp til lårene som mangel på shorts. Andre (menn) hadde skrelt av t-skjorten og gikk i bar overkropp. Sant og si- så var det usedvanlig varmt til å være midtveis i august mnd.
Skiltene vi møtte på vår sti, minnet oss på hvor langt vi hadde igjen og hvor mange høydemeter vi hadde å erobre før vi var til topps.
Det var til både frustrasjon og glede. Frustrasjon når en så hvor lite vi hadde tilbakelagt og glede på å se at det ikke var så mye igjen. Men målet var jo selvsagt veien og ikke toppen. Eller? Nei, sant og si- jeg var spent på å se dette spesielle tårnet som alle snakket om.

PicMonk

 


Herr melkesyre var også på ferde! Kjente det godt i leggene,lårene brant og rompa var øm.
Jo mer høydemeter vi forserte,jo kaldere ble det. Men jeg beholdt bare en tynn langarmet ullgenser ganske så lenge- før jeg måtte spe på med fleecegenseren.
Store deler av stien var også blitt betraktelig oppgradert de siste årene med stein trinn (takket være sherpaer?), noe som gjorde turen opp vesentlig lettere.
Colaen gjorde også susen da det nærmet seg de siste krampe-vilje-kilometrene. Jeg syntes de siste 2 km var altfor dryge. Joda,turen opp er tung og ingen av de 1800 høydemeterne kommer gratis….

En steinørken møtte oss mens vi gikk. Noen snøflekker klamret seg fast her og der. Og bak nakken lå Jostedalsbreen majestetisk til.

lø

PicMnkey Collage

Atle hadde et godt forsprang fra oss- så han var allerede på toppen og varmet opp hytta.
Jeg,Elin,Sissel og Helge tok den tiden vi måtte ha. Spiste litt, fotograferte litt, drøset med folk som passerte oss.
Hele tiden møtte vi på smilene og hyggelige mennesker…

Og noen kommentarer gikk igjen:

fff

Atle hadde veldig tung sekk. Han hadde gradert seg for å sove ute, men den gang ei. …

Da vi endelig nådde toppen og ankom hytta,- var det kun instalert et kjærestepar fra Texas og en fra Lofoten.
Hytta var utrolig koselig i første øyesyn. Det første jeg tenkte på da jeg så det- var tårnet i Kardemommeby i Kristiansand dyrepark. Uten Tobias vel og merke.PicMonkey

Det morsomste med tårnet, var at veggene var runde. Det hadde to etasjer hvor nederse etasje hadde en søt liten stue med kjøkken som en åpen løsning. Det ble sluppet inn godt med lys inne i rommet da det var utstyrt med flere store vinduer. Tårnet har også over en meter tykke vegger.

I andre etasje, kunne du komme opp via en loftstrapp- og her fant du en gedigen køyseng hvor den hadde 3 etasjer og kunne ligge 22 mann –i en halvsirkel, med plass til i alt syv i hver seng. Jeg syntes også det var morsomt hvordan sengemadrassen hadde blitt delt opp. Som en kake og i kakestykker kunne du ligge tett i tett med sidemannen/damen. Med å ligge så intimt, måtte en ikke sky og mislike kroppskontakt.
Utenfor hytta fant vi utedo og vedskjulet like nedenfor. Litt langt ifra syntes jeg.

PicMon


Senere på kvelden fikk vi besøk av to koselig unge gutter fra Egersund og Tyskland.
Vi mekket middag og koste oss med drikke langt mot kveld.
Og lite søvn ble det- og jeg fikk meg en alene plass nede i stuen, men da vedovnen døde ut, ble det fryktelig kaldt. Det hadde snødd og temperaturen hadde synket til null punktet.
Ikke hadde jeg så veldig ambisjoner på å hente ved i vedsjulet midt på natten i kulden. Så jeg hutret og småslumret meg gjennom natten,- inntil jeg hørte en forferdelig romstering da paret fra Texas ville dra ned igjen.Klokken var kriminelt tidlig. Seks? Hjelpes!


Etter frokost og utvask, kom vi oss avgårde kl 10. Som et florlett og hvitt melisdryss, lå snøen ennå belagt på stenene,men det gikk bra og det var ikke glatt for oss å trå.

CollageOLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi fant en rytme- og kom oss ned på 3 timer..
En laaang hjemreise stod for tur.Pga to stygge trafikkulykker på vår ferdsel og vei, ble vi ikke hjemme i Stavanger før midnatt.


Et stk vondt kne hadde jeg i ettertid. Og ikke helt uten forståelse, men med Nord-Europas lengste motbakke synes jeg det er vært all smerte. Dette blir minne for livet.
En stk vond kne, men i ettertid dog en stor porsjon selvtillit på at vi klarte å fullføre dette i sammen.
Takk!

lll

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s